Våren er her. Jeg har sett det på all hestehoven som har dukket opp utenfor inngangen på jobb. Utenfor gangen inn til klasserommet mitt har vi et lite blomsterbed og i det har påskeliljene lenge jobbet med å komme frem. På mandag så jeg at det begynte å ligne på noe. Knoppene var kommet så langt frem at det gule var synlig og det blir jeg i grunnen ganske lykkelig av. I min glede over vårens ankomst ville jeg dele dette med en av elevene som tilfeldigvis har garderobeplass rett ved inngangen. Første dagen fortalte jeg henne at NÅ er det vår siden påskeliljene snart blomstrer utenfor. Hun ante ikke hva jeg snakket om. Hun hadde ikke hørt om påskeliljer før. Noen ganger blir jeg muligens litt overivrig, men for meg ble det viktig at akkurat denne frøkenen, som ikke en gang hører til i min klasse, skulle få finne ut hva en påskelilje var. I flere dager har vi vært ute og sett hvor langt den har kommet. I går kunne jeg konstatere at i dag var dagen da den ville springe helt ut.
I morges var jeg så travel at jeg glemte det da jeg gikk forbi liljene. Jeg kom ikke på det før jeg så at den lille frøkenen selv stakk hodet ut av døren for å se etter den nyutsprungne gule blomsten. Hjertet mitt ble stort og jeg fortet meg ut for å være med på oppdagelsen. Til begges store forfjamselse var hele blomsten søkk vekk. Noen hadde plukket den! Heldigvis er det flere knopper på vei så vi beholdt fatningen og tutlet inn til første time.
I første friminuttet tok jeg frem igjen det store hjertet og tenkte jeg på at jeg virkelig har verdens beste jobb. På vei forbi påskeliljene oppdaget jeg at elever fra musikkprosjektet niøvde på manuset de fikk utdelt i går og hjertet vokste noen centimeter til. Jeg HAR verdens fineste jobb! At resten av dagen i dag var uteskole i solen med blide unger og leker fra gamledager gjorde heller ingenting. På veien fant vi jammen påskeliljer også. Ferdige og fine. Våren er den fineste årstiden. Å være lærer er den beste jobben. Så det så!
