Supermann har fløyet

Min helt egne Supermann har flydd avgårde. Om det var seg selv, meg eller noen andre han skulle redde, vites ikke. Uansett tok han kappen på og fløy i vei. Tilbake ligger hjertet mitt i alle krinkler og kroker. Knust. Pulverisert. Aner ikke hvordan jeg skal få samlet det sammen og få det til å banke igjen, men vet at det på en eller annen måte bare må gå. Alt går. Alt går bra eller så går det over. Så enkelt og så vanskelig.

Kjære, Supermann. Jeg håper du lander på rett plass. 

Tiden rant ut

Det skjedde så mye raskere enn jeg hadde tenkt. Jeg visste at det var kun et spørsmål om tid, men fikk likevel sjokk da telefonen kom. Jeg håpte du skulle få en siste sommer på Bustebu med alle rundt deg. Er uendelig glad for julen du tross alt fikk hjemme og er uendelig glad for at jeg våget å møte deg og fikk sagt hvor glad jeg er i deg. Nå har du reist til plassen vi ikke vet noe om. Jeg håper mamma gav deg en fin velkomst.

Nå er slekten samlet i en egen boble i verden. Vi prater og gråter. Ler og deler gode minner. Vi er sammen og har hverandre. Jeg forstår at jeg er heldig. Jeg forstår at familien vår er spesielt knyttet og at det ikke er selvsagt å våge å møte hverandre i sorgen. Jeg føler meg som en del av noe helt spesielt og har derfor tilbragt tiden med menneskene som er i den samme boblen. De som også kjenner hvor sakte alt går. De som også ikke helt klarer å fullføre en hel tanke og som plutselig kan bryte ut i gråt. På mange måter er det vakkert i det vonde. Det er godt å være sammen.

Du har alltid vært en enorm trygghet for meg. Helt fra før jeg kan huske har du passet på meg når det stormet. Du har tatt i mot meg og mine barn som dine egne barn og barnebarn og jeg er uendelig takknemlig for det. Jeg har alltid fått beskjed om at jeg hører til. I tapet av egne foreldre har dette vært ubeskrivelig godt og trygt. Jeg er ikke sikker på hvem jeg hadde vært foruten.

Klemmen jeg fikk hver gang jeg så deg fikk meg til å kjenne at det er sant at jeg hører til. 

Jeg kommer til å savne deg. 

Veldig.

Godt nytt år!

Vi har startet et nytt år. Vanligvis bruker jeg tid på å reflektere over året som har gått og fundere på hvordan jeg tenker at det nye året kommer til å bli. Jeg tror det er fordi jeg veldig ofte tilbringer endel tid alene med meg selv i juleferiene og får tid til å sette tankekvernen i sving. Denne ferien har jeg ikke det. Det er ikke mange hender som skal til for å telle timene jeg har vært for meg selv. I år har jeg bare nytt hvert sekund av det faktumet at jeg har noen å dele feriene med.

Uansett hvor hardt jeg har prøvd å overbevise meg selv om at jeg hadde det helt supert alene- så kjenner jeg det at det å være to er tryggere, koseligere, enklere, gøyere og mindre tankekvernfremkallende. Jeg kunne brukt tid på å ramse opp alle fordelene, men det tar lang tid og var samtidig ikke det jeg hadde tenkt å skrive om i dag.

I året som har gått har jeg hatt det bedre enn jeg kan huske. Jeg tror faktisk at jeg aldri noen gang har hatt det så bra. I alle fall ikke at jeg har hatt det så bra og samtidig vært bevisst på at det har vært sånn. Jeg fikk det bra av å ta en sjanse. Av det har jeg lært at noen ganger går det faktisk bra når man resikerer. Å plukke hjertet sitt frem fra all innpakningen, legge det helt åpent frem for en annen og bare håpe at det ikke knuser i tusen biter er ganske heftig. I alle fall for meg. Jeg trodde ikke helt på at noen kunne bli så glad i meg. Men der tok jeg visst feil, igjen. 

Utfordringer og tunge ting har også vært en del av 2013. Livet består av nedturer og oppturer. Det er sånn det er. I år skal jeg forsøke å ikke tenke så mye, men heller være der jeg er. Ikke ta sorger på forskudd. Ikke ha for mye dårlig samvittighet. Være fornøyd med min egen innsats og bruke tid på ting som jeg setter pris på. Jeg håper og tror at 2014 blir et glimrende år. Mitt helt målbare nyttårsforsett er 60 turer på fjelltopper rundt om kring. Så om du vil være med på fjellet en dag er det
bare til å gi en lyd. Godt nytt år!