24. desember: Goood Juuul!

Julemorgenen starter fredelig. Det er store muligheter for at det er julefreden som har senket seg og sørget for det. Siste episode av Kristianias Magiske Tivoli Theater er avspilt og gleden var stor da det endte godt i år igjen.

Deilig julefrokost og nydelige julestemningssnapper er fortært og nytt. Neste punkt på juleprogrammet nærmet seg med stormskritt. Julebadet! 

Med skrekkblandet fryd møttes vi på Bystranden og kastes oss i det. Det var på ingen måte varmt. Det var skrekkelig kaldt! Likevel gav det en boost for dagen, for vennskap, for tradisjoner og for glede! Det er en fantastisk følelse å ha gjort det! 

Nå sitter vi i den grønne bilen på vei til julefeiring. Vi kom i havn og får feire sånn  som vi har planlagt. Ganske flaks! Jeg vet om ganske mange som ikke får det. Her kommer en ekstra klem til dere! 

Håper alle etter forholdene får en så fin feiring som mulig.  Jeg er fornøyd med å ha klart å skrive hver eneste dag i desember. Kommer igjen med ny kalender neste år! 

En fredfylt julehilsen fra meg 

23. desember: Dagen før dagen

Det er dagen før dagen og den pleier å bestå av pinnekjøtt-utvanning og forberedelser på kjøkkenet. Det gjør den ikke i år. I år sitter vi og ser julefilmer og fikser siste rest av julegavelaging i stedet. Vi er nemlig invitert på julemiddag og har fått beskjed om at vi bare trenger å ha med godt humør under armen når vi kommer. Det er uvant, men veldig fint  Vi gleder oss stort!

Dagen har inneholdt mye latter, gode venner og mine to knotter. Vennskapsbånd er knyttet enda tettere og det er godt å ta med seg videre. Bonusknotten er med søskenbarn og koser seg sånn at hun ikke ville hjem igjen til oss. Det er fint at alle har det fint! Sånt setter jeg enorm pris på. 

Grevinnen og hovmesteren er ferdig og julen er sånn ca helt i gang. En liten natt igjen så er vi der. 

Hurra for familie. Hurra for gode venner. Hurra for lillejulaften! 

22. desember: I kveld koser vi oss!

Derfor blir det ingen lange ord fra denne kanten i dag! Her er det familie og venner i fokus. Selskapet er fantastisk og maten er nydelig! Håper dere har en strålende bittelillejulaften. Det har jeg!

21. desember: Juleferie med et smell!

I dag har jeg vært med på en scene eller to fra Hjemme alene. Ikke at vi forsov oss og glemte barn eller noe sånt. Vi husket omtrent alt, trur jeg. Men med testtime for en en plass og vaksinetime for meg en annen plass ble det hektisk på morgenkvisten. Alt skulle pakkes ferdig og plasseres riktig så alle og alt fikk plass. Testtimen var 09.47. Vi var på plass 09.44. 

Etter to minutter var hun testet ferdig og vi raste videre på vår ferd. Nå var det tid for den beste julegaven jeg kunne få! Før tiden fikk jeg velsignelse til å gå inn i hallen og få tildelt den vaksinen jeg ville ha. Flaksen som jeg innimellom kan være fikk jeg satt den av min fine kollega! Vi hadde begge pyntet oss for anledningen. 

Nå er jeg klar for jobben min i januar! 

Turen over fjellet gikk som en drøm. Fint vær og ingen snø. Ting gikk som smurt. Helt til vi kom hjem på Laksevåg der avleggeren skulle bo. Da smalt det! Full fyr i en trafokiosk rett over gaten og all strøm forduftet i heimen. Det lignet fyrverkeri og var skikkelig skummelt. Ganske dramatisk, men det gikk bra! Brannvesenet kom og flammene roet seg. Nå er all strøm tilbake,  og katter og gekkoer og voksne barn som bor der fryser ikke ihjel. Heldigvis. 

Vi har til slutt landet i leiligheten til min ene tante som har rømt til varmen og er så raus og gi oss husrom i julen. Ikke lenge etter ankomst dukket det nissebesøk med snaps på døren. Roen har senket seg. For en lykke! Nå er det endelig juleferie! 

20. desember: Pakkenelliker i alle varianter

Pakkene er ferdig pakket inn og timene før vi kjører blir færre og færre. Har vi glemt noe, spurte min mann i sted. Da påpekte min yngste at det var vanskelig å skulle ha glemt noe når vi ikke har dratt. Det tenker jeg hun har helt rett i. Det aller meste kan erstattes av greier man skal ha med seg. Kanskje bortsett fra i julen. Da er det pakkenelliker i alle varianter som skal stables på en eller annen måte og fraktes rundt til riktige hjem. Da er det greit at de er pakket ned og at alle er med. 

Akkurat nå kunne jeg ønske meg full kontroll og over alt som skal pakkes, oversikt over dagene som kommer samt tålmodighet til å takle det som dukker opp og evne til å akseptere de tingene som ikke blir som de skulle. Jeg vet at livet ikke akkurat er forutsigbart, men jeg synes at desember har vært i overkant modig på å forandre ting i siste liten. Nå holder jeg bare fast i at i morgen etter presangen i armen, kjører vi over fjellet. Hvem som får feirer julen der de vil avhenger i stor grad av ulike tester, tempoet på prøvesvar og selvsagt innholdet av dem. Fremdeles for spennende for meg! Må noen av mine barn være i karantene på julaften blir jeg med dem. Sånn er det med den saken! 

Vår hovedplan ser sånn ut! Her er Besten, min mann og meg, min svoger og svigerinne, min bonusfrøken og hennes tre søskenbarn samlet for å feire julaften. Bildet er en skoleoppgave hun hadde i dag for å beskrive julefeiringen i år. Jeg håper virkelig det lar seg gjennomføre! 

19. desember: Det ligner på jul!

Den siste søndagen i advent kom rimelig kjapt i år også. Fire brennende lys og fremdeles mye igjen før julefreden kan senkes. Den skal senkes et annet sted enn i denne stuen. Julefredsenking krever litt plass og det har vi litt lite av akkurat nå. 

Det neste veldig spennende prosjektet blir å pakke alle inn i bilen sammen med alt det andre som skal med over fjellet. Jeg tror trygt vi kan kalle det en utfordring. Jeg regner med det går akkurat. Akkurat som det pleier. Mannen i huset har sagt vi skal høre "Driving home for Christmas" på repeat hele veien til Bergen. Mulig det også kan bli en aldri så liten utfordring. Men det får gå. Det er tross alt jul!

I dag har vi delt oss opp. De unge har hatt byvandring mens de litt eldre unge valgte en tur i skogen. I skogen var det friskt og vakkert. Ikke mye kan måle seg med klar luft og blinkende stjerner i skumringen. Nå har vi spist nissegrøt med mandel. Jeg fant den! Snart er det klart for kortspill og julefilm. 

Om freden ikke har lagt seg helt så ligner det uansett veldig mye på jul! Ha en fin søndag. 

18. Desember: Nervepirrende nærkontakt

I disse merkelige juletider kan det være utfordrende å skulle tenke planer. Den ene planen etter den andre blir forandret eller avlyst i siste liten og gjør at vi hele tiden lever i litt for spennende øyeblikk, hele tiden. Jeg synes det er en uting. Jeg liker å vite hva jeg skal, helst i god tid. Nå skiftet lover og regler raskere enn jeg får pustet inn og ut og gjør det rett og slett litt anstrengende.

Kommer vi oss i det hele tatt til Bergen? Klarer hele gjengen å holde seg karantenefri og friske?  Jeg har måttet tenke igjennom at alle ting kan skje og at det er akkurat det som er den vanskelige planen akkurat nå. Ta en dag av gangen og ta det som skjer så fint som det kan gjøres. Jul blir det uansett. I en eller annen form.

Eldste frøet har fått det ekstra spennende.Hun er regnet som nærkontakt og er plutselig i karantene som hun bare kanskje rekker å teste seg ut av før julaften. Om hun da ikke blir syk først. Det er ganske fortvilende og altfor spennende! Kan det hende hun blir sittende alene på julaften? 

Jeg kjenner mammahjertet allerede nesten er tomt for blod. Flaks for henne har hun en mamma til som heldigvis er i Bergen. Stemor stiller opp og har allerede avtalt å komme med julemiddag på døren i morgen. Etter det kjører hun strake veien hjem og spiser digital middag med min eldste frøken på Meet. 

Klumpen i halsen min ble så stor at det ramlet ut noen tårer. Det er godt å ha sånne mennesker i livet sitt! Vi trenger hverandre nå. Kanskje mer enn før. Sånn er det bare. Alle vet hvordan en selv ble påvirket av isolasjon i forrige runde. Nå må vi stille opp for hverandre og huske at venner og kontakt med andre faktisk er livsviktig. 

Jeg gleder meg til ribbemiddag med gode (symptomfrie) venner i kveld. Ha en fin lørdag! 

17. desember: Det bobler!

Jeg tror jeg hadde behøvd litt mer søvn enn jeg fikk i løpet av natten. Det selv om jeg sov som en stein. Beina var blytunge da jeg lirket dem ut av sengen og jeg så fremdeles ti år eldre ut da jeg så meg i speilet. Jeg så helgen glitre rett rundt hjørnet og pyntet meg for noen timer med hjemmeskole. 

I dag var det juleverksted før lunsj og min jobb bestod i hovedsak av å prate med dem som hadde lyst til det. Litt begrenset hvor mange tråder jeg kan tre eller filthjerter jeg kan klippe for dem mens jeg en helt annen plass enn dem. Likevel skal man ikke kimse av å ha muligheten til å prate med læreren din akkurat når du måtte ønske det. Hjelp kan komme i så mange former og av og til er det bare en liten samtale som skal til. 

I dag dukket det opp en lillesøster jeg kjenner godt til. Hun var ferdig med sine oppgaver og satt stille og tegnet på sidelinjen. Jeg fikk se hva hun tegnet og kjente meg selv igjen med en gang! Jeg fikk oversendt portrettet og har fått lov å bruke det i bloggen. Jeg synes det ligner. Synes dere?

Omtrentlig samme tid som bildet dukket opp fikk jeg en merkelig sms. I disse svindeltider ble jeg fryktelig mistenksom og lurte fælt på hva dette kunne være. «Du kan hente din ordre på Vinmonopolet.» Jeg hadde da ingen ordre der? Sjekket appen og ordrer og ble ikke klokere av det. Hadde tilfeldigvis diskutert champagne med en venninne dagen før og hun var den første jeg tenkte kunne svare meg på om hva som var skjedd her. 

Hun forklarte at det kunne jo hende noen hadde bestilt til meg, noe jeg aldri hadde hørt om før. Jeg sa jeg gjerne burde gå og sjekke hva var, fremdeles litt skeptisk. Etter noen minutter kom det en melding. Det viste seg at det var henne og min kusine som hadde bestilt bobler som en gratulerer med overstått eksamensgave! Jeg ble hoppende glad og kjente boblene i blodet lenge før jeg fikk hentet den rosaboblete flasken på polet. Synes det er ekstra morsomt at det var akkurat henne jeg ba om hjelp til som var medskyldig i min forvirring. Da meldingen om vaksinetime tidlig neste uke også tikket inn, var saken klinkende klar. 

I dag skal det feires! 

Hørte jeg skål? 

 

16. desember: Endelig!

Endelig har dagen kommet for senkede skuldre og annet enn ulike teorier flygende rundt i hodet. Eksamen ble levert klokken to og forventningene til en lykkerus uten sidestykke var absolutt til stede. Det som egentlig skjedde var at alt som heter luft forsvant ut av meg og etterlot meg i en krøll på sofaen. Jeg var ikke glad en gang, bare helt tom. Heldigvis kom det seg etterhvert. Til og med gleden spratt frem og klappet meg på skulderen. Vel blåst! 

Da jeg til slutt fikk viklet meg ut av sofaen hadde jeg bestemt meg for å gå inn til Oslo. Den grønne bilen var allerede plassert der med min mann og jeg tenkte at det var en god idé. Mitt yngste frø skulle nemlig hentes på Gardermoen og mammahjertet kjente at det behøvde å være der når hun landet. 

Det gikk ikke helt som planlagt. Det tar ganske mye lenger tid å gå den strekningen enn det tar å kjøre den. Skikkelig mye lenger tid. Det endte opp med at den grønne bilen måtte komme susende og hente meg før jeg var kommet halvveis. Hadde den ikke gjort det hadde frøkenen min muligens ennå ikke vært plukket opp ennå.

Men nå er hun her. Endelig! Nå begynner det å ligne på jul! 

15. desember: Jubileum

I dag har vi forlovelsesdag! For tre år siden fridde jeg og han sa ja. I mellomtiden har vi giftet oss og fått en annen dag man skal huske på, men i dag tenkte jeg den var fin å pusse litt på. Jeg behøvde rett og slett litt oppmuntring!

I dag skulle tenkte jeg at jeg skulle bli ferdig med eksamen, en dag før tiden. Det ble jeg ikke. 

Planen var å skrive til jeg stupte, levere og så sove. Det gikk før i tiden! Men ikke nå.

På fredag skulle jeg ha min siste arbeidsdag før jul, trodde jeg. Sånn ble det ikke.

Hjemmeskole var noe vi hadde lagt langt bak oss, gravd langt ned og ikke lenger trengte tenke på. Trodde vi.

Så sånn er dagen i dag. Ikke helt som planlagt,  men likevel en dag som skal puttes i minneboken.

Bybanen skal gå over bryggen til noens fortvilelse og Brann har rykket ned. 

Uansett så har jeg fått blomster! 

14. desember: Juleminner fra barndommen

I eksamensfrustrasjonens navn tar jeg i kveld en reprise av juleminner fra barndommen. Jeg fikk skikkelig julestemning av å lese det! 

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten. Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften. Til og med da jeg var liten.

Etter vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. Da startet julen. 

Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spises. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flatbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftest åpnet først? Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. 

Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.

13. desember: Frustrert!

Frustrert. Jeg tenker det beskriver dagen min på de aller fleste måter. Først har jeg klødd meg selv i hodet og lett etter kloke vendinger og teorier jeg vil benytte meg av i min påtenkte oppgave. For den er nemlig ikke mer enn ca tenkt på. 

271 ord har blitt skrevet. Bare 3229 igjen. Sukk.

Resten av tiden har bestått av andre hjertesukk. Kanskje lignet det litt mer på grynt rørt sammen med mer frustrasjon. 

Nye restriksjoner og korona opp og ned og i mente. At et dustete virus kan forårsake så mye greier? Mine tanker går ut til alle dem som nå plutselig ikke har en jobb å gå til! La oss håpe det holder med disse restriksjonene de fire ukene som er planlagt så langt og at vaksineringen går pittelitt raskere enn nå. 

Heldigvis går bilen fremdels over fjellet dit julen venter på oss. Hvis ingen blir smittet, men passer seg for den - kan alle sammen forhåpentligvis snart få feire jul igjen! 

Ta hensyn til hverandre! 

12. desember: Panikken stiger

I helgene pleier jeg å være skikkelig bortskjemt. Min mann står alltid opp litt før meg og lager frokost. Jeg kan høre på lydene av romsteringen på kjøkkenet. Det er en god lyd. Det å bli tatt vare på og dillet med er ikke noe jeg alltid har blitt, og jeg nyter det så til de grader. Jeg vet jeg er heldig! 

Både i går og i dag har han bedrevet ekstraservice og geleidet meg inn til spisebordet. Der har det vært julepyntet på bordet og julemusikken har strømmet i bakgrunnen. Selv har han pyntet seg med diverse hodeplagg. I går var han et reinsdyr. I dag spiste jeg frokost med en nisse. Selv fikk jeg ikke spise en eneste bit før jeg hadde pyntet meg også. Sånn har det altså blitt. Det hadde jeg ikke trodd!

Da jeg møtte min mann var han ikke spesielt glad i slike høytider og han ville i alle fall ikke kle seg ut. Ikke på noen som helst måte. Jeg skal ikke klage på forandringen! Livet er det man gjør det til og vi synes det blir morsommere når vi gjør det sånn. 

Det aller beste og er at han har holdt eksamensnervene mine i sjakk i hele dag. Han har gjort et godt stykke arbeid. Jeg er ikke den gøyeste å tilbringe tid med når stressnivået øker. Vi har prøvd å handle julegaver og har til og med rukket en rusletur i Oslo. Nå er kvelden her og jeg kjenner at skuldrene har startet å klatre litt opp mot ørene. Panikken stiger. 

Erfaringen tilsier at det vil gå bra. Dette også blir jeg ferdig med. Men det må være lov å grue seg litt til de neste fire dagene! Hjemmeeksamen med bare seg selv kan bli rimelig intenst. Nå er det bare timer igjen. Ønsk meg lykke til! 

11. desember: En deilig julemorgen?

Her kommer det faste og viktige repriseinnlegget som dukker opp hvert år:

Nå er det julemorgen -
alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!

Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogram. De satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...

10. desember: Julebordblues

I dag skulle det O store julebordet finne sted. Som medlem i sosialkomiteen tror jeg at jeg har gledet meg ekstra mye. Vi har fikset og ordnet og handlet. Dette hadde vi ventet på så lenge. Lokalet var bestilt. Det samme var maten. Til og med pynten var fikset. 

Ingen kan huske helt sist vi hadde julebord. Det må være omtrent 10 år siden. Det kjennes i alle fall sånn ut. Alle hjerter har gledet seg og jeg innrømmer at skuffelsen var stor da det tirsdag kveld ble klart at man kun kunne være maks 20 personer i et leid lokale. 

I skoleverden går alt veldig fort. Man blir stadig mange år eldre uten at man helt får det med seg. Skoleåret er over på to blunk og det neste starter før du har fått åpnet øynene igjen. Avlysning, avbestilling og sårslikking var derfor over på et øyeblikk. Vi fant fort ut at dette ikke var verdens undergang og at julebord fikser vi til uansett når det nå måtte bli at vi får lov til det. 

I går tikket det inn en skikkelig hyggelig mail av helsesykepleier og miljølærer på skolen. De syntes det var for ille at kjolen som var kjøpt inn til julebordet måtte henge helt alene i skapet og laget en anledning til å finne dem frem. Julegrøt til hele gjengen var klar til henting på lærerrommet til lunsj. Det var helt perfekt! Tusen takk til dere som laget en hyggelig julestund for oss alle sammen. Sånne nisserier liker jeg! 

Nå nærmer det seg veldig den skumle eksamen på mandag, men før det skal jeg bare ha veldig helg! 

Ha en strålende helg, alle sammen! 

9. desember: Pepperkakebakere!

De siste to dagene har mine veldig kjære elever vært med på å lage julestemning i dystre virusinfiserte tanker. Det bare går ikke an å la være å la seg rive med når pepperkakeduften sniker seg gjennom dører og svinger innom hvert eneste kontor på veien. Elevene har kost seg med god tid, pepperkakedeig,  julesanger i alle sjangre og med prat om alt mellom himmel og jord. I dag tror jeg nesten ikke jeg var behøvd i timene. De fikser og ordner seg selv på alle vis. Leser oppskrifter og instruksjoner lekende lett og gir meg en stor dose selvtillit på at jeg har lært dem en hel del på kjøkkenet dette halvåret. 

Jeg har mange gode minner om julebakst både her og der i oppveksten min og ikke minst i mine egne barns oppvekst. Pepperkaker og kakemenn har vært tradisjon. Pepperkakehusbygging har dessuten vært roten til mye krangel og frustrasjon, men har på et eller annet vis endt opp ganske hyggelig likevel. Det er ikke så ofte jeg baker, men før jul må det til. Duften av det må i alle fall til. Jeg må ikke på død og liv bake det selv. Jeg liker kanskje aller best av andre står for akkurat det mens jeg bare er med på stemningen. Sånn sett ganske perfekt å gjøre det på skolekjøkkenet! 

Nå gleder jeg meg stort til min yngste pepperkakebaker kommer fra folkehøgskolen om nøyaktig en uke. Da har hun lovet å hjelpe til med å bake både det ene og det andre. Hun elsker det. Hun har alltid elsket det. Hun hiver seg alltid rundt i førjulstiden og lager juleduft til alle som vil ha. Snart er det heldigvis min tur! Det gleder jeg meg stort til!

8. desember: Så var det påan, igjen!

Jeg var litt svett da jeg dro til jobb i morges. Kanskje ikke svett, men sånn at man liksom ikke klarer å trekke pusten helt nedi lungene. At tankene spreller urolig og ikke skjønner hva som skjer. De er som små gullfisker på land ute av stand til å komme seg opp i bollen igjen. Hvordan blir det nå? Hvordan kom vi egentlig hit, igjen? 

Etter pressekonferansen i går røk drømmen om julebord og andre artige ting som var planlagt av kreti og pleti i ukene fremover. Jeg sovnet til det nye gule nivået skolene ble satt til i vår kommune sent i går og våknet i villrede. Rart hvor fort man glemmer ting? Hvordan var det egentlig? Hvilke kohorter kan være med hvem og hvordan blir det nå med juleforestillinger og annet knask og julegøy? 

Jeg kunne ikke annet gjøre enn å hive på meg julehårbøyle, trekke pusten skikkelig dypt ned i lungene og hive meg ut i dagen. Sånn som man har gjort hver eneste gang det kommer flygende overraskende og mindre overraskende omveltninger på hele skolehverdagen. Det er ikke annet å gjøre. Jul blir det uansett! Det gjelder å prøve å holde humøret litt svevende så ikke alt krasjlander. 

Jeg håper viruset holder seg unna meg i alle fall frem til eksamen er levert! Bindmunnene er funnet frem for lenge siden og nå gjelder det å manøvrere seg riktig frem i jungelen av rare lover og regler som hele tiden dukker opp. 

Familien min har virkelig vært gode på å holde kontakten på digitale dippedutter gjennom stort sett hele pandemien. Vi har hatt en pause siden før sommeren. Ironien er vel tilstede da første kafé var invitert til i dag. Jeg vet ikke hvem som var så framsynt at man visste at vi igjen ville ha restriksjoner oppunder ørene da de digitale kafedørene åpnet igjen. Det passet i alle fall perfekt. En stor og fin bukett av slekten dukket opp. Hjelpe meg så glad jeg er i dem! Heldigvis er det ikke så lenge til jeg får treffe dem igjen! Første møte er kafé om en uke. 

Kanskje flere skulle blåst støv av digitale kosemøter når nærkontaktene atter en gang skal skrenkes inn?  

Jeg anbefaler det alle fall! 

7. desember: Noen sjanser må man ta!

Hotellfrokost på spøkelseshotellet var godt selv i ro og fred. Studiedagen med forelesninger og fremlegg er over og tiden har kommet for å dra hjem igjen. 

Sist studiesamling kjedet jeg vettet av meg i påvente av det siste flyet til Oslo. Jeg bestilte alle billetter i år før jeg egentlig hadde vært her og tenkte det sikkert var lurt å dra hjem litt sent. At dagene sikkert var lange og at det ville smart å ta det aller aller siste flyet. Jeg tok feil. Alle andre dro tidligere og jeg ble sittende i hotell-lobbyen og tvinnet tommeltotter i timesvis. 

Først tenkte jeg det ville være behagelig. At det å være alene noen timer bare ville være godt for meg. At jeg fikk strikket masse. At jeg fikk lest masse pensum. Listen var lang. Problemet var at det ikke ble sånn. Det ble dørgende kjedelig. Spesielt når det er tusen ting som venter hjemme og som helst skulle vært gjort for lenge siden.

Av den grunn tenkte jeg at jeg skulle ta sjansen på å forsøke meg på et tidligere fly hjem. Jeg har gjort det før på Norwegian. Spurt fint og fått ja om tidligere avganger. Uten noe mellomlegg og rynking på nesen. Siden det ikke eksisterer spesielt mange reisende heller, tenkte jeg det ville gå fint. 

Jeg smilte så stort jeg kunne under munnbindet men skjønte fort at noen sjanser man tar, ikke virker som man vil.  Så nå sitter jeg på Sogndal lufthavn og tvinner flere fingre mens jeg lurer på hvordan jeg skal få tiden til å gå. 

Det skal sies at jeg kunne byttet fly, men at prislappen ble på flere tusen kroner. Det er ikke kjedsomheten min verdt! Jeg tåler noen timer for meg selv. Og akkurat nå har jeg slått litt av tiden ihjel på å skrive et innlegg i kalenderbloggen. Nå er det bare ca 150 minutter igjen. 

Ønsk meg lykke til! 

6. desember: Utenfor komfortsonen!

I går ble det litt jul helt plutselig. Da vi spankulerte mot restauranten som tilhører hotellet ble vi stanset. Det viste seg at de ansatte hadde bestemt seg for å arrangere julebord akkurat på den dagen vi skulle besøke dem. Det ene førte med seg det andre og nesten uten at vi merket det havnet vi på julebuffet der vi vanligvis fortærer frokosten vår. Det hadde de nemlig satt opp som alternativ til dit vi opprinnelig skulle. 

Uff så leit! 

Det bugnet av deilige dufter og mat i overflod. Overfloden var dessuten voldsom siden hotellet tydeligvis nesten ikke har gjester. En stund var vi redd for at det kun var oss to som skulle forsyne oss. Heldigvis dukket det opp noen feststemte mennesker som var med og tok litt ansvar. Det var et fantastisk måltid og uansett om alle andre julebord og tilstelninger skulle bli avlyst i nærmeste fremtid, så har vi i alle fall fått en skikkelig julemiddag i år også. 

Til frokosten i dag dukket det opp tre andre fra studiet også. Heldigvis. Da var vi alle fall flere enn to som møtte fysisk opp på forelesningene disse dagene. Det skulle vise seg at det kun var oss fem som stilte i klasserommet i dag. Med god avstand og godt humør har vi hatt forelesning fysisk mens resten var med digitalt på zoom. 

Mot slutten av forelesningen ble jeg kaldere og kaldere. Ikke fordi høgskolen i Sogndal sparer spesielt mye på strømmen i disse dager, men fordi arbeidskrav 2 skulle presenteres og gjennomføres av gruppen min. Jeg aner ikke hvorfor jeg blir så nervøs. I følge min makker og studiegruppedeltaker var jeg iskald og helt rolig. Sannheten er at inni meg var det helt kaos. Da det var min tur var jeg helt tørr i munnen og iskald på både hender og føtter mens hjertet dunket febrilsk. 

Det sies at det er utenfor komfortsonen man utvikler seg. Så da får jeg satse på at jeg er litt mer utviklet enn innviklet i dag! Det gikk nemlig helt bra. Vi fikk gode tilbakemeldinger av læreren og satser på at det betyr at jeg får ta eksamen neste uke. 

Ha en fin desemberkveld! 

5.desember: Seig søndag med nesen rettet mot Sogndal!

I dag startet dagen seint. Den startet seint for oss i alle fall. 

Etter kanskje muligens tidenes roligste og koseligste lørdag sovnet jeg sikkert før 23.00. Midt i tredje episode av Kristianias Magiske Tivoli Theater klarte jeg ikke mer og måtte dra til drømmeland. 

Det har blitt tradisjon nå. Det at min mann og jeg ser på NRK sin julekalendersatsing. Desember kom så fort i gang i år at vi gikk glipp av de tre første episodene og måtte gjøre en innsats for å komme ajour. Det forklarer de tre episodene vi måtte se i dag morges i sengen. Frokosten måtte simpelthen vente. 

Min bedre halvdel mener plottet er litt enkelt, men belitet seg da jeg minnet ham på at denne serien sånn egentlig er beregnet på barn. Bonusfrøkenen er overhodet ikke interessert i år heller, men vi klarer oss fint på egen hånd! 

Etter en lang og deilig frokost med to tente adventslys og nisseluer pent dandert på eggene, var det tid for pakking.

Den yngste i den akkurat nå for tiden altfor kalde leiligheten, pakket inn julegaver. Jeg pakket kofferten og gjorde meg klar til forelesningsdager i Sogndal. Julemusikken stod på da min muligens altfor snille mann kjørte meg til flyplassen. (Slapp helt av, min kjære. Jeg vet hvor heldig jeg er og setter stor pris på det!)

Nå venter hotell og middag og prat med en studievenninne. Det er godt med studiepusterom i hverdagen.

Ha en fin søndag!

4.desember: I dag er jeg i feil by!

I dag skulle jeg virkelig ønske jeg var i byen mellom de syv fjell. Den roper høyt på meg og lurer fryktelig på hvorfor jeg ikke kommer. I dag har nemlig min kunstneriske kusine åpnet utstilling på yndlingspuben min. Der er det samlet mange av mine favoritter samt nydelige bilder min kusine stiller ut. 

Sjekk facebooksiden hennes her eller sjekk ut arrangementet her. Hun er en så dyktig og fargerik dame at hun i seg selv er en fest! Å ha utstillingen på Dr. Wiesener passer perfekt. Fastlegen, som vi også kaller plassen, er en pub fylt av menneskemennesker og hjertevarme vesener bak baren. 

Her er fra selveste åpningen!

Det er på Dr.Wiesener vi i en årrekke har feirer mamma sin bursdag med slekt og venner. Selv om hun aldri har levd mens vi har gjort det har det vanket både friske blomster og bobler i hennes ånd. Her har vi også feiret andre høytider og uhøytider. Jeg virkelig elsker den plassen og jeg virkelig elsker min kusine. Komboen er vidunderlig! 

Så nøl ikke. Utstillingen henger helt frem til nyttår og atmosfæren er herlig. 

Jeg har lovet å komme hver dag fra 21.desember! 

Kommer du? 

3. desember: Endelig kan jeg slenge beina på bordet!

Den harde husmorferieuken er over og hverdagshelgen kan endelig komme. Jeg har høye planer om beina  godt plantet innenfor leilighetens 63 små kvadratmetere uten noe som helst form for krav og sosialisering. Sånn bortsett fra å skrive dette innlegget, da. Det for være akkurat passelig nok bruk av hjernen for denne kvelden. Ikke det at denne aftenen ser ut til å bli spesielt gammel for mitt vedkommende. Sånn er det å leke supermenneske og leve tre ganger så mye på tre dager som jeg pleier på tre uker. 

I dag morges da jeg stod i tolv minus og skrapte bilen mens jeg angrer på at vi faktisk ikke byttet til garasje i sommer, slo det meg. Jeg skal bare være seks dager på jobb før det blir juleferie. Hvordan i alle dager skal jeg da få vært julete nok på jobb før ferien kommer flaksende? Nå er det muligens noen som tror jeg skal ha ferie tidlig i år. Sånn er det dessverre ikke. Før jeg kommer så langt skal jeg først på en studiesamling i Sogndal noen dager før jeg i uke 50 skal ha en firedagers hjemmeeksamen. Det krøller seg innvendig av tanken, men jeg ser samtidig utrolig frem til å kunne ta skikkelig fortjent ferie når det hele er over. 

Vel fremme på jobb hadde jeg fredagspyntet meg i kjole og tatt på meg hodepynt som passer seg i adventstid blant masse små og store knotter. Etter en sånn omtrentlig fredelig lesestund fikk vi gleden av å være på adventsforestillingen til 2.trinn på skolen. De smeltet hjerter og lokket frem tårer med sitt bedårende og ferske møte med publikum. Sånne øyeblikk samler jeg på. Ikke mange har så verdifulle opplevelser innbakt i arbeidsdagen sin. På kontoret glitret julestjernen som vaktmesteren har hjulpet meg å henge opp og neste uke er planlagt. Bedre kan det vel ikke bli? 

God helg til dere! 

2.desember: Husmorferie!

I går ble det møte i ungdomsskolereunion-klubben. Vi ante ikke engang at den eksisterte, men det gjorde den visst. 

Min meget gode venninne fra hjembyen har toget hele veien fra regnbyen og over til tigerstaden. Hun har en aldri så liten husmorferie og det settes stor pris på! 

På tirsdag var vi på fantastisk konsert med Endre Olsen og de andre. Han har jeg vært på uendelig mange konserter med og blir like happy hver gang det klaffer. En sommer for noen år siden dukket han opp i Stavanger der vi tilfeldigvis hadde lagt årets jentetur. Her frelste han fruen fra regnbyen og hun har siden hørt på Bøttevis med blått  i bilen sin. Om du ikke har hørt den så anbefaler jeg veldig å forsøke det! 

I går hadde vi minijulebord med den tilreisende fra paraplybyen og min andre veldig gode venninne som bor her i nærheten av meg. Hun er forøvrig også fra den våte byen men har levd rimelig mange år her hvor solen skinner litt mer. Til felles har vi tre år på ungdomsskolen vi var ferdig med for et par år siden. 

Det ble et vellykket og produktivt møte og skal definitivt gjentas så snart som mulig. Sammen spikret vi reunionsdato for neste år der vi skal prøve å samle hele gjengen fra tenåringstiden igjen. Det har blitt gjort en gang før, men vi klarer ikke helt å huske når det egentlig var. 

I dag er det fremdeles husmorferie for den tilreisende og jeg er den som begynner å bli skikkelig sliten. Bare en dag igjen på jobb nå før hun sitter på toget og jeg kan slenge beina på bordet

1. desember: Englene synger høyt i sky

Englene stod i alle fall veldig fint utenfor jobben min i dag. Med tente fakler, store smil, nisseluer og pepperkaker stod de og pusset glorien og vingene sine som seg hør og bør på første dagen i desember. Musikken strømmet høyt ut fra høytalerne og fortalte meg om engler i sky og at vi aldri er helt forlatt. Det kjentes overraskende greit. Jeg er klar for desember. Selv om den også inneholder eksamen. 

Julestjernen på kontoret mangler en spiker å henge i, men målet er at det skal få glitre litt i vinduet så snart som mulig. Øredobbene i min andre egne julekalender er på og humøret er på topp. 

I år har jeg lett etter en julekalender jeg skulle kjøpe, men har endt opp med at jeg ikke fant noe jeg ville ha. Jeg kjenner jeg ikke kan kjøpe masse greier bare for å kjøpe. Ingrediensene i luksuskalenderen fra i fjor er ennå ikke oppbrukt og det må da indikere at jeg ikke behøvde det? Jeg kan dessverre heller ikke hive i meg sukker hver eneste morgen selv om jeg aller helst skulle ønske det. 

Min mann tok ansvar og kjøpte en flaxkalender til meg. Er jeg riktig flaksen kan jeg bli rimelig rik av det! Jeg har også ønsket meg pakkekalender av ham, men forstår at det kanskje ikke fungerer helt sånn. Om man skal få pakkekalender er det vel en fordel om den som skal gi er litt giret på det. 

For min del er jeg spent på om jeg klarer å lage luker til hver eneste dag i denne desemberen. Jeg skriver mindre og mindre uten at jeg helt vet hvorfor. Håper på mye inspirasjon til videre skriverier og at noen faktisk leser tankene jeg prøver å systematisere. 

Ha en strålende dag!