søndag 11. november 2018

Hjertemedisin


Skål for Mamma! ❤

I helgen var det duket for den store familiefesten i år. Vi feirer mamma sin dag sånn ca rundt da hun fylte år. November har derfor i de snart 20 årene etter hun dro til plassen ingen vet så mye om, vært markert med en sammenkomst med tykkeste s(l)ekten.

I år ble det annerledes. I år spanderte nemlig den førstefødte tanten en overnatting på deilige Solstrand med middag og det hele.
Mammamarkeringen samlet i år 48 av slektens 53 (snart 54) medlemmer.


Jeg fikk nesten ikke sove natt til lørdag. Gleden av å vite at man snart skal tilbringe tid sammen med den beste hjertemedisinen som finnes kan føre til sånt. Det kalles vel å glede seg som et barn?

Timesvis i bassengene med bobler og samtaler med den som var tilgjengelig akkurat når du dukket opp fra en undervannstur er vidunderlig.

Barn som plutselig kan svømme. Disse søte små som vokser til og lar oss være tilskuere på sidelinjen. Som villig forteller om ting de synes er viktige og nye ting de har lært. Barn som finner hverandre og leker sånn som vi gjorde da vi var barn. Som elsker det like høyt som vi gjorde det. Det er så verdifullt!

Konkurranseinstinktet ble vekket i fetter- og kusineutfording med sjøbad. Som min fetter sa: "Du vet jo at du på et eller annet tidspunkt må gjøre det. Like godt å bli ferdig med det!"
Sånn var det og sånn har det alltid vært. Klart jeg måtte hive meg i det!



Klemmer i alle varianter ble delt raust ut. Den yngste garden er godt oppdratt og delte også nesten helt frivillig ut til oss alle.

Basar med ekte årer og masse fine gevinster som gledet voksne og barn. Fantastisk middag med fine folk i fine kjoler og voks i håret. Latteren satt løst. Samtalene fløt fritt. Kjærligheten i denne gjengen er så stor at det verker litt i hjertet når jeg tenker på det. Jeg tror det er voksesmerter. Etter denne helgen tror jeg nemlig hjertet har vokst.

Det er godt å høre til.

Det er det.



torsdag 11. oktober 2018

Et aldri så lite mirakel

I dag dukket det opp et bildeminne på telefonen som var fra 2015. Jeg lo godt og sendte det videre til mine fine frøkner. Responsen uteble ikke.


Den eldste lo så høyt man kan gjennom en chat. Sånn ca sånn: Hahahahaha!

Etter noen sekunder hadde hun mer på hjertet. Hun hadde nemlig ryddet rommet sitt i dag.
Når jeg tenkte meg om, kom jeg på at jeg hadde ryddet soverommet mitt i går.
Da den yngste frøkenen logget seg på kom det for en dag at hennes rom nå alltid var ryddig.

Jeg holdt på å ramle av stolen jeg ikke satt på. Kunne dette i det hele tatt være tilfelle?

I løpet av hele livet har ryddige soverom kun vært en illusjon. Måtte vi flytte fra hverandre for at dette skulle bli til virkelighet? Tre ryddige rom i tre ulike kommuner?

Jeg stod på ingen måte først i køen da ryddegenet ble utdelt. Overraskelsen og gleden er derfor stor på denne mirakelets dag der alle tre kan sove godt i natt på sine ryddige soverom.


søndag 16. september 2018

Avstandsforelskelse 😍

Det er ikke alltid så lett å bo langt fra sine avleggere. Jeg savner dem noe voldsomt hver eneste dag.

Heldigvis lever vi i en så digitalisert verden at det føles som de er rett i nærheten. Vi har en familechat der vi skravler om alt det vi alltid har skravlet om. Om det er natt eller dag så skriver vi alle tre inn noe der om det skulle passe seg sånn. Svarene kommer litt her og litt der, men de kommer.

Selvsagt prater vi utenom om det også. Både telefonen og snapper er godt brukt. Lurer vi på noe som kun angår den ene - bruker vi egne chatter til det. Kontakten er god. Jeg er nær mine døtre, selv om den fysiske avstanden er stor.

Den siste uken har de varmet mammahjertet ekstra. Disse knottene mine er så flinke til å vise at de er glade i hverandre. Forrige onsdag hadde kjæresten til det yngste frøet bursdag. Den eldste disket opp med middag og kake. Den fine familiechatten avslørte det hele og lot moderen få ta del i den store kjærligheten de har for hverandre.



Dette er bare et lite utdrag av alt det fine de meldte hverandre den kvelden som jeg var så heldig å få lese også.
Bare noen dager etter var det på an igjen.
De skulle spise sammen ute før turtelduene skulle på kino. Jeg fikk bilder og følte nesten at jeg var der.


I dag ble kjæresten feiret med korgfest og besøk så det nesten tøt ut vinduene i huset der turtelduene bor. Jeg skulle så inderlig vært der! Heldigvis har jeg vært på besøk i det nye gamle huset. Sammen med bildene av alle som var der, hjelper det litt. Det som hjelper aller mest er å se hvordan frøknene mine tar så godt vare på hverandre. Hjertet mitt eksploderer nesten av kjærlighet. Er det rart jeg er stolt?





søndag 17. juni 2018

Håper det er mange pinner i himmelen, Tulla!

På fredag tikket det en melding inn på telefonen fra bestevenninnen min. "Er du der?" Hun pleier ikke sende slike spørsmål til meg, men det slo meg ikke før etterpå. Jeg svarte ja på spørsmålet og var opptatt med å ta en telefon da neste meldingen tikket inn. "Hun er død."

Jeg kvapp og tårene spratt overrasket ut øynene. Død? Vi hadde jo blitt enige om at hun skulle ri av denne stormen også. Sånn som hun har gjort så mange ganger før. Hun var sterk og en helt spesiell hund. Klart hun kom til å bli bra igjen?

På fredag var det brutalt over. Hun hadde ikke engang fått blitt med hjem for helgen for å si farvel. Tulla sin tid var inne. Før noen var helt klar for det.

Jeg ble overrasket over min egen reaksjon. Tulla har levd et godt liv. Jeg ville på ingen måte holdt liv i henne om hun led. Ikke at det var opp til meg heller. Hun var jo ikke min.
Tårevåt og hikstende prøvde jeg å forklare min kjære om alle følelsene som veltet opp i meg.

Tulla har vært med i gode og onde dager. Jeg har ikke tall på alle fjellturene vi har hatt sammen. I både opp og nedturer i livet. Hun var det aller første levende vesenet som forbandt meg med tur. Hun så meg og jublet på hundespråket sitt.



Da mitt yngste frø hadde sine tyngste dager fikk vi låne Tulla innimellom. Hun fikk frøet ut av sengen og ut på tur. I bytte fikk Tulla kos herfra til månen. Terapihund for voksne og barn.

Summen av alt dette førte til et meget knust hjerte på fredag. Ikke minst fordi jeg bor 297 km borte fra bestevenninnen min. Akkurat da skulle jeg så gjerne vært der. Takk for alle gode stunder, Tulla! Du er dypt savnet!


torsdag 17. mai 2018

Hurra for pausen fra hverdagen!

Mange har store og mange meninger om feiringer av ulike slag. Noen foretrekker å feire høytider i fred og ro. Noen feirer ikke i det hele tatt. Andre tar den helt ut andre veien og feirer med brask og bram, fra morgen til kveld, med uendelig med tradisjoner. 17.mai er et godt eksempel på det. Det fineste med det er at man kan velge helt selv. Du skaper din egen feiring. Du skaper dine egne tradisjoner.




Jeg ligger vel en plass midt på feiringstermometeret. Min tanke er at jeg i alle fall trenger en pause fra hverdagens karusell. Jeg trenger å litt heseblesende vaske leiligheten for at den skal se litt klok ut. Blomster bør i alle fall være tenkt på i blomsterkasser og kjole og sko er ca klar til bruk. På jobb er alle 17.mai-sanger sunget for full hals. Bladene er lysegrønne på trærne og russen kjører bråkende rundt i svære biler.

Når dagen er her, hilser man på alle naboene sine. Man møtes med sløyfer og finklær og hilser. Gratulerer hverandre med dagen. Selv om man kanskje ikke hilser til vanlig. Det gjelder forresten ikke bare naboene. Det gjelder alle. Alle møtes på skoleplasser, i tog, i byen, hos hverandre eller andre plasser det måtte passe seg. Noen i bunader og resten i hva de vil. Flertallet har gjort en innsats for å være en litt mer pyntet utgave av seg selv. De fleste smiler dessuten litt mer enn de vanligvis gjør og hilser på dem man treffer på. 



Det har i alle fall jeg gjort. Jeg har spist is og veivet med flagget. Jeg har hilst og sagt gratulerer med dagen til hauger av mennesker. Bjørk og flagg pynter opp i hjemmet og bonusbarnet har allerede sovnet. Full av innfridde forventninger og pølser og is.

                         Hurra for 17.mai!


søndag 4. februar 2018

En helt uvanlig søndag!

Jeg våknet ganske tidlig i dag. Sånn er det når man har blitt oldis og legger seg før tolv i helgene. Plutselig tikket det inn noen meldinger fra den yngste. Hun spurte hvilke planer jeg hadde for dagen. Jeg stusset litt. Hun pleier ikke lure så veldig på hva jeg driver med på søndagene. Likevel forstod jeg ikke hva som var på gang.

Plutselig ringte hun og så jeg måtte være våken fordi hun måtte sånn på do. Jeg skjønte ikke hva hun mente. Var hun en plass der hun trengte at jeg "fulgte" henne på toalettet? En hytte? Utedo? Jeg prøvde å finne noe fornuft i det hele. Det var vanskelig. Helt til hun så jeg måtte åpne døren.

Jeg kvapp skikkelig! Inn døren kom nemlig den yngste avleggeren, kjæresten og en kompis, helt fra Bergen. Jeg hadde ikke engang fått gnidd søvnen ut av øynene og visste ikke helt om jeg fortsatt drømte. 

Forrige uke gråt jeg mine modige tårer av lengsel etter ungene og bestevenninnen min. Jeg har aldri vært så lenge borte fra noen av dem. Da var det godt å få en stor klem av yngste knotten, helt uventet!



Det meget impulsive reisefølget fikk frokost før de dro videre på eventyr. Da jeg sørgmodig vinket farvel, minnet hun meg på at det er ikke SÅ lenge til jeg kommer hjem.  Takk for en pangstart på en nydelig dag! Jeg gleder meg til å se deg igjen i vinterferien!

Her er forøvrig planen jeg hadde! 

søndag 24. desember 2017

24. desember: God jul!

Dagen har gått fort.  Det selv om vi faktisk stod tidlig opp og har brukt hele dagen til julaftenaktiviteter. Når jeg tenker meg om er det vel akkurat derfor.

Da frokosten var ferdig var det ikke lenge før jeg måtte sette grøten på kok. Da grøten var fortært og mandelen funnet måtte vi nærmest løpe til kirken. Kirken var stappfull av mennesker i alle varianter. Noen stivpyntete og noen som ikke var kommet så langt ennå. Presten snakket om at julehøytiden var litt som et forstørrelsesglass. De som har det bra, har det ekstra bra. De som derimot ikke har det så greit, kjenner dette ekstra i høytider og kanskje aller mest til jul. Denne sammenligningen har jeg ikke hørt før, men synes den var meget god. I år har heldigvis mitt forstørrelsesglass hatt ekstra gode ting å se på.



Det jeg savner aller mest er mine to frøkner. De feirer jul med sine andre foreldrehalvdeler og har det meget bra. På onsdag treffer jeg dem heldigvis og skal tilbringe opptil flere dager i en fremmed by sammen med dem. Jeg har det godt. Dessuten er jeg fornøyd med at jeg klarte å skrive kalenderblogg i år igjen! Ha en strålende romjul, alle sammen!