Overraskelsestakknemlighet

Min veldig gode venninne kom bort en heller tanketung dag. Hun hadde med seg favorittsjokoladen sin som hun delte med meg. Jeg husker en gang jeg ikke ville dele sjokoladen min med henne. Det har jeg fått høre i over 25 år. Siden har jeg alltid delt, bare så det er sagt!

Jeg har snart bursdag. Bursdagene mine liker jeg å feire. Jeg elsker å mikse mennesker som jeg kjenner fra ulike steder. Blande dem godt i hop og se hva som skjer. At jeg får være med flere av favorittmenneskene mine samtidig er gaven for meg. I år hadde jeg plutselig ikke lyst til noenting. Orket ikke tanken på organiseringen. Følte meg ikke lysten til å gjøre noe som helst lystig.

Siden jeg allerede hadde ombestemt meg før hun kom med trøstesjokoladen fortalte min gode venninne om sine planer. Hun hadde nemlig i all hemmelighet begynt å organisere overraskelsesbursdag til meg. Da hun fortalte det kom jeg på noe som skjedde for 25 år siden.

Jeg klarte å klemstre min høyt elskede undulat i døren. Den døde og verden raste for en frøken på 13 år. Spesielt siden det var jeg som hadde drept den. Min gode venninne synes det var forferdelig at jeg var så lei meg. På eget initiativ fikk hun med seg en kamerat, konfererte med mamma og laget tidenes overraskelse. Jeg kom hjem og fikk en tråd i hånden. Den måtte jeg nøste inn. Tråden var lagt over hele leiligheten og i enden var det en ny undulat. Klumpen.

Hvordan det henger sammen at hun i så sinnsykt mange år har støttet meg i alle varianter, vet jeg ikke helt. Men det har hun og det gjør hun i aller høyeste grad fremdeles. Håper jeg gir henne følelsen av trygghet også. For det er det hun gjør. Gir meg trygghet. Hun forsvinner ikke. Hun står ved siden av meg i alle stormer. Hun står ved siden av meg når solen skinner.

Kjære deg

Takk for at du er den du er i alle sammenhenger. Takk for at du ikke alltid sier det jeg vil høre, men det jeg trenger å høre. Takk for at du lytter uten fordømmelse. Takk for at du presser meg, men også at du gir meg tid når jeg trenger det. Takk for at du utfordrer meg og selv blir med på utfordringer. Takk for galskapen og takk for gleden. Takk for at du tåler meg i alle varianter. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten deg.

Christina

Hell i uhell

Jeg er sliten. Adrenalinet har gradvis sluppet taket og musklene har begynt å gi beskjed om hvor mye jeg har spent dem de siste dagene. Tankene hopper fra det ene til det andre og gjør at hodet nesten kjennes større ut enn før. Jeg skjønner at mitt eldste frø har vært heldig. Det selv om det kjennes rart ut  i det hele tatt å bruke det adjektivet i denne sammenhengen. Likevel har jeg valgt å se på det sånn. Hun kunne blitt lam eller mistet taleevnen. Hun kunne faktisk dødd, selv om jeg ikke klarer helt å forholde meg til det. Det gjorde hun ikke. Hjerneinfarktene fordelte seg fint utover flere områder og unngikk å etterlate seg store skader. Skadene som har oppstått er så små at de forhåpentligvis kan trenes opp. De vil i alle fall ikke hindre henne i å være den hun er og det er en lettelse. Ting er stabilisert og medisiner er gitt. Det vil gå bra. Noen spasmer her og der er en liten pris å betale i forhold til det som kunne skjedd. 

Sjuklingen.

Undersøkt fra topp til tå med en muligens smule
overivrig mamma på sidelinjen.

Portøttaxi er gøy! 

Besøk er også en fin ting!

Jeg har ikke skjønt helt hvorfor det skjedde. Ingen vet helt hvordan det skjedde. Men jeg vet en ting. 20-åringer KAN få slag. Bitterheten over å ikke bli hørt som mor ligger her i det store hodet mitt, men jeg vet at det ikke hjelper. Selv om hauger av telefoner er tatt og bekymringene har vært så store at det har gjort vondt alle disse månedene, hjelper det ikke. Jeg kan ikke endre det som allerede har skjedd. Fra her kan vi bare se fremover.

Hjernekrøll

I dag tikket morsinstinktet mitt inn for fullt. Helt tilfeldig så jeg at mitt eldste frø prøvde å ringe. Da jeg tok telefonen visste jeg med en gang at jeg måtte løpe. Så akkurat det gjorde jeg. Jeg løp ut av klasserommet, ropte ut at jeg måtte løpe og løp videre. Den lille røde bilen kjørte rimelig mye fortere enn den pleier på veien og da jeg parkerte på Haukeland, løp jeg inn til resepsjonen. Der inne visste jeg ikke helt hva jeg skulle spørre om og beina ville på ingen måte stå i ro. Til slutt husket jeg hva den eldste heter og hvor jeg trodde hun var. Da jeg rundet hjørnet på Nevrologisk så frøet mitt sin mor, med flagrende hår, i vill fart mot inngangen. Adrenalinet mitt var så høyt at jeg ikke klarte å lese hvilken etasje jeg skulle i. Jeg stoppet helt opp. Jeg trakk pusten og de rette ordene dukket frem. 

Jeg prøvde å forklare en sykepleier hvem jeg så etter og kjente at hele kroppen var i helspenn. Plutselig så jeg min førstefødte og fikk endelig gi henne en klem. Hun så helt vanlig ut. Hun hørtes helt vanlig ut også. Beskjeden som var gitt var på ingen måte vanlig. 20-åringer skal ikke få hjerneslag. 20-åringer skal ikke få hjerneskade. Ikke min 20-åring. Men der stod vi. Midt i virkeligheten. 

Hun har fått de beste legene. Hun er på den rette plassen. Nå har vi endelig funnet ut hva som var galt. Nå vet jeg enda bedre at en mor VET når ting er alvorlig og galt. Jeg har vært så bekymret at jeg ikke har våget å si til henne hvor bekymret jeg har vært. Hun har vært så redd, men ikke våget å vise det. Nå vet vi og nå kan vi ikke se annet enn å se fremover. Ting kunne vært så mye verre. I sted hørte jeg at hun sa på telefonen at 2014 KAN fremdeles bli et fint år. Det ser i alle fall ut som om det blir et sterk år. 

Kunsten er å holde hodet høyt og ryggen fri

Noen ganger er ting ganske annerledes enn man tror. Øyeblikket man innser hvordan tingene henger sammen kan være så brutalt at man blir fysisk kvalm. Å bli dolket i ryggen. Bli ført bak lyset. Å skjønne at man ikke har sett klart. At man ikke har villet se. Det tar bare et lite øyeblikk. Så er alt forandret.

Da jeg var liten trodde jeg at når man ble voksen ble man automagisk gift, fikk barn og levde lykkelig alle sine dager. Jeg skjønner ikke helt hvor det kom fra. Kanskje en blanding av eventyr og drømmer? Hjemme var det på ingen måte sånn. Det ble på ingen måte sånn for meg heller.

Frøken livredd kjærligheten våget seg til slutt i ilden og ble skrekkelig brent. Så brent at det er vanskelig å puste. Det ikke er så mye annet man kan gjøre. Man må puste. Noe annet ville være en katastrofe. Når et menneske viser seg å være en helt annen enn den man trodde, svir det. Det svir i hele kroppen. Tankene svirrer og man lurer på hvordan det hele ble som det ble.

Nå sitter jeg igjen med tusen tanker jeg forsøker å ta livet av. Jeg skjønner at dette ikke har noe med meg å gjøre. At dramaet jeg havnet oppi må løses av noen andre enn meg. Derfor hadde det vært så veldig greit om hjertet bare kunne skjønt det hodet gjør og fikset seg fort. I mellomtiden får jeg bare puste videre.
Flaks for meg at jeg har vært ute en vinternatt før OG at det snart er vår!

Hodet over vannet

Når hodet på ingen måte befinner seg over vannet er det jammen bra det finnes godt flyteutstyr. Redningsaksjonene som ble satt i sving rundt min hjelpeløse hodedrukning har vært uvurderlige. Jeg har fått armringer, baderinger og redningsvester kastet etter meg. Jeg har hauger av mennesker i livet mitt som virkelig bryr seg om om jeg har hodet over eller under vann. I de to ukene jeg ikke har vært på jobb har jeg jobbet mer enn på mange år. Sammen med de fine menneskene rundt meg har jeg ryddet i følelsesskapet og funnet ut at verden tross alt går videre.

Jeg har grått, brent bål, jobbet med ved, pratet, grått, sett fine filmer, drukket vin, vært på teater, pratet, lest bøker, grått, gått på fjellet og fått omsorg herfra til evigheten. Savnet og sorgen over tapene i livet mitt siste måneden er ikke borte, men lettere å bære.

Gårsdagens invitasjon til bobilfest og kino med deler av s(l)ekten er jeg glad jeg tok i mot. Til pizza og vin før filmen tilhørte også samtalene. Det er godt å kunne sette ord på vanskelige ting, sammen. Det er nemlig ikke så farlig om følelsene er sterke og må slippes ut gjennom øynene av og til. Man kjenner i det minste at man i aller høyeste grad er i live. Sammen spankulerte vi bort på kinoen og gapskrattet i to timer. For sånn er det. Sorg og glede går hånd i hånd.

Takk, alle sammen!