Hun er solen, jeg er hvitveisen

Våren er her for fullt. Hvitveisen står i givakt og det blir grønnere og grønnere ute for hver dag som går. Jeg har allerede rukket å smelte vekk, selv om snøen faktisk ramlet ned mange steder i går. Våren som rommer alle årstidene, men som vi tåler så inderlig vel fordi vi vet hva som venter. Vi er på riktig side av året. Det er lenge til de mørke høstmånedene putter oss inn i tykke og altfor mange klær. Så mye lys skal absorberes før mørket kveiler seg rundt oss igjen. 

At man sier at håpets farge er grønn kan jeg si meg enig i. Håp sammen med positive forventninger og tusenvis av blomster som strekker seg etter solen er for meg rein lykke. Jeg klarer ikke stoppe med å gå ut i skogen for å nyte synet. Hvitveisene er så vakre at det gjør vondt. Når solen glimrer med sitt fravær henger de litt med hodet. Som et stort sukk. Eller kanskje en fortjent pause. De trekker pusten og benytter hver eneste solstråle til igjen å strekke seg så lang de bare kan. 

En dag jeg vandret i skogen skjønte jeg hva følelsen minnet meg om. Denne reine lykkefølelsen av ny start, ny vår og av at solen varmer er sånn barnebarnet mitt får meg til å føle meg. Det er nesten som om hun er solen og jeg er hvitveisen. Bare tanken på henne får meg til å bli fylt av håp, forventninger og rein lykke. Det er en så sterk og inngripende følelse av ubetinget kjærlighet at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Nå er jeg på vei over fjellet for å se henne igjen. Det har gått 37 lange dager som kjennes ut som minst et helt år til sammen. Jeg gleder meg stort til å lete etter vårtegn sammen med henne. Kanskje hun starter å gå på disse dagene? Jeg er dypt takknemlig for sosiale medier og lagrer hver eneste video som kommer min vei, men ingenting slår det å få være sammen med henne på ekte. Det kiler i magen. En forelskelse som strekker seg langt utover den lille flørten våren er. Kombinasjonen derimot, er vidunderlig!

Gul venninne på vakt

Det er påske og folk har stappet seg i biler full av ski, barn og påskeegg for å finne roen der den nå enn måtte befinne seg. De køer seg av gårde som en slange på de heller smale og hullete veiene og lengter etter rødvin, brettspill og påskekrim. Påskeeggene er allerede gnafset på og søskenkjærligheten har erfaringsmessig begynt å blomstre, etter snart en uke påskeferie. 

Her er det verken barn, rødvin, ski eller påskeegg. Det finnes påskesnop og solo og jeg er eier av en stor gul kyllingdrakt, så tenker det må være påskene nok. Jeg har ikke startet på påskekrimmen, men har skrapt påskeflaxlodd uten noen som helst form for gevinst. 

Mannen har dratt i vei til barndomsheimen alene siden kroppen min må lades. Jeg liker ikke å gå glipp av sosiale settinger, men noen ganger må jeg hente meg inn og samtidig prøve å jage bort den dårlige samvittigheten som stadig plager meg. Dårlig samvittighet er dårlig bruk av energi. I alle fall for meg som virkelig prøver å samle og spare energi der jeg kan. Om jeg ikke klarer å legge sånt fra meg går vinningen opp i spinningen og jeg kunne like godt vært med på tur. Energilekkasje tenker jeg vi kaller det. Jeg har gjort mitt for å tette den i dag.

Så nå bare diller og daller jeg og hviler mens regnet virkelig plasker ned. Bergen blir i det minste rein denne påsken! For min del passer det perfekt. Jeg har kjøpt meg en helt ny venninne som er gul og kan hjelpe meg å få gjort mer av det jeg vil. Nemlig skrive. 

Jeg pleier ikke å behøve å kjøpe venner, men i dette tilfellet her måtte jeg nesten bare ta initiativet helt selv, være litt frampå og selge meg inn. Eller betale meg ut, eller hvordan det nå var. Så med en flunkende ny skriveverktøysvenninne som er kjøpt og betalt for å henge med meg er jeg klar for et dypt og inderlig vennskap. 

La inspirasjonen komme. 

God påske!

11. desember 2025: En adventsluke fylt av det som betyr noe

Jeg vant ingen million i kalenderen i dag heller. Det er litt rart å bare ha en flax-kalender i denne ventetiden. I flere år har jeg syntes at det har vært gøy med andre ting man kan kose seg med. I fjor fikk jeg en akevitt-kalender av min mann. Den har jeg ikke klart å drikke opp, så jeg fikk ingen ny i år. Han har ikke fått noen ny han heller, selv om han helt fint har klart å spise opp lakrisen som var i sin. 

Kalenderen med millionen i er pakket i kofferten sammen med alt annet jeg behøver fram mot jul. Som regntøy for eksempel. Det skal bøtte ned i alle vinkler i byen mellom fjellene. Heldigvis har jeg øvd meg på store mengder regn i Vietnam forrige uke, så vil nok tåle noen dråper. Jeg måtte ta den største kofferten og supplere med en ganske stor sekk, et nett og en veske. Til sammen ble det selvsagt alt for mye. Jeg fikk stavret meg ned til T-banen, inn på Oslo S og rett på toget. So far so good, tenkte jeg. Mange timer til det skulle flyttes på igjen, heldigvis. 

Underveis til toget sendte jeg en snap om at jeg var på vei mot hjembyen og fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. Sånt blir jeg skikkelig glad av. Plutselig kom spørsmålet om jeg behøvde å hentes noen plass og jeg ble helt månebedotten. Både meg og bagasjen kommer oss til døren, helt uten å ha bedt om det selv! For en glede. Hvem trenger adventskalendere før jul når man har gode venner! 

På toget er det stille og fredelig. Jeg vet ikke hvorfor, men vi har fått utlevert knekkebrød, nøtter, sjokolade og kaffe. Er det for å spre juleglede? Jeg aner ikke. Jeg blir i alle fall glad av det også. Så i dag er det mye gleding i denne luken. Snart skal jeg endelig henge med den søteste knotten i verden og synge julesanger for full hals. Bergen og jul og  masse mennesker jeg er glad i. Kan det bli bedre?

 

10. desember 2025: Førjulspuls

Panikken tok meg i går og jeg kunne på ingen måte forstå hvordan jeg skulle få tid til alt jeg må ha ferdig før i morgen. Klokken 14.25 i morgen den dag, tøffer toget fra Oslo til Bergen med meg på. Innen den tid har vi en ting eller hundre som bør gjøres. Hjertet hoppet og spratt litt voldsomt og en rastløshet dukket opp. Høres ut som god gammeldags julestress og det hadde jeg egentlig sett for meg at jeg skulle unngå i år. Akkurat det tenker jeg også hvert år, så er vel ikke noe annet enn en del av juletradisjonen. 

Heldigvis bor jeg sammen med nissen og hans gode hjelper. Sammen pakket vi inn og sorterte gaver til den store pappmedaljen på kvelden i går. Meg og den gode hjelperen har fortsatt arbeidet i dag og det ser heldigvis ut som vi kommer i mål. Hanne Krogh har sunget sammen med oss på en plate fra 1983. Julens vakreste, heter den og vekker mange gode barndomsminner. 

Jul i svingen har også gått noen runder. Viktig å finne gode juleplater og sanger som barnebarnet skal innpodes med. Jeg tenker vi må sette på Jul i Blåfjell også. Den har vært viktig for mine smånisser i oppveksten. Er det noen som har noe forslag til gode juleplater er det bare til å gi en lyd! 

Jeg gleder meg så vanvittig til å henge med den lille peanøtten min som snart er 9 måneder og faktisk har blitt ganske stor. Årets adventskalender til henne har vært en kalender full i korte fortellinger i små bøker. Da jeg snakket med henne på videosamtale i sted gnagde hun godt på en av dem. Jeg ser frem til å ta del i adventstid og juleforberedelser sammen med henne. Jeg er ganske sikker på at lite i verden kan måle seg med akkurat det. 

6. desember 2025: Jeg angrer!

Det kjennes ut som at vi har vært på tur i flere måneder. Egentlig er det bare 16 dager, men de har vært så varierte og lange at de har inneholdt mer enn jeg har opplevd på lang tid. Selve planleggingen av turen har mannen i hovedtrekk måttet ta seg av. Hjernen min har ikke klart å ta stilling til alle valgene som måtte tas når man skal lage en reiserute.

Heldigvis har jeg en mann som synes sånt er gøy å planlegge og som har skjønt at det ikke er fordi jeg ikke vil, men rett og slett ikke klarer som er årsaken til det litt labre engasjementet. Jeg har vært med å velge hvor vi skal bo og hvilke ting jeg tror at jeg klarer å gjennomføre. Til sammen viser vi oss å være et rimelig godt team! Jeg tror virkelig ikke det hadde gått om han ikke kjenner så veldig godt igjen symptomene på at nok er nok. Tror nesten han oppdager det før jeg gjør det. Det har i alle fall resultert i at jeg har kommet meg i hvilemodus tidsnok og har avverget de største angrepene av hjernetåke og total utmattelse.

I dag var det like før det gikk gale. Det var tusen ting vi bare skulle fikse før hjemreisen i morgen: innkjøp av de siste tingene vi hadde tenkt å pakke med oss i kofferten, et besøk til The Café Apartments District 1, en bánh mì (en kjent baguette fra Vietnam) som har fått gode skussmål på Tripadvisor.  

Ikke så lett å se, men dette er altså The Café Apartments. 

Kunne vi klare å rekke Water Puppet Show klokken 17.30 og klare å få en massasje på et tidspunkt?

Målene var hårete, men vi klarte oss ganske bra. Vannshowet måtte dessverre vike, men alle de andre tingene klarte vi faktisk å gjennomføre. Mannen sendte meg tilbake til hotellet før han løp avgårde for å kjøpe báhn mí. Det var akkurat tidsnok og jeg flatet ut i 20 minutter på sengen, mens han stod i kø for maten. Kan hende det var flaks, men det føltes veldig godt planlagt.

Kø for å få mat!

Fra denne lille trallen selges det store mengder av hver eneste dag! 

Den var skikkelig god! 🤩

Da jeg satt i massasjestolen og mottok en meget behagelig behandling angret jeg veldig. Hvorfor har jeg ikke gjort dette hver eneste dag? Hadde jeg gjort det, kunne jeg kanskje klart å få sett showet også? Det betyr vel i grunnen bare at jeg må tilbake, når jeg tenker meg om.

Nå er det pakking på tapetet, og etter en litt for hektisk dag blir det nok room service på disse to skrottene i dag også. Helt perfekt!

5. desember 2025: Saigon - Love Stories

Saigon Post Office ble bygget på slutten 1800-tallet da Vietnam var en del av Fransk Indokina. Nå er det en turistattraksjon, men fungerer også som et faktisk postkontor. Stedet var stappet full av alle slags turister da vi ankom. Planen var å finne noen postkort, skrive dem på hotellet og poste dem senere. 

Rett før vi skulle gå ut igjen etter å ha funnet noen kort, oppdaget vi at det var laget plasser for å skrive. Midt inni alt kaoset var det benker og pulter der kreativiteten kunne blomstre. Min mann mente dessuten at beina mine behøvde en hvil. Til sammen ble det en hyggelig stund. Jeg satt og skrev kort mens mannen løp rundt og fikset frimerker og fikk postet kortene der de skulle. 

Da alle kortene var ferdig satt jeg bare og ventet på at postmannen min skulle komme tilbake. Ved siden av meg satt en dame. Jeg la merke til at hun ikke skrev kort, men antok at beina hennes også kanskje behøvde en hvil. Foran seg hadde hun en bok og etter en stund fortalte hun meg at det var hun som hadde skrevet den. 

Jeg nikket og smilte og tenkte først at samtalen var ferdig der. Samtidig kjente jeg nysgjerrigheten ble større og større. Boken var skrevet på engelsk og jeg fant ut på verdensveven at det var 24 korte historier fra virkeligheten om kjærlighet, hun hadde skrevet. Da kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte fortelle at jeg også likte å skrive og da helst korte fortellinger fra virkeligheten. Akkurat som henne. 

Det ble en utrolig fin prat. Køen for posting av kort var så lang at vi fikk fortalt masse om hverandre til hverandre før postmannen returnerte. Om ubetinget kjærlighet, ensomhet og hva å være lykkelig egentlig betyr. Før vi gikk hver til vårt var vi blitt facebookvenner og jeg en bok rikere. 

En aldri så liten helt fersk kjærlighetshistorie fra Saigon.

4. desember 2025: Tilbake til storbyen

I går dro vi fra Vung Tau til Ho Chi Mihn City igjen. Storbyen er det siste stoppet før hjemreisen på søndag. Vi valgte å ta båten denne dagen. Det var fredelig og turen var ikke lang. Regnet hadde ikke stoppet helt før vi dro, så inntrykket vårt at denne lille byen ble rett og slett litt begrenset og dermed også ganske urettferdig. For oss fremstod den bare som en badeby full av butikker med baderinger og hatter og hauger av tomme restauranter. Ja, også Jesus, da. Samt noen utrolig kule drager som svevde i luften på kvelden. Sannheten er nok at vi ikke kan uttale oss så mye om hvordan byen egentlig var, for vi fikk aldri utforsket den skikkelig.

Svære drager i masse farger! 

Hotellet vi bodde på var nok ikke vant til europeiske turister, så maten som stod fremme til frokost, var ikke merket med hva som var hva og det gjorde det litt utfordrende. Det gikk heldigvis greit, vi ble mette og tror ikke vi spiste noe eller noen vi ikke ville eller skulle spise. 

 

Med lave skuldre og ingen som helst støy eller kø til denne båten, forlot vi den lille byen. Båten førte oss fra kysten og inn i elvearmene mot Ho Chi Mihn-byen. Langs ruten så vi ørn og mangrove. Om du ikke vet hva mangrove er, så kan du vite at det visste ikke jeg heller før i går. 

Her er mangroveskog, ofte kalt havets regnskog. 

Mangrove er en skogstype på løst underlag i tidevannsbeltet ved tropiske og subtropiske kyster og i brakkvannsdelene av elvene som renner ut der. Denne skogen består av tresorter som er eviggrønne og som trives både i salt og ferskvann, altså brakkvann. Ganske kult, dette også! 

Da vi la til kai og vi gikk ut på dekk, føltes det som en eksplosjon av lyder og lukter. Enormt med tuting, biler og motosykler over alt. Eksosen snek seg inn i lungene og jeg kunne fysisk kjenne at skuldrene hevet seg og musklene strammet til. Jeg har aldri vært på en ferie med så store kontraster. Det er overveldende, men også så spennende! Vi sjekket inn på Paradise Hotell og tøffet oss med et glass på takbaren. Svimlende høyt. Det kriblet skikkelig i høydeskrekken. 

Vi fortsatte den kontrastfylte kvelden med å vandre et tur bort til Bem Thanh-markedet som er 13000 kvadratmeter (altså kjempesvært) og fylt med allverdens av ting og lukter fordelt på 1500 boder. Her fikk vi øvd oss på pruting og sikret oss noen gaver til gjengen hjemme.