Fremme i Ho Chi Minh!

Det er ikke lett for denne skrotten å reise av gårde i time etter time, selv om man har fått oppleve å reise på business-klasse for første gang på 50 år. Jeg i meg selv var takknemlig for dette, men kroppen min lar seg ikke lure så lett. Selv om jeg kunne ligge flatt og ha det meget behagelig underveis, så nektet kroppen å spille med denne på denne nye reisevarianten. Stressnivået var skyhøyt og søvnen var skrekkelig vanskelig å lokke frem. Selv med sovemedisiner, ørepropper og sovemaske lot ikke kroppen seg friste til stort mer enn et par timer søvn på den ca 12 timer lange flighten fra Paris til Ho Chi. 

Det var akkurat nok til at turen fra flyplassen i det helt absurde trafikkbildet gikk noenlunde greit. Jeg har aldri vært med på mer tuting, flere usynlige felt og omtrent 7 millioner motorsykler på en gang. 

Det er ingen tvil om at vi ikke skal låne noe mopeder andre kjøretøy vi må kjøre selv i denne store byen i alle fall. Her må du faktisk være ganske frempå om du er fotgjenger også. Det fungerer på ingen måte å vente til trafikken stopper før du går over en vei, her må du flyte med resten av trafikkbildet ellers kommer du deg ingen vei. 

Folk kjører med kurver og stiger og pakker og små unger på motorsyklene og mopedene sine.  Det må egentlig oppleves, men skal forsøke å fange det på et bilde i morgen.

Ganske ambisiøst hadde vi bestilt plass på et show i operaen klokken 18.00. Da klokken var ca 12 og vi fremdeles ikke hadde fått sjekket inn på hotellet, lurte jeg på om det i det hele tatt kunne gjennomføres. Jeg må ha sett ut som en zombie og følte livet rant lenger og lenger ned i beina og gjorde dem blytunge. 

Heldigvis var rommet klart da vi stablet de tunge beina inn på hotellet litt over 12 og vi fikk oss ikke mindre enn fire timer søvn før vi måtte gjøre oss klar til forestillingen. Operaen ligger fem minutter fra hotellet og vi var tidlig nok ute til å finne sitteplass i ventetiden. 

Veldig usikker på hva jeg hadde forventet, men jeg ble overbegeistret og bergtatt fra første sekund. Alt fra mimikk til akrobatikk og humor var til stede hvert eneste øyeblikk på scenen. Til og med publikum ble tatt med i forestillingen og skuespillerene/ akrobatene hadde en formidlingsevne og energi som gjorde at tiden bare fløy av gårde. En stor opplevelse og absolutt verdt både pengene og tiden vi brukte.

Vi fikk spist på en vietnamesisk restaurant og prøvd oss på å rulle mat inn i rispapir og dyppet i saus. Digg og gav absolutt mersmak. Etter en kjapp tur på takbaren på hotellet, der vi har utsikt til allverdens rare, lysende bygg og enorme reklameskjermer med samtidig musikalske på-låter fra 90-tallet var det nok for denne kroppen. God natt og snakkes i morgen! 

Sommerfuglene flakser vilt i bagasjen!

Jeg har gått helt rundt meg selv i hele dag. Har endt opp med følelsen av å pakke mer ut av kofferten enn ned i den. Satser på vi har fått med oss det viktigste. Penger, pass og pilletter (som mamma alltid sa) er på plass. Sommerfuglene er fanget inn og samlet i bagasjen. Vi er i seng på Scandic og klokken er stilt på 4 i natt. Vi er så klare som som vi kan bli. Spent på morgendagens lange reise!

Går alt etter planen skal vi lande i Ho Chi Minh 07.40 fredag morgen. Da er klokken ca 02.00 norsk tid. Ny oppdatering kommer når det lar seg gjøre. Alt vel så langt! 

Knappeleting og reisefeber

Grytidlig torsdag morgen skal min mann og jeg dra av gårde på tidenes opplevelsestur til Vietnam. Formen er dårlig og de siste ukene har jeg lurt på om dette i det hele tatt går. Å få tidenes tilbakefall noen uker uker før man skal dra passer skikkelig dårlig. Spesielt når man ikke helt klarer å finne knappen som skal trykkes på for å snu det igjen. Min eldste avlegger satte meg på sporet da jeg klagde min nød over at jeg var så overkjørt etter bassengtrening at jeg ikke klarte gjøre noe mer den dagen. «Det sa du forrige gang du var der også», sa hun. 

Og når jeg fikk tenkt meg om, så har jeg altså blitt det hver eneste gang. Ikke sånn rett etter, men nok timer til at jeg ikke satte det i sammenheng. Det verste er at jeg egentlig visste dette fra før. På rehabiliteringen måtte jeg kutte terapibading. Jeg elsker det - kroppen min hater det. 

Etter å ha fordypet meg litt i ulike internetthull, fant jeg ut at dette faktisk var vanlig. Legen min bekreftet det jeg allerede hadde skjønt, noen kropper med utmattelsestilstander, er dårlige på å regulere kroppsvarme og blir dårlige av bading i varme basseng. Min er tydeligvis sånn. 

Der spradet jeg i bikinien min, i god tro om at dette skulle gjøre meg friskere. Så var det jammen stikk motsatt. I alle fall akkurat nå, nedi den teite dalen jeg prøver å klatre meg ut av. Etter en uke uten bassengtrening er jeg ørlitegrann bedre, faktisk. Er dette det er den rette knappen? Snur det nå? Jeg håper og satser på det.

Jeg har nå i det minste fått troen på at jeg skal klare reisen.

Alt er nøye planlagt. Gardermoen i morgen, sånn at den tidlige torsdagsmorgen skal bli minst mulig brutal. Vi flyr business og kan dermed ha beina opp hele veien fra Paris til Ho Chi Minh. Forhåpentligvis får jeg sove. Jeg vet jo og at bare jeg kommer meg inn på flyet i Paris, så er det ingen vei tilbake. Har blitt ganske god på å leve i øyeblikket, kan man si. Selv om øyeblikkene kan være av veldig ulik kvalitet. 

Det er litt rart å skulle fly av gårde til varme og en helt annen kultur midt i julebestyret. Jeg liker godt julebestyr og har allerede hørt julemusikk,  «Julero» med Pust. En juleplate gitt ut i 2011, men som på alle måter kan høres år etter år. Den er rett og slett nydelig. Den myke musikken gav meg en fin julestemning mens jeg puttet opp litt nisser og engler som er funnet frem til det lille mormorbarnet som skal bo her noen dager mens vi er borte. Heldigvis kommer vi tilbake en uke uti desember, så vi får nok drevet med mer juliri i år og. Dette blir første jul som mormor og jeg gleder meg stort!

Så om dere vil, kan dere få være med på reisen min. Jeg tenker dette blir begynnelsen på adventskalender-bloggen min i år. Jeg håper å klare litt oppdateringer hver dag, uten at jeg kan love det 100 prosent.

💛 Når hjertet blir dobbelt så stort

Det er rart hvordan livet sirkler seg. Plutselig står man der, og er blitt mormor – en tittel som bærer så mye kjærlighet, takknemlighet og refleksjon i seg. Som ganske fersk mormor er det mange tanker som surrer, absolutt hele tiden.

Jeg er hodestups forelsket i den lille frøkenen det viste seg å være. Denne helt fremmede, men samtidig helt selvsagte solstrålen som smiler og ler stort sett hele tiden. Klart det var akkurat henne vi ventet på! Jeg fryder meg over hvert eneste sekund jeg får tilbringe med henne.

Mormorhjertet viser seg å være både bløtt, stort og varmt. Det banker store deler av tiden kun for den ferskeste i slekten, og det kan muligens virke litt frustrerende på andre – eller nei, jeg tror ikke det. Alle rundt henne har jo også blitt sjarmert i senk. Jeg er nok på ingen måte alene om å ville henne alt godt. Hele tiden.

Å se min eldste datter som den varme, gode og kloke mammaen hun er, gjør hjertet mitt – om mulig – enda bløtere. Jeg innser at da jeg fikk henne, kunne jeg mye mindre om livet og verden enn det hun kan. Vi hadde jo ikke engang tilgang til den store verdensveven. Vanskelig å forestille seg nå, men sånn var det. Ingen googling av det ene eller det andre i tide og utide. Jeg husker mamma hadde noen helseleksikon som fikk kjørt seg, og rådene fra helsestasjonen var store og viktige. Jeg gjorde så godt jeg kunne.

Da den nybakte mammaen var fem år gammel, døde hennes mormor plutselig. Det er nok det vondeste vi har opplevd, og det har satt spor i oss – spor vi ikke helt vet hvor begynner eller slutter. Det gjelder også min yngste datter, som ikke ble født før seks måneder etter. Hun var rett og slett omsluttet av dyp sorg i det meste av svangerskapet. Og det er slike ting jeg tenker mye på nå for tiden – alt som ble og alt som ikke ble, og de store rollene vi spiller i andres liv.

Jeg skulle så gjerne ha snakket med mamma om alle disse følelsene, spurt om hun hadde det sånn også. Egentlig vet jeg jo svaret. Mamma elsket å være mormor, og hun gledet seg stort til å få barnebarn nummer to. Ubetinget kjærlighet og god tid – selv om hun jobbet fullt helt til hun døde.

Jeg føler henne så nært for tiden. Da mamma døde, tegnet den nå nybakte mammaen mormoren sin som en engel. Den vakreste engelen jeg vet om. I går kom jeg på den igjen. Den prydet forsiden av programheftet til begravelsen, og vi har snakket om at den burde tatoveres. Den eldste vil i alle fall, og jeg har lyst. Jeg tror også den mest dedikerte tanten jeg vet om kunne tenke seg det. Det føles fint.

Jeg har lett og lett, men har ennå ikke funnet tegningen. Det jeg derimot fant i romsteringen, var et bilde av mamma på en eller annen fjelltopp – en liten hilsen fra den andre siden, eller i det minste en god påminner om alt hun var for oss. En mamma, mormor og nå også oldemor med et stort, bløtt og varmt hjerte.

Ubetinget kjærlighet og god tid, 

krydret med sang, musikk og en haug med bøker.

Det skal jeg klare.

Vi har det til felles, mamma og jeg –

vi elsker å være mormorer.

(Og om det er noen i familien som har tegningen, tar jeg den gjerne imot!)

 

Mellom ulltepper og badevann

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe at ordene er blitt helt rustne. De setter seg fast og klarer liksom ikke flyte like godt ut av fingrene som de pleier. Sånt er meget demotiverende og knuser alle små eller store fortellinger som vanligvis og lekende lett hadde trillet ut.

Medisinen er vel å skrive mer? Det er vel sånn man får gamle maskiner til å virke igjen? Fyller på litt olje, kjører på og håper på det beste? Kanskje man hoster og harker litt i begynnelsen, før maskineriet forhåpentligvis fungerer som før?

Det er vel verdt et forsøk, tenker jeg. 

Jeg er mye frustrert om dagen. Kroppen tar seg ikke sammen, selv om jeg til stadighet ber den om det. Den oppfører seg rett og slett meget dårlig, er obsternasig og har helt tydelig selektiv hørsel. 

Sånt blir jeg sint av. 

Utfordringen er at det slettest ikke hjelper å verken kjefte eller være sint. Jeg vet jo det. Voksenkjeft er vel noe av det kjipeste man kan få? Så hvorfor i huleste helvete (unnskyld språket), skulle kroppen min bli bedre av det? 

Hjernen samarbeider ikke så voldsomt heller. Min opprinnelige plan om å innføre øving på piano en klokketime daglig, førte til så tykk hjernetåke at det neste tøt gamle ulltepper ut ørene mine. Etter to dager har jeg innsett at det får holde med 20 minutter. I alle fall frem til at hjernen forstår at pianospilling ikke er livsfarlig. 

Litt vanskelig å skulle forstå hvem jeg egentlig er når både hjernen og kroppen ikke hører etter? En slags treuenighet kanskje? Jeg har gitt opp å forstå hvem som bestemmer i denne rare trekanten, men håper det på sikt kan innføres et samarbeid. Akkurat nå opererer vi på tre ulike måter og tolker inntrykk helt forskjellig. Ikke rart det blir krøll. 

På tross av krøll og teit maskineri, synes jeg at sommeren har vært fin. 

Jeg har klart å være med på mer enn jeg klarte forrige sommer  og det skal man ikke kimse av. Da sydenstemningen la seg over Bergen med minst 30 varmegrader lå jeg til bløt nedi badeviken og nøt livet. Jeg har levd i sus og dus, vært på teater på Fløyen, passet søte katter, hatt tid med barna mine, bestevenninnen, gode venner, familie, vært på søskenbarnfestival, sittet timevis på puber, blitt skikkelig våt i skikkelig sommerregn, spist god mat, drukket masse god drikke, badet morgen og kveld, hørt tankevekkende lydbøker og sist men ikke minst hatt mormortid med verdens vakreste barnebarn. 

Jeg velger å fokusere på det og ikke alle dagene med hvile eller alt jeg ikke fikk gjort. 

Målet fremover blir å samle de uenige delene av meg, tenke mindre og leve mer. 

Så enkelt og så vanskelig! 

 

19. desember: Griseflaks!!

I dag er dagen på vrangen og kroppen har tydeligvis hengt seg på. Tungen slår krøll på seg og nekter å la meg snakke fritt. Det er sikkert like greit innimellom, jeg vet jeg snakker masse. Jeg liker likevel best at ordene kommer hele ut og ikke deler seg på midten eller henger seg fast. Derfor blir dagens kalenderblogg kortere enn vanlig. Frøkenen med alle ordene er for øyeblikket litt mutet. Kommer sterkere tilbake en annen dag! 

Dagens lille historie utspant seg i Trondheim her om dagen. Mitt yngste frø fikk en foruroligende melding fra Fauske om at alle marsipangrisene var forsvunnet fra butikkene. Kanskje de rømte fra hele priskrigen? Det var uansett ikke en eneste gris å oppdrive. 

Den yngste poden ble sendt på tokt til Nidar fabrikkutsalg i Trønderbyen. Der fant hun heldigvis en hel gjeng med griser.

14 små griser

2 litt større

1 diger på 1 kg

Hun har pakket dem ned i en pakke og sendt med posten. 

Jeg så posten hadde litt trøbbel i dag, men får håpe denne kommer seg til Fauske fortere enn svin(t)! 

Her synes jeg chat-GPT klarte seg fint! 

18. desember: Alt håp ute?

Det stod det i avisen i dag. Jeg ble selvsagt nysgjerrig og måtte trykke inn på Dagbladets noe kryptiske overskrift. Hvilket håp snakket vi om her? Alt? Det er ganske drøyt. Det var det det stod, men de tok heldigvis feil. Håpet for snø på julaften er ute. Det er noe ganske annet enn alt! 

Skulle det være sånn at du faktisk mener dette er helt krise, vil jeg anbefale begraving i julefilmer med varierende kvalitet. Noen av dem er så elendige at du bare må gi deg hen og la deg begeistre. 

Vi i vår familie har funnet en ny favorittjulefilm og dermed en flunkende ny juletradisjon. Nå blir den og krumkaker til julefrokost. Vafler og geitost også, forresten. Er det noen som skjønner hvilken film jeg mener?

Hvis ikke, sjekk ut «My Norwegian Holiday» på TV2 Play. 

Den er så dårlig at du bare må elske den. Spesielt om du er bergenser. Jeg lo høyt mange ganger! 

Jeg er dessuten helt sikker på at håpet muligens er inne denne julen og det går helt fint!