En hjertegave

Min kusine er noe for seg selv. Det har hun i grunnen alltid vært. Hun har alltid tegnet og malt og funnet på snodige ord og rare ting. Hun har vært utrolig opptatt av familehistorie og er ekspert på å få mennesker rundt til å føle seg viktig i livet hennes. Vi har samme blodet i årene og det knytter oss sammen i utgangspunktet. Min fine kusine spinner flere tråder som binder oss enda tettere og det setter jeg enormt pris på.

Nå har jeg fått en gave av henne. Hun er generelt en jævel på gaver, men denne slår luften ut av elefanter og alle andre store dyr med mye luft i. Jeg vet ikke om jeg noengang har fått en gave med så mye oppmerksom kjærlighet i.

Min vakre kusine har malt et bilde til meg. Hun har funnet motivet på et gammelt foto fra en sår tid fylt av sorg og savn. Det er tatt i mormorhuset som betyr så mye for meg. Der har jeg gjennom hele barndommen hatt min trygghet. Bare bildet bringer frem minner på godt og vondt. Det min kusine så har gjort med det, gjør meg varm innvendig.




Over hele bildet har hun skrevet utdrag fra bloggene til både meg og min eldste frøken. Utdrag fra livet. Utdrag fra hverdagen. Det inneholder husmorvegring og siste samtale med mamma. Om puslespill som gir plass til så mange biter som vil være med og kjøkkenbenker man ikke gidder tørke av flere ganger. Så mange tanker, så mange minner. En skikkelig hjertegave.

Tusen takk!

Skoletrening

Førskoledag. Jeg vet ikke helt hvem som var mest nervøs. Elevene, foreldrene eller meg. Forventningene var i alle fall til å ta og føle på i den altfor trange foajeen der alle skulle møtes. 60 nye elever, tre nye lærere og et helt hav av foreldre.

Tett i tett satt alle og lyttet til rektor sine ord om skolen som snart skal bli deres hverdag. Da de ble ropt opp var det heldigvis mange trygge store hender som kunne holde de små om frykten for det nye ble for stor. Elevene flokket seg sammen og stod helt tause. Musestille fulgte de etter meg til klasserommet. Alvorstynget satte de seg i samling.

Det tok noen minutter før de ble komfortabel i situasjonen og samtalene begynte. Noen kunne skrive navnet sitt, noen kunne lese. Alle visste at man måtte ta hånden opp for å snakke og at man måtte vente på tur når andre hadde ordet.

Med stor andakt reiste de seg opp og fikk navneskiltet sitt om halsen. Skolebok og fargeblyanter innfridde arbeidet de helt klart forventet at de skulle få og foreldrene ble ikke nevnt i en eneste kommentar. De var store, selvstendige og på skolen. For første gang.

Fadderbesøk og lek på skoleplassen. De store elevene tok oppdraget med stor entusiasme og viste seg som omsorgsfulle og trygge figurer for de ferske skolelysene. Dagen ble perfekt.

                       Heldige meg! Nå gleder jeg meg veldig til høsten!

Fly-Fly