Hverdagssluket

Ukene flyr. Dagene begynner hele tiden og jeg føler de faste tingene jeg gjør i løpet av uken kommer fortere og fortere. Man sier at man har det kjekt hvis tiden går fort, men jeg tenker at det er en sannhet med modifikasjoner. Hverdagen kan lett bli en karusell som går fortere og fortere og fortere. Karuseller kan være veldig kjekke i ca 40 runder. Etter det blir man bare kvalm og svimmel og vil ikke annet enn å hoppe av. Man våkner- spiser- jobber- sover. Tiden strekker ikke til på samme tid som man føler man selv ikke strekker til. Da er det på tide å gjøre noe. Det behøver ikke være mye. Ofte trenger man bare åpne øynene og ørene litt mer for at dagene skal kjennes mer virkelige ut.

I går hadde jeg en fin opplevelse på bunnen av et basseng. Jeg forstår selv at følelsen henger sammen med andre ting jeg bryr meg om i livet mitt- men akkurat det øyeblikket var så veldig vakkert. Når jeg svømmer er det nærmest som jeg mediterer. Jeg lukker verden ute og tenker ikke på annet enn hvor mange runder jeg har svømt (som ofte er vanskelig nok å holde styr på). I går prøvde den yngste fisken i familien hele tiden å få oppmerksomhet. Hun vinket hver runde, blåste bobler med nesen og plasket lykkelig rundt. Plutselig kom hun mot meg nedenfra dypet i bassenget. Håret flommet rundt ansiktet og øynene lyste gjennom de lyseblå svømmebrillene. Smilet hun sendte mellom boblene fra nesen var ubetalelig. Jeg tok bilde og hang det opp med en gang. Min vakre, lykkelige minitenåringsfisk på bunnen av bassenget henger pent sammen med andre øyeblikk som er samlet oppover årene. Et vakkert hverdagsøyeblikk som i noen sekunder stoppet karusellen og gav meg tid til å puste.