Tiden rant ut

Det skjedde så mye raskere enn jeg hadde tenkt. Jeg visste at det var kun et spørsmål om tid, men fikk likevel sjokk da telefonen kom. Jeg håpte du skulle få en siste sommer på Bustebu med alle rundt deg. Er uendelig glad for julen du tross alt fikk hjemme og er uendelig glad for at jeg våget å møte deg og fikk sagt hvor glad jeg er i deg. Nå har du reist til plassen vi ikke vet noe om. Jeg håper mamma gav deg en fin velkomst.

Nå er slekten samlet i en egen boble i verden. Vi prater og gråter. Ler og deler gode minner. Vi er sammen og har hverandre. Jeg forstår at jeg er heldig. Jeg forstår at familien vår er spesielt knyttet og at det ikke er selvsagt å våge å møte hverandre i sorgen. Jeg føler meg som en del av noe helt spesielt og har derfor tilbragt tiden med menneskene som er i den samme boblen. De som også kjenner hvor sakte alt går. De som også ikke helt klarer å fullføre en hel tanke og som plutselig kan bryte ut i gråt. På mange måter er det vakkert i det vonde. Det er godt å være sammen.

Du har alltid vært en enorm trygghet for meg. Helt fra før jeg kan huske har du passet på meg når det stormet. Du har tatt i mot meg og mine barn som dine egne barn og barnebarn og jeg er uendelig takknemlig for det. Jeg har alltid fått beskjed om at jeg hører til. I tapet av egne foreldre har dette vært ubeskrivelig godt og trygt. Jeg er ikke sikker på hvem jeg hadde vært foruten.

Klemmen jeg fikk hver gang jeg så deg fikk meg til å kjenne at det er sant at jeg hører til. 

Jeg kommer til å savne deg. 

Veldig.