Tid for å legge ting bak seg

Nå har dagen vært her. Dagen da yngste i flokken ble ferdig med grunnskolen. Vi har ikke vært på vitnemålsutdeling eller kledd oss i bunad. Hun har ikke stolt mottatt arket med karakterene på. Hun valgte å la det være.

Det ble for vondt å se på alle de andre som hadde fått til noe hun ikke hadde fått til. Vi har snakket om at det ikke er hennes feil. At den skyldige er Styggen på ryggen. Styggen på hennes rygg har ikke vært til å leve med. Den fikk i alle fall ikke plass på skolen og har dessuten bundet henne til sengen i lange perioder. Jeg har hatet den. Hatt lyst til å rive den av. Problemet er bare at den hører til og må fikses innenfra. Det hjelper ikke om jeg røsker den av fra utsiden. Røttene sitter igjen og den vokser ut igjen på rekordfart.

Styggen på ryggen er mindre nå. Han har sluttet å skrike hele tiden. Nå når han har dempet seg klarer frøkenen min å høre sine egne tanker. Hun har funnet tilbake til seg selv og ser klarere og klarere hvordan ting har vært. I sted snakket vi om at hun egentlig har hatt det vanskelig hele skolegangen sin. Sånt er vondt. Når angsten har fått regjere så til de grader at hun aldri sa noe. Uansett hvor mange ganger jeg sa at jeg så at det var noe som var galt.

I dag er jeg stolt mor til en meget klok frøken som er klar for videregående. Hun har vært på skolen i formiddag og tatt farvel. Hun har fått blomster og is av mor. Hun har vært på ridetur og kommet tilbake med skinnende øyner. Hun har vært opplagt og oppmerksom. Hun er klar. Klar for å legge bak seg 10 år med skole. Klar for å legge fra seg ti år med angst.

Man kan si hva man vil. Hun har lært mye mer enn hva et vitnemål vitner om.