søndag 24. mars 2013

Jeg er forelsket








Nyfødd

No opnar livet munnen sin

og ut kjem eg med hauet først

så redd og tørst.

Eg skrik til eg får knoppen min

og varmen ifrå kroppen din.

Eg syg og pustar inn og ut

og er ein naken nyfødd gut.

Hans Sande



Det har vært veldig lenge til. Jeg fikk vite det ganske tidlig og sommeren var fremdeles sommer da jeg første gang ble kalt tante. Jeg fikk det ikke med meg først. Min bror heter onkel for mine barn og jeg tenkte det sikkert var sånn at jeg nå var hadde fått tantetittel av mine bonusnieser. Det var i alle fall det eneste som virket klokt akkurat der og da. Det gikk noen sekunder og SÅ forstod jeg hva han sa. Jeg skulle faktisk bli tante. Min bror skulle bli far. Det var et stort øyeblikk og jeg hoppet ganske mye rundt og jublet høyt. Faktisk var jeg ikke forberedt på at jeg skulle bli SÅ glad. 


Etter det har vi ventet. Vi har ventet i lange, breie, høye, korte, regnfylte, julete, seige og veldig mange dager. Jeg skjønner såpass at JEG ikke har vært den som har lidd mest under ventingen, men venting ER uansett kjedelig. I forrige uke var ventetiden over. Plutselig bare var han her. 


Stolte som bare høner kan bli, stormet vi opp på KK og ble hodestups forelsket ved absolutt første øyekast. Det er en merkelig følelse. Når man bare VET at det lille krapylet allerede har blitt et av dine viktigste mennesker. Det er en merkelig, men veldig stor følelse. Jeg er dypt og inderlig forelsket!







onsdag 13. mars 2013

Ferdig!

Nå har jeg ligget under dynen i fire hele dager. Det er lenge og det er kjedelig. Av en eller annen grunn blir jeg helst syk akkurat når det er sol og vakkert vær ute. Aller helst vil jeg lete etter snøklokker og kjenne vårduftene. Ikke det at vårduftene kan kjennes i dette øyeblikk. Nesen inneholder litervis med snørr og lukter ikke en dritt. Likevel er det det jeg vil. På vårjakt.

Innimellom sovingen de siste dagene har jeg endelig klart å lage ferdig vogneteppet til min helt ukjente nevø. Ingen vet helt hvem han er ennå, men jeg håper han en eller annen gang i fremtiden setter pris på mitt voldsomme hekleprosjekt. Teppet er ikke stort og akkurat nå synes jeg ikke at det var så vanskelig å få til heller. Greien er at jeg har brukt ustyrtelig lang tid på å lære meg det. Da jeg hadde lært meg det- heklet jeg ca 25 lapper og var meget fornøyd- helt til jeg oppdaget at jeg slettes ikke hadde lært meg det likevel.

Dette førte til galskapshekling i frykt over at min nevø hadde tenkt å ramle ut FØR teppet ble ferdig. Jeg heklet så mye at jeg faktisk laget for mange lapper. Til slutt, etter mye om og men, skjønte jeg festingen av lappene OG kantingen rundt. Noe jeg egentlig fant på selv. Sånn tror jeg at det er i hekleverden. Man finner noen masker og så putter man det sammen til det man vil selv.

Jeg rakk det. Nå er teppet klart. Tanten er snart frisk igjen og dermed klar. Så NÅ kan denne nye knotten komme! Vil i helt samme slengen takke youtube for strålende og fantastisk hjelp i denne lange og tøffe prosessen. Jeg hadde aldri klart det uten deg!

 


søndag 3. mars 2013

Dykkerier

I dag har jeg bursdag. Jeg liker det veldig. I dag leste jeg en eller annen plass at om man feirer bursdagen sin- så lever man faktisk lenger. Flaks for meg! Da blir det garantert feiring neste år også!

Feiringen foregikk i går og resulterte i en seig start på dagen i dag som ER dagen. Den har likevel vært fin og inneholdt besøk, kake, gaver og pizza.

Under besøket hadde vi oss et dypdykk i gamle album og fant skatter!

Livet er slettest ikke så verst når man finner kister med gode barndomsminner!

På 80-tallet hadde vi karneval i Bergen. Da kokte hele sentrum. Både voksne og barn var utkledd og jeg innrømmer at jeg synes karneval er nesten like gøy som bursdag!



Her er 1. året vi var med. Barn av regnbuen.





Mamma sydde hauger av kostymer. Dette var virkelig stas!


Her er til og med morfar med! Regnbuebonde.


Her er 2. året. Da var vi Barn av regnbyen.



3. året var vi katter og hadde med oss Salhusvinskvetten. Det året regnet det sånn at vi til slutt bare kalte det hele en kat(t)astrofe.







Vi vant førstepremien både som Barn av regnbuen og som Barn av regnbyen. Katastrofen som katter, gav oss en 3.plass. Minner for livet for en liten frøken på knappe 10 år var det i alle fall!





Fant også et bilde av meg på sykkelen til mamma. Sammen lærte vi oss å sykle. Den lærte meg å falle også, husker jeg. Skrubbsår full i grus og sand var tegnet på at sommeren var på vei. Nå nærmer våren seg igjen! Jeg gleder meg inderlig!