torsdag 29. mars 2012

For et hundeliv

Den yngste avleggeren ønsker seg et leketøy. Hun sier hun ønsker seg en hund, men det gjør hun ikke. Hun ønsker seg en lekehund. Eller i alle fall en pyntehund. Her er Paris Hilton med Tinkerbell. Tinkerbell med rosa kåpe.


Min kjære datter påstår hardnakket at hun IKKE skal kle på denne lille drømmehunden i noen form for klær. (Bare boblejakke om vinteren, regntøy når det regner og vanntette sko.) Hun mener også at hun helt plutselig vil bli en ivrig turgåer og gå på tur med denne skapningen flere ganger for dagen. Hundeturgåing er nemlig mye gøyere enn mammaturgåing.

Mor har nå ødelagt livet til hundeønskeren. Mor er nemlig allergisk. Mor har heller ikke penger til denne pyntehunden. Dette medfører store tårer og dramatiske uttalelser av den unge hundeelskeren. Jeg er anklaget for at jeg bare har sagt ja til kjæledyr til den eldste, fordi HUN er favorittbarnet mitt, fått høylytte trusler om en påskeferie som uteligger og sure miner herfra til månen.

Alt, alt, ALT er selvsagt min feil..

Noe sier meg at diskusjonen om hundeanskaffelse helt klart må utsettes til et senere tidspunkt..


torsdag 8. mars 2012

Kvinnedag

I dag er det kvinnedagen. Vanligvis pleier jeg ikke legge så mye merke til den dagen. Jeg husker en bursdag som er akkurat 8.mars og kan få en gratulerermeddagen-hilsen i en forbifart et eller annet sted. Utenom det tenker jeg ikke mye på på den.

Kampen for likestilling er en viktig kamp og det er sånn at vi fremdeles har et stykke igjen før vi er helt DER.

Jeg trodde i utgangspunktet jeg ikke hadde noen meninger om akkurat dette. Det var før jeg leste om alle de rare tankene og meningene man kunne ha om kvinner og hva de burde og ikke burde. I BA i dag sier Nabintu Herland "litt" om hva hun mener om dette.

"Nabintu Herland mener at skandinaviske kvinner er blitt kritiske, kravstore og frekke. De lager lange lister om hva mannen må oppfylle, mens de setter påfallende små krav til seg selv. Husarbeidet skal deles 50/50, mens det ikke er snakk om å dele på det som tradisjonelt er mannens oppgaver, male huset, skifte dekk og klippe hekken."

Spennende lesning. ER det sånn? Virkelig? I så fall er jeg enig med henne.

"– Kvinner har sluttet å lage hjemmelaget, sunn mat. De serverer familiene sine ferdigpreparater og drittmat som er altfor full av salt og sukker. 68-feministene har fratatt kvinner gleden, stoltheten og sensualiteten ved å lage mat til sine familier! Nabintu Herland trekker pusten: - Spør du barn i dag om de har spist middag, svarer de gjerne «jo da, jeg har spist pizza»!"

Ja, jeg er enig! Her må kvinnene ta sitt kjøkkenansvar og servere den maten familien fortjener! Menn er tross alt opptatt med å male hus og skifte dekk. Klipping av hekken er et viktig element som må huskes på. De frekke kvinnene, som på ingen måte setter krav til seg selv, må ta seg en bolle og finne sin plass!

Jeg er igjen provosert. Jeg skifter dekk på bilen. Maler der det behøves. Lager middag. Lager faktisk sunn middag. Må gjøre alt husarbeidet selv. Har heldigvis ingen hekk jeg må klippe. Jeg ER irritert fordi menn tjener mer enn kvinner, men er LYKKELIG for at det ikke forventes at jeg skal "stelle" hjemme. Jeg hadde klikket. Gått på vegger. Kjedet vettet av meg og sikkert ikke strikket noe mer enn jeg gjør nå. Jeg hadde ikke vært lykkelig og slettest ikke noe bedre mor enn det jeg er som "jobbemamma".

Så det at mine arbeidskollegaer av barteslaget i dag stilte med skjorter, slips OG røde roser til alle damene gjorde MEG glad!

HEIA KVINNEDAGEN!




lørdag 3. mars 2012

Overveldet!

Jeg er fremdeles i sjokk etter gårsdagen. Sjokket er heldigvis godt og har ført til glade tårer som har ramlet ut flere ganger i dag. Jeg ER heldig! Da jeg stod på restauranten alene klokken ti på syv, var jeg lettere stresset. Jeg fikk beskjed fra betjeningen at jeg bare kunne ta det HELT med ro og slappe HELT av. Så det var akkurat det jeg gjorde. Jeg satte meg i bakhagen og ventet på alle de andre. De ramlet inn en etter en og innimellom to. Mange hadde ikke møtt hverandre før. Det fører til forklaringer om hva og hvordan og er en ganske artig aktivitet. Jeg elsker bursdager der jeg kan gjøre akkurat slik. Samle sammen mennesker som jeg er glad i og vise dem til hverandre. Jeg er aldri redd for at det ikke skal gå bra. Det kjekkeste jeg ser er når disse menneskene sitter og prater entusiastisk med hverandre. Jeg blir glad i hele meg av sånt. Kanskje det høres klissete ut, men det er sannheten.

I virrvarret la jeg ikke merke til at noen oppførte seg rart. Jeg var for opptatt med å nyte miksen av alle skapningene. Jeg ante rett og slett ikke hva som foregikk. Plutselig var jeg med i en amerikansk film. Jeg ble ropt inn. Alle i rommet stirret på meg og jeg forstod at det var noe på gang. Jeg fikk en stor konvolutt og dro ut et svært kort med masse navn. Jeg forstod ikke helt hva det var og fikk beskjed om å lese på fremsiden.

Gratulerer med dagen! Her er ditt bevis på at du er en heldig eier av en IPAD!

Jeg ble målløs. Overrumplet. Overveldet. Sjokket og meget, meget glad. Jeg har ønsket meg en iPad i sånn ca tusen millioner år. Det har ikke vært penger i luften, lommen eller banken til det. Nå har jeg en. Og jeg har til og med fått den. Bare sånn.

Det er nå jeg kommer til tåreproduseringsgrunnen. Bak ryggen min, helt uten at jeg har oppdaget det, har min eldste avlegger og min beste venn fikset og trikset og ordnet. De har snakket med kjente og ukjente mennesker og hatt en ekte kronerulling for å få det til. En stor takk til dem OG den digitale verden! Det er det jeg alltid har sagt. Facebook er et strålende verktøy, bare man bruker det riktig. Avleggeren fortalt ivrig hvordan det hadde foregått og avsluttet det hele med å si: "Du har veldig mange som er veldig glad i deg, mamma." Er det rart jeg er rørt? Akkurat nå er padden på vei fra  Eplehuset til huset mitt. Jeg gleder meg!