søndag 10. desember 2017

10. desember: Svidde kort

Denne søndagen har vi lengtet etter. En uten noen vekkerklokke eller store ting på programmet. En lat morgen med en lang frokost og en åpen dag.  Før var jeg litt redd for åpne dager. De slukte meg ofte. Fikk ikke gjort noe som helst. Nå er alt annerledes. De åpne dagene fylles i samråd med min kjære. Vi er heldigvis ganske enig i hva vi liker å fylle dem med. I dag ble det tur rundt Semsvannet i iskaldt vær. Jeg har fått se hvor Kronprinsen bor og oppdaget enda mer av de uendelig mange turmulighetene det er her. Isen sang mange ukjente toner for oss i dag. Et fascinerende fenomen som jeg bare har opplevd en gang tidligere.


På vei hjem ble vi lurt inn på et søndagsåpent kjøpesenter. Jeg aner ikke hvordan det skjedde. Det er et under at ingen av kortene våre har smeltet eller i det minste besvimt i løpet av helgen. Mulig det var de som lå og ropte på å bli sett mer. Noe var det i alle fall. Og kortene fikk kjørt seg atter en gang. Julekonserten vi hadde tenkt oss på rakk vi selvsagt ikke. Men julestemning klarte vi å finne likevel.  Sammen har vi pakket gaver og er nå enda et skritt nærmere julefred og tomme kontoer. God søndag!


lørdag 9. desember 2017

9. desember: Minner om juleminner

Etter dagens mentale treningsøkt på Nordbysenteret orker jeg ikke gjøre noe annet enn dette akkurat nå.


Av den grunn blir dagens innlegg en repetisjon av et innlegg skrevet i 2012:

Juleminner

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten.  Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten.

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spiset. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flattbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først?  Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.

Her er mormorhuset!




fredag 8. desember 2017

8. desember: Overveldenhet

Det er sent på kvelden av en dag full av overveldenhet. I starten på dagen har elevene mine gjennomført to strålende forestillinger og smeltet hjerter på rimelig mange mennesker. Det er lenge siden jeg har vært så glad for helg! Man tror alltid at man blir helt utladet etter sånne aktiviteter.


Sannheten er at selv om jeg tror jeg blir helt utladet, så får jeg energi av dem og blir merkelig kvikk og lett til sinns. Det passet bra til den heller dystre aktiviteten jeg skulle bytte til rett etter jobb. Operasjon vrake bilen min.

Samboeren hadde kjørt den hjemmefra og skulle møte meg på veien. På den lille tiden det tok ble han så begeistret for bilen at han begynte å tvile på hele vrakingen.  Og sånn gikk det. Fra å skulle dø blir nå bilen oppgradert og klar for et par år til på veiene. Overveldet.  Igjen. For de som lurer så har jeg altså et spesielt forhold til bilen min. Den har vært eid av den aller beste venninnen min og når jeg kjører den er liksom hun litt med.


Siste punkt på listen over overveldenhet i dag er forestillingen på Folketeateret. I mange måneder har vi gledet oss til Les Miserables. Det med god grunn. Timene fløy avgårde. Jeg har hatt gåsehud og tårer i øynene en haug med ganger. Bruken av lys var imponerende og sangere og skuespillere likeså. Detaljene var en fryd for øyet og jeg skjønner vi burde sett samme forestilling gang på gang før å få med oss alt. Litt av en dag har snart kommet til sin ende og julen er enda et hakk nærmere.
God helg!

torsdag 7. desember 2017

7. desember: Den største gleda ein kan ha, er å gjera andre glad

Været i dag er akkurat som det typisk er i Bergen. Slaps og regn og glatt. Julebilder med den lette glitrende snøen forsvant og igjen stod desember helt ribbet. Den vanlige bergenske novemberfølelsen har tatt over og juleferien virker langt, langt borte.

Det er i og for seg greit. Jeg har ikke fått alle julegavene i havn.  Jeg vet ikke engang hvor de kommer fra og hvilken havn de skal i. Da er det godt å ta frem en julegave som allerede er mottatt og som varmer veldig! Fint at noen har julegavene helt i orden!

Jeg vet de aller fleste ble overveldet av  glede. Ikke minst giveren selv boblet over av gleden av å gi. For de som kjenner meg godt eller eventuelt har fulgt godt med på det jeg skriver, vet jeg er over gjennomsnittet opptatt av slekten min. Eller sekten som jeg ofte kaller den fine gjengen jeg tilhører.


Slekten hadde allerede avtalt at vi skulle på Soltrand neste mammafeiring. Folk hadde skrevet seg opp på lister og rom. Vi satt nærmest allerede i spaavdelingen og nøt hverandres selskap. Hjernen bak det hele er den eldste av de svarte gamle tantene. Patriarken. Høvdingen. Hun har mailet frem og tilbake og styrt på med dette. Da hun fikk prisoverslaget skrev hun en mail om at hadde hun vunnet i lotto, hadde hun betalt hele regningen.


Da hun så setningen begynte hun å tenke. For å gjøre en lang historie litt kortere, endte hun opp med å bestemme seg for å spandere hele slekten på Solstrand, selv om hun ikke hadde vunnet i lotto. (Som hun forøvrig heller aldri spiller.) Litt fordi hun "rømte" fra din egen 70-årsdag, men mest fordi hun ville og fant ut hun kunne. Jeg forstod først ikke mailen som var sendt ut. Flere ganger måtte jeg lese den før jeg skjønte innholdet.

Jeg ringte sporenstreks til min tante og spurte om hun var riktig vel bevart. Det var hun. Hun hadde gledet seg sånn til å kunne sende mailen ut til alle hun var glad i. Det setter vi alle utrolig stor pris på og gleder oss stort til sammenkomsten neste november! Hurra for verdens beste svarte gamle tante!





onsdag 6. desember 2017

6. desember: Pynterier og sukkersjokk

Den store pepperkakepyntedagen kom like raskt som de andre dagene i desember. Jeg er aldri så veldig engasjert i denne pyntingen, så er glad den yngste avleggeren tar stort ansvar her. Det er hun som har blandet ulike glasurfarger og funnet frem alt som skulle brukes. Bonusdatteren var henrykt. Det finnes ikke noe mer stas enn en bonussøster som digger å gjøre slike ting! Jeg har brukt aller mest energi på å spise nonstop og pepperkaker full av glasur og søte dingser.

Mannen i huset har pyntet en tvangskake og jeg har brukt resten av energien på å sette sammen en pepperkakekirke. Jeg er på ingen måte er ferdig. Nå står alt til tørk. Forhåpentligvis har ikke alle vegger ramlet fra hverandre til i morgen da fortsettelsen følger.


For de som synes innleggene kan bli vel julete og idylliske, viser jeg klisset som egentlig regjerer. Vær ikke redd. Her er ingenting klart og ingenting på stell! Ha en fin  kveld!

tirsdag 5. desember 2017

5. desember: Pepperkakekjærlighet og teite busser

Dagen startet i full fart og har i grunnen ikke sakket farten før nå. Den yngste og jeg løp ut døren for å rekke bussen. Vi rakk den, men den "korresponderende" bussen hadde dårligere tid enn oss. Dermed hadde vi den rolige tiden før jobben begynner på perrongen på Bekkestua. Det førte til altfor varm kaffe to minutter før det ringte, med påfølgende oppdaging av glemte nøkler. 

Den glitrende julestemningen har i løpet av dagen tatt seg en god pause. Timene har hengt etter hverandre som sultne tigere og tiden har bare forsvunnet. Møter, utvilkingssamtale, lang lite korresponderende busstur hjem også. Så rett i bilen til IKEA. Alle vet hvordan IKEA er. Så det trenger jeg ikke utdype mer her i dag. Må man ha ting for å ferdigstillle badet, så må man det. Uansett hvordan bussene kjører i Bærum. 

Etter IKEA var det rett til henting av bonusbarn i bursdagsbesøk. Det var der hjertet mitt ble smeltet og kom litt tilbake til julefølelsen igjen. Hun hadde nemlig pyntet et kjempestort pepperkakehjerte som hun skulle ha med seg hjem. Uheldigvis knuste det før hun gikk og jeg forstod ikke helt hvorfor de skulle bruke så mye tid på å lappe det sammen. Vi skal jo pynte pepperkaker selv i morgen. Da hun kom ut med det ble jeg helt rørt. - "Mammaen til bursdagsbarnet sa jeg hadde laget det til en jeg var veldig glad i, og det har jeg jo, så vi måtte prøve å fikse det." 
❤❤❤

 


mandag 4. desember 2017

4. desember: Nissemarsj og juleglede

I dag har elevene mine gått i nissemarsj til eldresenteret i nærmiljøet. En god tradisjon som er helt ny for meg. Publikum nøt de overraskende konsertklare barna og vi hadde alle en fin stund. Da vi kom tilbake stod en håndfull foreldre klar med julegrøt og klementiner.



Skulle det bli mer julete enn det, måtte vi tatt en tur på Bærums verk. Så det gjorde vi. Min yngste avlegger har i dag vært min helt personlige assistent og fortjente et julehakaslepp. Det fikk hun. Da vi kom ned, bare sukket hun og måtte stå og nyte den veldige julestemningen som slår i mot deg der.


Etter besøk på Pannekakehuset og pepperkakeprodusering i heimen er alle ganske trøtte og klare for en rolig kveld. Julemusikken strømmer ut av høyt
alerne og jeg er helt sikker på det aldri har vært så høy julestemning her noen gang før.