My funny valentine

Forrige helg følte jeg meg gammel. Gammel, venneløs og kjedelig. Det virket som om alle bare helt samtidig skulle bli ordentlige og bare være hjemme. Hjemme for meg blir da hjemme alene og det begrenser seg hvor utrolig koselig det er i lengden. Eller egentlig er det vel nesten motsatt. Det blir så koselig at jeg ikke får fingeren ut og finner på noe som helst. Jeg føler meg sliten og passer på meg selv så mye at jeg glemmer å leve. Jeg får lest mange bøker og tenkt veldig mye på veldig masse jeg helt sikkert ikke egentlig behøver å tenke på. Frykten for at det er sånn det nå blir er skrekkelig stor. At jeg bare forblir alene. Forever alone - som tenåringer sier.

Den store sannheten er vel at jeg er litt satt ut av at jeg om veldig få uker fyller 40 år. Jeg innser at det sikkert ikke kjennes annerledes ut. Jeg tror heller ikke at det ramler inn nye rynker over natten eller at jeg forandres og blir en helt annen utgave av meg selv. Likevel er det rart. Jeg føler virkelig at jeg nettopp var 15 - samtidig som det har skjedd så mye i mitt liv at jeg innimellom føler jeg er minst 90. Det skumleste er kanskje at jeg forestiller meg at jeg må være voksen når jeg blir 40. Av en eller annen grunn skremmer det meg. Merkelig nok. Jeg som har vært voksen siden jeg var pitteliten.

I går bestemte jeg meg for at dagen skulle bli fin og at jeg skulle bevise for meg selv at jeg er i levende live. Jeg plasserte mine frø på søsterkveld og hotellovernatting og visste dermed at de viktigste i mitt liv var sikret en glitrende kveld.

Jeg kastet meg rundt og kom meg opp på jobben der flere håndfuller med kolleger stod med forkle og kokkelerte og danterte de nydeligste retter. Det var dekket for tapaskveld. Stemningen var høy og maten meget god. I rett tid ble jeg kjørt helt inn til sentrum av en kollega og fant min bror som tilfeldigvis var i byen.

Etter noen timer sammen med ham hadde det dukket opp så mange kjente at jeg måtte innse at jeg hadde bommet fullstendig på den venneløse tanken jeg hadde hatt forrige helg. Plutselig dukket min kusine opp sammen med kjæresten og før jeg visste ordet av det frekventerte jeg den aller største seilbåten jeg noen gang har sett. Da de gikk hjem var det fremdeles tid til å gå videre. På Garage ventet to gode venninner og jeg danset til lysene ble tent i lokalet. Selv ikke da var jeg klar til å ta kvelden og da invitasjon til god gammaldags liggis kom på bordet var jeg ikke veldig vanskelig å overtale.

Her er vi på studietur for ca ti år siden. Det sier seg selv at vi trives i hverandres selskap. I hverdagssluket strekker ikke alltid tid til pleiing av vennskapet til. Da er det helt klart viktig å gripe de mulighetene man får. I går husket jeg på akkurat dette og grep sjansen når jeg fikk den servert.


Å våkne sammen med noen man er glad i er alltid kjekt. Spesielt på sånne dager som dette. Jeg tenkte at Valentinsdagen ikke var noe å bry seg med. Det endret seg i det jeg fikk overrakt dette kortet.

Hipp hurra for gode venner og for at det alltid kommer gode dager etter de vonde!