søndag 26. juli 2015

Å sparke seg selv bak

Denne sommeren har man virkelig måtte lære å gripe dagen. Jeg har lengtet sånn etter denne sommeren. Etter en på alle måter mørk vinter har solen og varmen vært en gulrot for å holde ut. Da svir det godt når den bare blir hengende og dingle en eller annen plass der jeg ikke kan få tak i den. Som sykemeldt er det ikke bare sånn at jeg kan hive meg på neste sydenfly heller. Derfor må jeg akseptere at sommeren er som den er og at det ikke er noe jeg kan gjøre med det. Bortsett fra min egen innstilling. Den er vel den mest avgjørende når det gjelder å holde ut både det ene og det andre.


I går var det meldt sol og opphold nesten hele dagen Temperaturen skulle være oppi 15 grader og jeg kjente at dette måtte jeg benytte meg av. Minien som ikke er så liten lenger har vært på ferie i to uker og slapp dermed unna spørsmålet om fjelltur. De andre jeg spurte, kunne ikke være med. Jeg innrømmer dessuten at jeg savner noen voksne å dele slike dager som ligger der helt åpen. Noen som er med fra starten når man våkner og helt til man legger seg. Det er så mye vanskeligere å motivere seg når man kun er seg selv. Ganske vanskelig å sparke seg selv bak er det også. Men det går. Så det var det jeg gjorde. 

Jeg pakket tasken og hev meg på en buss. På under halvtimen var jeg på Montana og kunne starte min alenetur over Vidden. Jeg oppdaget tidlig en dame som gikk omtrent i helt samme tempo som meg. Vi drev å gikk forbi hverandre hele tiden og jeg tenkte da hun svingte av til viddetur hun også, at vi like godt kunne gått sammen. Det føltes litt unaturlig å rope det til henne. Jeg ante da ikke om hun var interessert i det? Så vi trakket oppi hverandre videre på turen - uten å si et ord.

Da vi kom til Borgeskaret var det plutselig kø. En meget munter gjeng geleidet hele korken ned og akkurat der ble det naturlig at alle snakket med alle. Etter det var det greit. Det lå liksom litt i kortene at vi nå gikk sammen. Vi fant ut av vi skulle spise lunsj  og slo oss ned ved en varde.


Etter noen minutter kom den muntre gjengen og lurte på om de kunne sitte der med oss. Det viste seg at en av dem hadde bursdag og gleden var stor da en flaske sprudlevann ble trukket opp av sekken. Jeg var ganske fornøyd da jeg også fikk delta i feiringen. Etter å ha pratet og spist en stund forlot vi fødselsdagsmenneskene og trasket videre. På resten av turen pratet vi som vi hadde kjent hverandre i årevis. Sannheten er at jeg ikke en gang vet hva hun heter.


Turen min en ganske annen enn det jeg hadde sett for meg. Jeg kjenner jeg skal huske på akkurat det. At ting veldig ofte ikke blir som man hadde tenkt og at det ikke er sånn at jeg er alene selv om jeg ofte føler det sånn. Det vrimler av mennesker rundt meg. Både kjente og ukjente.

Jeg hadde en ekstremt god følelse da jeg satt på bussen hjem igjen. Etter 16 km og fine menneskemøter følte jeg meg ytterst levende. Gulroten min denne dagen var pub til pub-runde med fine venner. Den gulroten klarte jeg helt fint å få tak i. Noen dager er meget bedre enn andre og nå kommer de heldigvis oftere og oftere!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar