Lykkepiller i svart jord

Vinterferien er her og har sendt mitt yngste krapyl avgårde med et fly. Selv om det er lenge siden jeg har vært på jobb synes jeg at man må benytte seg av ferier når de dukker opp. Jeg startet min på Kvamskogen med nedover og bortoverski. Vel hjemme kjente jeg at jeg ville mer på tur. Jeg hadde mer behov for mennesker og samtalepartnere og valget falt på garden der man alltid kan være akkurat den man er. Hele tiden. Så jeg pakket meg i bilen og trillet i passe tempo til huset med freden i.

Kvelden listet seg innpå og det var tid for "legging" av høns. Min tante er levende opptatt av frittgående høns og har hatt høns spankulerende rundt beina i ca 40 år. Høns er trivelige skapninger. Jeg gav dem mat og pratet litt med dem. Jeg plukket med meg dagens fangst uten at noen av dem ble noe fornærmet av den grunn. De klukket og koste seg og var ikke noe annet enn fornøyde.

En gang ønsker jeg meg sånne.  

Lykkelige høner legger lykkelige egg!

Det er godt å være på landet. Jeg sov som en stein om natten og våknet uthvilt. Ikke visste jeg at formiddagen skulle bli preget av planting. Men sånn ble det. Det er noe spesielt med å dyrke sine egne planter. Få ting til å vokse. Passe på dem og i dette tilfellet få noe ut av dyrkingen. Er jeg heldig og får dette til får jeg etterhvert tomater i vinduet mitt. 

Jeg er helt grønn på sånt og fikk et kurs av min tante. Nå tenkte jeg at dere skulle få et lite lynkurs av meg.

Det finnes visst mange måter å gjøre dette på, men sånn gjorde vi det i går. Jord, en bøtte med sand, en sprayflaske med vann, noe å plante i og selvsagt frø måtte på bordet. 

Vi lagde merkelapper av et gammel yoghurtbeger.
Kan være greit å holde styr på hva som er hvor.

Først fylte jeg oppi begeret med løs jord. Den skal ikke pakkes hardt sammen. Så brukte jeg en tannpirker som jeg fuktet i munnen og dermed festet de bittesmå frøene seg og var lett å få ned i jorden. Frøene skulle ca en halv cm ned i jorden.

Når det er gjort og frøene er på plass skal/kan man strø over jorden med et lite lag sand. Dette er for å forhindre grønske. Når man har gjort det fukter man sanden med noen spruter med vann fra en sprayflaske.

Nå er man i grunnen ferdig, men vi mangler plastfolien som vi la rundt hele begeret. I denne første prosessen skal vi ikke vanne frøene. Fuktigheten i jorden holder frem til frøene har spiret ca to cm opp av jorden. Først da kan du ta av plasten og helst vanne dem fra bunnen og ikke fra toppen. Jeg gleder meg til å se hvordan det går. Dette er god terapi! Lykkepiller i frøform.

Før jeg dro hjem fikk jeg også være med på tapping av lønnesevje. Det er ganske utrolig hva naturen deler med oss om man bare vet om triksene. Til nå er det bare lønnen som kan tappes. Bjørkesevjen er ikke helt klar ennå. Den er klar ca tre uker etter lønnen, uten at jeg vet helt hvorfor det er sånn. Har du smakt sevje? Det smaker friskt og godt og er stappet med vitaminer og enzymer.

Jeg elsker å lære om disse tingene og er så heldig at jeg kan få lære akkurat så mye jeg vil. Vil du lære mer om disse tingene? Neste helg, den 7-8. mars skal det holdes kurs om groglede og hvordan man tapper bjørkesevje. Du får også kunnskap om hvordan du lager vin av den gode sevjen.  Kurset holdes på garden på Ostereidet og har plass til flere!

Om du er interessert, gi meg en lyd eller  kontakt min tante på dagfrid@kolas.net eller på mobil på mobil: 90959171.

My funny valentine

Forrige helg følte jeg meg gammel. Gammel, venneløs og kjedelig. Det virket som om alle bare helt samtidig skulle bli ordentlige og bare være hjemme. Hjemme for meg blir da hjemme alene og det begrenser seg hvor utrolig koselig det er i lengden. Eller egentlig er det vel nesten motsatt. Det blir så koselig at jeg ikke får fingeren ut og finner på noe som helst. Jeg føler meg sliten og passer på meg selv så mye at jeg glemmer å leve. Jeg får lest mange bøker og tenkt veldig mye på veldig masse jeg helt sikkert ikke egentlig behøver å tenke på. Frykten for at det er sånn det nå blir er skrekkelig stor. At jeg bare forblir alene. Forever alone - som tenåringer sier.

Den store sannheten er vel at jeg er litt satt ut av at jeg om veldig få uker fyller 40 år. Jeg innser at det sikkert ikke kjennes annerledes ut. Jeg tror heller ikke at det ramler inn nye rynker over natten eller at jeg forandres og blir en helt annen utgave av meg selv. Likevel er det rart. Jeg føler virkelig at jeg nettopp var 15 - samtidig som det har skjedd så mye i mitt liv at jeg innimellom føler jeg er minst 90. Det skumleste er kanskje at jeg forestiller meg at jeg må være voksen når jeg blir 40. Av en eller annen grunn skremmer det meg. Merkelig nok. Jeg som har vært voksen siden jeg var pitteliten.

I går bestemte jeg meg for at dagen skulle bli fin og at jeg skulle bevise for meg selv at jeg er i levende live. Jeg plasserte mine frø på søsterkveld og hotellovernatting og visste dermed at de viktigste i mitt liv var sikret en glitrende kveld.

Jeg kastet meg rundt og kom meg opp på jobben der flere håndfuller med kolleger stod med forkle og kokkelerte og danterte de nydeligste retter. Det var dekket for tapaskveld. Stemningen var høy og maten meget god. I rett tid ble jeg kjørt helt inn til sentrum av en kollega og fant min bror som tilfeldigvis var i byen.

Etter noen timer sammen med ham hadde det dukket opp så mange kjente at jeg måtte innse at jeg hadde bommet fullstendig på den venneløse tanken jeg hadde hatt forrige helg. Plutselig dukket min kusine opp sammen med kjæresten og før jeg visste ordet av det frekventerte jeg den aller største seilbåten jeg noen gang har sett. Da de gikk hjem var det fremdeles tid til å gå videre. På Garage ventet to gode venninner og jeg danset til lysene ble tent i lokalet. Selv ikke da var jeg klar til å ta kvelden og da invitasjon til god gammaldags liggis kom på bordet var jeg ikke veldig vanskelig å overtale.

Her er vi på studietur for ca ti år siden. Det sier seg selv at vi trives i hverandres selskap. I hverdagssluket strekker ikke alltid tid til pleiing av vennskapet til. Da er det helt klart viktig å gripe de mulighetene man får. I går husket jeg på akkurat dette og grep sjansen når jeg fikk den servert.


Å våkne sammen med noen man er glad i er alltid kjekt. Spesielt på sånne dager som dette. Jeg tenkte at Valentinsdagen ikke var noe å bry seg med. Det endret seg i det jeg fikk overrakt dette kortet.

Hipp hurra for gode venner og for at det alltid kommer gode dager etter de vonde!