Sånn går no dagan! 😂

I dag skal jeg ut og reise. Jeg skal ta fly til Bergen og det innbefatter en hel haug med planlegging og tilrettelegging for at det skal gå noenlunde knirkefritt. Eksempelvis skal vi kjøre til Gardermoen for å få minst mulig inntrykk før flyplassen. Jo mindre stimuli jo bedre. Så å fjerne bane og tog hjelper. 

Jeg har valgt å være hjemme fremfor å dra på et lite besøk, også for å belaste mindre. Kroppen min er merkelig og blir veldig oppspilt av å skulle på reise - uansett hvor jeg skal. Så planen var å ta det helt rolig. 

Litt mer sliten enn forventet etter et besøk på jobb i går, men ved godt mot. Jeg manglet noen sikkerhetsnåler til bunaden som skal brukes i helgens konfirmasjon og bestemte meg for å gå ned til Europris for å finne noen. Jeg trasket nedover mot butikken, snakket med de trofaste fuglene mens jeg lurte på om det var noe mer jeg behøvde å dra med meg hjem. 

Vel innenfor døren så jeg en parkeringsautomat og prøvde febrilsk å registrere parkeringen på Easypark. Det funket ikke, så jeg gav opp og gjorde det jeg skulle. Plukket med meg sikkerhetsutstyr og noe annen knask, betalte og gikk ut. 

Da jeg var kommet omtrent halve veien hjem, kvapp jeg til. Jeg hadde jo kjørt bil! Shit! Litt pinlig å måtte gå ned igjen for å hente den, men sånn er det når hjernen ikke helt spiller på lag. To sekunder etter lynte det til i magen igjen. Bilen hadde jo på ingen måte vært med på dagens dont, og stod sannsynligvis akkurat nå grønn og fin på parkeringsplassen sin og lo høyt. Jeg måtte nesten bare le med. 

Heldigvis ikke jeg som har hovedansvaret for å få gjengen avgårde til Bergen i dag. Det overlater jeg glatt til min mann.

Og sånn går nå dagan! 

Et nytt (vid)under!

Jeg har alltid trodd at om man plutselig skulle miste muligheten til å jobbe så ville man gå på veggene. Dagene ville bli lange og kjedelige og at man nesten ville miste forstanden. Sånn er det ikke for meg, og det er vel en indikasjon på at det er sånn det må være nå. Jobben må jeg nesten vente med å tenke på til kroppen har tenkt til å samarbeide litt bedre enn den gjør. 

Jeg tåler lite aktiviteter og de må helst være korte. Klarer ikke lese lange tester, får hjernetåke av de merkeligste aktiviteter og ørene er med som alarmklokker om belastningen blir for stor. Det piper og skriker og gir meg tydelige pekepinner på hva som går og hva som ikke går. Generelt tåler jeg lite av inntrykk og belastninger og det begrenser livet mitt noe helt vanvittig. Lite forenelig med å være musikklærer på barneskolen dette her. Lite forenelig med alle mulige jobber akkurat nå. 

I starten da jeg ble syk ventet jeg på å bli frisk. Tenkte at om jeg bare var mest mulig rolig så ville dette gå over. At det bare var en liten periode. Smurte meg med den berømmelige tålmodighetskremen og ventet. Jeg ventet og ventet og ventet og ventet. Til slutt innså jeg at dette ikke er som en influensa eller en virusinfeksjon som først er ille og så blir gradvis bedre. Long covid eller andre umattelsessyndromer er ikke sånn. Ikke for meg i alle fall. Så nå har jeg endret strategi. Jeg har sluttet med ventingen og begynt å lete etter aktiviteter jeg kan mestre og som gir meg glede. Alt i alt handler det vel om å finne en verdi i livet sitt og i seg selv?

Jeg klarer litt av alt og helst i veldig sakte tempo. Hukommelsen spiller ikke på lag, så om jeg skal lære noe nytt må jeg gjøre det om og om igjen. Jeg har klart å lage en heklet julestjerne, men jeg må se videoen hver eneste gang jeg skal prøve meg på en, i sakte film. Jeg strikker et par sokker jeg kan utenat. Uten mønster og skifting av farger går det ganske greit. Baking av brød og rundstykker er fint på de gode dagene. Hviling mellom heving, trilling og under steking er genialt. Det føles nyttig. Ikke akkurat som en jobb, men i alle fall meningsfylt.

Turer er også en viktig bit i mitt liv. Jeg blir frustrert av at jeg ikke kan gå som jeg vil - at pulsen må holdes under 130 og at jeg ikke klarer å gå så langt som jeg ønsker. Likevel går jeg runde etter runde. Forsøker å finne den rette mengden av aktivitet jeg tåler. Ikke for lite og ikke for mye. Så lett og så sinnsykt vanskelig. I påsken kjøpte jeg årskort på Ulriksbanen i Bergen. Da har jeg muligheten til å være på fjellet uten å ha brukt for mye krefter opp. Og for den saks skyld ned. Det kjennes godt. Selv om jeg kunne ønske jeg kunne gått både opp og ned så er dette et godt alternativ. 

Dagen i går skulle vise seg å være en viktig dag i denne prosessen. Min helt nye knallrøde elsykkel har brukt litt av tålmodighetskremen og ventet helt siden november på at denne snøen skulle forsvinne. Rett før påske hadde vi planlagt jomfruturen, men den snødde helt ned og sykkelen måtte pent vente enda litt lengre. 

Jeg var nervøs og visste ikke helt hvordan dette kom til å gå. Helt nyfødt på elsykkelsykling spant jeg avgårde. Det gikk som en drøm. Sykkelen klatret seg opp de bratteste bakker uten at pulsen min ble for høy. Jeg kan nesten komme meg hvor som helst med dette vidunderet! Da vi tok en pause midt oppi marka måtte jeg gråte. Jeg ble helt overveldet av alle mulighetene denne sykkelen gir meg. 

Det hører med til historien at turen ble for lang og at kroppen er rimelig irritert for det i dag, men det dreper ikke gleden av å ha fått en flunkende ny bestevenninne. Jeg tror nesten jeg må finne navn til henne. Kanskje hun må være selveste Frøken Fryd?