Puslebiter

Jeg lever i en merkelig verden for tiden. Døgnet er like langt som det pleier, men inneholder helt andre ting enn ellers. Streikevakter og streiketog i fleng. Jeg står på krava så det svinger etter, mens livet mitt henger i luften. For det er sånn det kjennes. Jeg aner ikke om jeg har jobb til høsten. Intervjuer og søknader, svulmende formuleringer og bønner til Guder jeg ikke tror på, er resultatet. Svar får jeg på ingen måte før streiken er over. Akkurat det er helt greit. Da kan jeg parkere akkurat den tanketriggeren et lite øyeblikk.

Den siste tiden har jeg startet med en ny hobby. Huskjøping. Denne aktiviteten krever nerver jeg i grunnen ikke har. Jeg BLIR så nervøs hver gang jeg leder en budrunde. VIL jeg egentlig bo der? Har jeg penger nok? Vinner jeg runden? Eller blir jeg den tapende parten IGJEN? Det ER veldig rart at man for eksempel kan deponere på klær, ta dem med hjem, bli kjent med dem og levere dem tilbake om man ikke trives med dem. Dette gjelder alle mulige ting. En leilighet skal man bare se på i noen minutter og VIPS klokken tolv dagen etter så eier du den, eller ikke. I mitt tilfelle ikke.

Jeg har vunnet budrunder der budet ikke har blitt akseptert av eier. Jeg leder på tapingen av budrunder, men har ved noen tilfeller ikke bydd en eneste krone. Det rett og slett fordi det faktisk finnes grenser for hva man kan bosette seg i. I morgen er det påan igjen. Jeg gir meg ikke. Det KAN lett gå godt!

Fester i alle varianter

16. mai for 18 år siden. Jeg var akkurat fylt 19 år.  Den eldste avleggeren var en uke og en dag fra ett år og klatret og krøp høyt og lavt. Alle vennene mine skulle på fester i alle varienter og jeg kjente maurene krype rundt i hele kroppen. Rastløsheten var umenneskelig, men barnevakt var ikke å oppdrive. Jeg ville ikke ha det heller. Selv om det var det eneste jeg ville ha. Jeg slo meg på ingen måte til ro med det, men kvelden gikk og leggetiden på krapylet nærmet seg. Jeg bar henne inn på badet, fikset henne pysjamasferdig og var på vei til å legge henne da hun tok sine første skritt. Sine første elleve skritt. Fremdeles husker jeg hvor glad jeg var for at jeg ikke var noen annen plass enn akkurat der.

Uansett.

I dag har jeg kjørt min russefrøken rundt i verden. I hennes verden skal alle på fester i alle varianter og dagen i dag ER den kjekkeste av de alle. Hun kjenner ingen som ikke har planer og er lykkelig både utenpå og inni. Hun er sånn 18-åringer skal være. Selv om dagen min for 18 år siden ble fin nettopp fordi denne frøkenen tok sine første skritt, er jeg glad hun bare skal passe på sine egne i dag. Bestemor er jeg nemlig IKKE klar for å bli!
 

Bustebuvisitt

Da vi endelig hadde fått overtalt den røde bilen til å ta oss med på tur, var dagen allerede ganske voksen. Bustebu stod og vinket til alle gjestene da vi kom. Sikkert litt sliten og trøtt etter besøk i mange dager, men like blid. Vi lånte et ekstra familiemedlem til en liten omgang med hytteglede til og fikk, ikke overraskende, komme inn i varmen i dag også.

Her er alt som det skal være. Maurene jobber og fuglene kvitrer. Bjørken spretter og hvitveisen ler. Jentene spiller kort og fniser høyt inni stuen, mens jeg hører på bølgeskvulp og nyter livet på berget.

Dette er den beste årstiden med verdens beste hytteliv i vente!