Tid for å legge ting bak seg

Nå har dagen vært her. Dagen da yngste i flokken ble ferdig med grunnskolen. Vi har ikke vært på vitnemålsutdeling eller kledd oss i bunad. Hun har ikke stolt mottatt arket med karakterene på. Hun valgte å la det være.

Det ble for vondt å se på alle de andre som hadde fått til noe hun ikke hadde fått til. Vi har snakket om at det ikke er hennes feil. At den skyldige er Styggen på ryggen. Styggen på hennes rygg har ikke vært til å leve med. Den fikk i alle fall ikke plass på skolen og har dessuten bundet henne til sengen i lange perioder. Jeg har hatet den. Hatt lyst til å rive den av. Problemet er bare at den hører til og må fikses innenfra. Det hjelper ikke om jeg røsker den av fra utsiden. Røttene sitter igjen og den vokser ut igjen på rekordfart.

Styggen på ryggen er mindre nå. Han har sluttet å skrike hele tiden. Nå når han har dempet seg klarer frøkenen min å høre sine egne tanker. Hun har funnet tilbake til seg selv og ser klarere og klarere hvordan ting har vært. I sted snakket vi om at hun egentlig har hatt det vanskelig hele skolegangen sin. Sånt er vondt. Når angsten har fått regjere så til de grader at hun aldri sa noe. Uansett hvor mange ganger jeg sa at jeg så at det var noe som var galt.

I dag er jeg stolt mor til en meget klok frøken som er klar for videregående. Hun har vært på skolen i formiddag og tatt farvel. Hun har fått blomster og is av mor. Hun har vært på ridetur og kommet tilbake med skinnende øyner. Hun har vært opplagt og oppmerksom. Hun er klar. Klar for å legge bak seg 10 år med skole. Klar for å legge fra seg ti år med angst.

Man kan si hva man vil. Hun har lært mye mer enn hva et vitnemål vitner om. 

Glemte kunster

På lørdag var jeg barnevakt for to knotter jeg er meget begeistret for. De skulle for første gang være her hos meg. En på 8 mnd og en på tre år. Stelleveske, vannflasker, smokker og mat til den yngste var klar. Mat til den eldste skulle vi fikse rett nede på senteret. Ikke noe problem. Det tar bare noen minutter.

Jeg avtalte lekedate på banen borti svingen og trodde jeg tok hardt i da jeg sa det passet med at vi kom om en time. Det kom da bare til å ta noen øyeblikk å gå bort dit? Vi skulle jo bare rett innom senteret på veien?

Jeg var svett allerede før foreldrene hadde gått. Treåringen spratt rundt om kring og den lille sovnet ikke oppi vognen sin. Jeg tok den ene i hånden og grep tak i vognen med den andre. Da foreldrene dro avgårde for å løpe konkurranse - startet jeg min egen. Den het: Hvordan komme oss bort på banen?

Det første som skjedde var at jeg oppdaget at de ikke har heis på toppen av senteret. Vi måtte gå rundt. Vi klarte det, altså. Da vi fant heisen skulle det vise seg at det var den tregeste på denne siden av byen. Da den til slutt kom - var den full. Så vi prøvde igjen. Denne gangen med hell. Vi durte inn i butikken. Da kom jeg plutselig på at treåringer ikke har så veldig lange bein og at de dessuten er meget nysgjerrige vesener.

Jeg fikk hanket ham inn. Jeg fikk den minste til å sove. Vi fikk handlet alt vi skulle, men da vi hadde kommet utenfor senteret hadde vi brukt ganske mange flere minutter enn de få jeg så for meg.

Veien til banen var ikke så altfor lang. Ikke er den så interessant heller. For meg.
Treåringen hadde store øyne mange ganger i løpet av turen. Vi så snurrebiler (betongbiler), gaffeltrucker og andre lastebiler. Faktisk finnes det mange maur også på steinene som må balanseres på. Den grå og kjedelige veien til banen var helt super i treåringens øyne.

Jeg sendte en melding til lekedaten og beklaget. Etter to og en halv time var jeg endelig på plass. Kun en og en halv time etter planen. Vi måtte le av det hele. Jeg er rett og slett helt utdatert på småbarn.
Helt ærlig trodde jeg at jeg hadde tatt hardt i med en time. Det ville jo bare ta noen minutter?

Dagen ble uansett fin og jeg tror de fikk mat og drikke nok. Yngste krapylet fikk til og med seg en ny bleie før skaperne dukket opp igjen. En hektisk, men deilig påminnelse om hva som har vært. Skjønner livet mitt er på en helt annen plass enn den gang da. Jeg låner dem gjerne igjen!

Faktisk har hele helgen vært helt strålende. Det er deilig når livet våkner igjen. For det er sånn det kjennes. Etter en dvale som har vart akkurat så lenge som den måtte er det godt å kjenne på ordentlig glede!