Frosk på eventyr

Forrige helg dro jeg og mitt eldste krapyl til København for å spille Ingress. Enkelt forklart kjemper de grønne mot de blå og selvsagt omvendt. De blå kalles smurfer og de grønne padder eller frosker og er et spill som spilles over hele verden. Jeg liker det så godt og har hatt det så gøy med det at å reise utenlands for å konkurrere ble så fristende at jeg bare måtte gjøre det. Jeg visste ikke helt hva som ville møte meg, men hadde på følelsen av at det kom til å være en blanding mellom sommerleir for voksne, festival og afterski. Og sånn ble det. Jeg har ikke hatt det så gøy på veldig lenge og gleder meg allerede til neste tur!

I anledning København hadde jeg gravd frem en gammel frosk som har lagt årevis på dypet av en svart søppelsekk på loftet. Han glødet av forventning da jeg spurte om han ville være med til Køben. Han la seg villig ned i kofferten og spratt glad og fornøyd ut da vi kom på hotellrommet. På selve konkurransedagen puttet vi ham i en sekk og lot han være med på gøyen.

Vi konkurrerte og vandret rundt halve København i samme slengen. Frosken dinglet glad på ryggen min og holdt seg så godt fast som han kunne. Problemet var at han holdt ikke godt nok. Det ble plutselig oppdaget at hele frosken var vekke. Helt uten å ha sagt et eneste kvekk! Vi la raskt ut et bilde på fellesgruppen på G+.

Det kom ingen umiddelbar respons. Noen likte til og med at den stakkars frosken var forsvunnet. I løpet av kvelden ble historiene om hva som hadde hendt ham verre og verre. Han måtte ha blitt kidnappet av smurfer og torturert. Kanskje de hadde hugget av ham hodet? Kanskje han var voldtatt og drept? Historiene vokste seg større og større og innen jeg var i seng var jeg overbevist om at jeg aldri ville se ham igjen. 

Dagen etter startet rimelig sent. Vi spiste god frokost og la ut på missions. Det var under dette vi plutselig kjente igjen et garasjeanlegg der jeg hadde lett etter et toalett dagen før. Det var midt mellom to turneringer og tiden var knapp. Vi løp ned og så opp igjen, Toalettet var låst og tiden knappere samtidig som vi måtte mer på do. Dette var det eneste stedet jeg kunne sett for meg at frosken kunne ha rømt på, helt selv. Han var ikke akkurat godt behandlet i årene før denne reisen. Kunne han stukket av på egne eventyr? Jeg måtte ned og sjekke. 

Der satt han jammen! Innelåst bak en glassvegg, men helt i live og med hodet sitt der det skulle være!
Pulsen min økte og jeg kjente hjertet mitt hamre vilt i brystet. Jeg lovet ham at jeg skulle få ham med meg hjem igjen. Det skulle vise seg å bli litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. Alt var låst og ingen tok telefonen på nummeret som var opplyst. Jeg gav nesten helt opp til en ekte froskeredder sa han kunne hente den før han skulle ta flyet dagen etter.  Jeg jublet! Jeg er rimelig sikker på at det ikke er helt normalt å bli så glad for noe sånt, men det ble jeg. Vi hadde vært i Bergen mange timer da meldingen tikket inn om at frosken var reddet.

På torsdag fikk jeg den endelig i armene mine. Redningsmannen hadde nesten hatt dårlig samvittighet for at han fraktet ham i en plastpose. Frosken Freddy så ikke ut som at han hadde reagert noe videre på det. Mannen nedi garasjeanlegget hadde blitt kjempeglad for å kunne hjelpe. Jeg er mest glad for at Freddy skal få være med på flere Ingress-turer. I mellomtiden skal han ikke ligge nedi noen søppelsekk. Behandler jeg ham fint er det mulig han ikke prøver å rømme fra meg igjen.