24. desember: God jul!

I dag er det ikke tid til å skrive. Det har vært en dag fullspekket av fine mennesker, tradisjoner og god mat. Håper dere har en like fin dag som meg. ❤️

23. desember: Dagen før dagen

Dagen før dagen ble travel og innholdsrik. Handling, henting av hjemkommende julebarn og gavelevering hos diverse familiemedlemmer. 

Pinnekjøttet er langt i vann og vi har fått det aller meste i hus, inkludert de aller siste gavene. Besøk hos broderen med prat om løst og fast og trading av pokemons. De veldig tradisjonelle risbollene jeg har fått av moren til bestevenninnen min så lenge jeg kan huske, ble levert høytidelig på døren sammen med en god prat som skal fortsettes i romjulen. 

Vi har tent lys på graven til en vi savner voldsomt denne julen og kjent på samhold og kjærlighet med gråten i halsen. Julen er fylt opp av kontraster på godt og vondt. Det er det som gjør denne høytiden så mektig.  

Grevinnen og hovmesteren har lagt seg og jeg er glad det ikke kommer gjester her før klokken 18.00 i morgen.  Det er nemlig en hel del igjen før vi er helt klare for det.

Ta vare på hverandre. ❤️

22. desember: Endelig fremme!

Bittelille julaften startet ikke så tidlig som vi hadde planlagt. Det er vanskelig å både kvinne og manne seg opp til å stå tidlig opp første dagen i en ferie. Vi klarte det nesten. En time senere avreise til favorittbyen enn først tenkt. Vi tenkte det var innafor. 

Så kom jeg på at ene frontlyset på bilen ikke virket. Det fikser vi lett som en plett, tenkte vi. Pletten i dag var ikke noe lett i det hele tatt og vi måtte svinge inn og få kyndig hjelp til å fikse. Tre stykker med julegensere og nisseluer spankulerte inn, fikk kaffe og ventet. Rimelig rolig oppstart på kjøringen over fjellet. 

En halvtime senere fikk vi bud om at lyset var tent og fikk med oss gull, røkelse og myrra på veien.  Ca. I hvertfall drops, spylervæske og isskrape. Nesten det samme!

Etter tåke, snø, is, regn og sludd kom vi oss endelig frem til herberget. Jeg skal heldigvis ikke føde, men synes det var ganske godt å komme i hus likevel. Min ene tante har rømt til varmere strøk og er så raus at hun lar oss bo i leiligheten hennes så lenge vi behøver. Beste julegaven vi kunne fått. Jeg er så vanvittig takknemlig for det! Gleder meg stort til å feire julaften her!

Nå kan julen bare komme (når vi har fått handlet inn maten 😂)!❤️

21. desember: Den mørkaste tida

I dag er den korteste dagen i året. Det betyr at allerede i morgen har vi startet med å beholde lyset litt lenger. Det er alltid en glede å komme til denne datoen. Noen ganger er det fint å vite at man går mot lysere tider. I dette tilfellet gjelder det solen, men jeg tenker også på andre ting som kan føles mørke av ulike årsaker. 

Jeg synes sangen Karoline Krüger og Sigvart Dagsland har skrevet beskriver det hele så vakkert.

Den mørkaste tida

No er den mørkaste tida

Det vert ikkje mørkare enn det er no

Langt inni mørket driv stjernar i kring

I tåkar, galaksar, spiral og i ring

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

No er den mørkaste tida

Det vert ikkje mørkare, det får vi tru

Lang inn i mørket driv stjernar i kring

I tåkar galaksar, spiral, og i ring

Når det er mørkast da får vi håpe

At det vil snu

Når det er mørkast da får vi håpe

At det vil snu

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

Alltid i rørsle, alltid i rørsle

Aldri i ro

Det eneste vi vet helt sikkert er at alt er i bevegelse og forandring, hele tiden. Det er både trygt og skummelt på en gang. Jeg velger å tro at det skal snu og vet heldigvis med sikkerhet at solen nå har gjort det! Hurra for det! 

I kveld har vi pakket oss klar for reise over fjellet til byen mellom de syv fjell. Vi gleder oss. Julegenserene og nisseluene er like klare som de som skal ha dem på. Juleferie, vi er klare! 

20. desember: Vi har vasket golvet

Energien har rent helt ut og det på selveste leveringssdagen av en helt ny seng. Jeg hadde ikke helt sett for meg hvor mye man måtte fikse for å få det på plass? Man må ta fra hverandre den gamle sengen, plassere alle bitene på passende steder. I dette tilfellet er det i kjelleren. Heldigvis er mannen min fylt med pittelitt mer energi enn meg, så han har stått for bæringen. Jeg har støvsuget og ryddet plass til den nye loppekassen vi venter veldig på. 

Min mann har vasket gulvet og var nesten på vei til å bære ved.  Jeg sitter på krakken attåt glaset og venter sånn at jeg nesten sovner og hadde virkelig behøvd en liten hvil på sengen som ikke finnes lenger. Katastrofetanker som inneholder mangel av seng i natt svinger innom til stadighet. Hva om de ikke kommer? Hva gjør vi da? Frøkensengen og sovesofaen er allerede okkupert. Er det plass i herberget? Jeg kjenner jeg ikke orker å forholde meg til det akkurat nå. 

Da er det greit å ha andre ting å tenke på. Frøknene som har dratt på julemarked og koser seg med churros og samler inn julestemning for eksempel. Det og den veldig søte hemmelige nissevennen jeg har. I dag lå dette i hyllen min og jeg kjente jeg ble ordentlig glad! Et lite kort der det stod: Nå er det ikke lenge før du kan slenge beina på bordet og nyte julegrisen, men glem ikke at småfuglene også trenger omsorg.

Sammen med kortet lå det både julegris og fuglemat. 

Om ikke sengen kommer skal jeg hvertfall lete etter julestjernen og spise den julegrisen i dag! 

19. desember: Hjertevarme juleminner

Det måtte bli en reprise i dag. Har vært innom så mange barndomsminner om julen i dag at jeg måtte blåse støv av dette innlegget jeg skrev for mange år siden.

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten. Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten.

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spiset. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flatbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først? Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.

18. desember: Juledesperasjon!

I dag våknet jeg med tunge gaver på skuldrene. De har rolig blitt båret i hus, men ikke en eneste av dem har skjønt at de skulle pakkes inn. De har lagt der og ikke sagt et eneste pip! Ganske forstyrrende når tiden vi har til rådighet begynner å bli begrenset. 

Stress tåler jeg for tiden veldig dårlig. Så her er det bare til å skyndte seg sakte. I rolig tempo har vi i dag pakket inn hauger av lykkelige gaver som endelig fikk litt oppmerksomhet. De har lovet å ligge helt rolig og ikke si noe om hva de egentlig er. Spenningen ville da ha forsvunnet på et blunk og det ønsker vi ikke.

Nå har gavene kommet seg ned fra skuldrene og lagt seg rundt om i leiligheten. Litt usikker på om det egentlig er så mye bedre, men jeg klarer i det minste å bevege meg litt lettere når de er borte fra skuldrene. 

Vi har også fått handlet nisseluer vi plutselig oppdaget at vi har nisset bort på en eller annen måte. Samtidig fikk vi vandret i vintereventyret som har lagt seg ute. Knirking under skoene og klar kald luft i kombinasjon med familien gir en ordentlig god følelse. At yngste avleggeren i skrivende stund blir hentet på toget og snart kan klemmes er også et høydepunkt i adventstiden. Som snart er over! Hjelp så fort disse dagene går! 

Er det flere som har begynt å få det travelt?

17. desember: Snedig snø!

I natt har det snødd masse. Julestemningen vokser i takt med centimeterene som har landet og gjør det vakkert rundt oss. Det er jo det. Vakkert. Det bare er litt irriterende akkurat på bilen og på veien. Særlig siden jeg er ganske sikker på at brøytingen ikke kan gå helt som de har planlagt her. Glatte veier, mye snø og rart vær gjør det sikkert vanskelig for dem (leses i en litt ironisk tone).

I går måtte jeg stoppe på halvvegen fra jobb. Da så jeg ikke mer og måtte skrape ruten for is. Noe sånt har jeg aldri opplevd før. Skikkelig merkelig! Frysende tåke het det visst og gjorde ikke bare at rutene ble dekket av is, men rett og slett alt. Ganske glatt og meget snodig! 

Da bilen i dag skulle graves ut fikset likegodt min mann naboenes parkeringsplass også. Nissing på skikkelig vis! Helt uten at naboene vet om det. Sånt liker jeg og kunne ønske jeg var der da de oppdager det og lurer på hva som har skjedd. Jeg vet at jeg i alle fall hadde blitt hoppende glad! 

Ha en fin lørdag og finn på noen fine nissesprell! 

16. desember: Koronafest

I dag har elevene hatt juleforestilling og laget julestemning for hele skolen og en haug med foreldre. Da vi avsluttet med "Deilig er jorden" kunne det godt vært juleferie for min del. Det hadde føltes helt rett! Uansett hvor mye det ønskes så starter ikke ferien min før onsdag ettermiddag.  Da er det julelunsj og glade hjerter. 

På torsdag er vi pakket i bilen og tvinger den grønne bilen over fjellet. Da er den fylt med ene frøkenen min og meg og min mann. Det gledes noe veldig. 

Nå bare håper vi på å slippe unna koronaen som plutselig er på moten igjen. Det har blitt så populært at vi måtte lage en digital  koronafest etter gammalt. Ganske så hyggelig! 

God helg til dere! 

15. desember: Husker du julegavene du har fått?

Jeg tenkte veldig på det her en dag. Husker jeg egentlig gavene jeg får til jul? Ikke for å virke utakknemlig eller veldig sløv, men jeg husker veldig lite av dem? 

Da jeg var liten var det små og enkle gaver som regjerte. Jeg fikk en walkman da jeg var 13.  Det husker jeg godt. Det var veldig stort for meg og jeg husker jeg satt og sang høyt med høretelefonene på.  Likevel husker jeg at jeg gråt den kvelden da alle gavene var åpnet. Ikke fordi det var tomt, men fordi det var for mye. For mye av noe jeg aldri helt har funnet ut hva er. Forventninger? Innfridde og eventuelt uinnfridde? Det var ikke skuffelse. Ikke i nærheten en gang. Mulig en slag overveldenhet? Det ble i alle fall for fullt og da rant det over. Etterpå var alt fint igjen.

Julen min var og er på ingen måte over på julaften. Da har den nesten bare startet! Julen har dessuten aldri handlet om gaver for meg. For meg handler det om venner og familie. Klemmer og lange samtaler. Unger man ikke har sett på lenge. Voksne men ikke har sett på lenge. Strør man litt god mat og drikke innimellom eller sammen med dette blir det stort sett alltid veldig bra. 

En julegave i livet har utmerket seg helt spesielt og kjennes langt inn i hjerterøttene når jeg tenker på den. Det var julen i 1999. Den første julen uten mamma. Jeg aner ikke hvor jeg var eller hvordan den føltes. Det er helt borte for meg. Gaven jeg fikk var et klippekort på Nordhordlandsbroen. Jeg tror det koster 1200 kroner og var for meg på den tiden en svimlende sum. Som aleneforsørger var det mange ting som måtte prioriteres før et klippekort. Likevel var det ikke det som varmet mest. Det at flere i familien hadde gått sammen for å kjøpe det til meg betydde også at de ville at mine frøkner, den gamle bilen og jeg skulle komme på besøk. Det er gaven sin det.

Følelsen av det å høre til og være ønsket. 

14. desember: Hurra for hverdagsglede!

Dagen i dag har vært lang og glatt. Med hjertet i halsen har jeg kjørt på ustrødde veier med speilblank is lett fordelt utover. Ganske nervepirrende. Det ble også ganske nervepirrende da min mann hadde bestilt tidlige kinobilletter og det ikke bare var meg som synes det var glatt på veiene. De forsiktige bilene som sakte beveget seg nedover dit jeg skulle gjorde at jeg faktisk ikke trodde vi skulle rekke det. 

Jeg fikk samlet min mann inn på veien og vi måtte i full fart planlegge hva vi skulle spise på rekordtid og som da måtte handles på rekordtid. Samtidig måtte vi jo ha litt snop til filmen. Den skulle tross alt vare i over tre timer og da kreves det sånt. 

Vi hev oss rundt, fordelte oppgaver og kom akkurat i havn med alt rett før filmen startet. I køen meg foran meg på Rema brøt plutselig han som stod i kassen ut i et entusiastisk smil. Han reiste seg opp og ropte til han som satt i den andre kassen. "Se hva vi fikk! Kunden foran her kjøpte en sjokolade til hver av oss!" Det hele var ganske fornøyelig. Han strålte med hele seg og varmet hele butikken på et lite blunk. Hurra for spontanitet og hverdagsgleding!

Dessuten var Avatar 2 fantastisk om du lurer på det. 😊

13. desember: Lysende hvitkledde sangfugler i alle fasonger

Det er noe nærmest andektig over de hvitkledde som tidlig på morgenen hver 13. desember vandrer fra hver en verdenskrok og får andre kroker til å bli fylt av tårer. Om det er på Luciamorgen i Domkirken i Bergen eller om det er skole eller barnehage det blir vandret så er det rørende. Med hvite kjoler og lys og glitter eller stjernehatter stråler de i rekke og rad og lyser opp en av de mørkeste dagene vi har i året.

Historien bak Lucia er av den mørkere sorten og er ganske interresant når man leser den.

Om du vil kan du lese om henne her: https://snl.no/Lucia_-_helgen

I dag har dagen min faktisk vært fylt opp av hvitkledde syngende skikkelser. Først hørte jeg på sangen før jeg stod opp. Den fulgte meg videre i bilen. Da jeg var fremme på jobb vandret førsteklassingene på rekke og rad og sang for hele skolen og en stor gjeng med foreldre som hadde dukket opp for anledningen. Så nydelig. 

Etter undervisning var det fellestid og jammen kom det fire hvite skikkelser vandrende der også. Fra småtrinnet hadde lærerne samlet seg og til og med bakt lussekatter til hele gjengen. De sang for full hals og strålte som stjerner der de stod. Nydelig initiativ og meget gode lussekatter. God stemning og glade kollegaer. Ikke ille det! 

Jeg trodde jeg var ferdig med hele Santa Lucia etter jeg hadde kommet hjem, da min mann plutselig kom spankulerende og syngende med stearinlys og enda flere lussekatter. Han hadde glemt den vakre versjonen av sangen. Så da fikk jeg en ganske annen. Jeg lo godt og vil si jeg ble både sjarmert og overrasket av stjernegutten i dag. Ikke så verst med god stemning i heimen også. 

Ha en fin kveld! 

Bildet er tatt av David Mark
på Pixabay

12. desember: Med et hjerte for alle

Min absolutte favorittuteplass i Bergen er Dr.Wiesener som ligger i Nye Sandviksvei. Det er mange grunner til det, men mest av alt elsker jeg det fordi der er det rom for alle typer mennesker. Det kjennes litt som hjertet i Bergen og det dunker så kraftig at man forstår at det er enormt og holder liv i mange sjeler. I disse dager har de en innsamling og det varmer mitt julehjerte noe veldig. Samtidig opprettholdes min kjærlighet til denne unike plassen med de strålende menneskene som både befinner seg og arbeider der. Jeg gleder meg sånn til jul og muligheten for frekventering på høyt plan!

Har du mulighet til å bidra? 

Oppskriften (som også står på deres facebooksider) står under her. ❤️

Dr.Wiesener 

Så kom endelig snøen, og med den julestemningen, men også kulden ❄️

Vi vet at mange er rammet av økte kostnader på flere områder, likevel blir vi litt ekstra preget når vår kollega som også er ansatt i rusomsorgen melder om at deres lager med klær er nesten tomme for varmt tøy til de som benytter seg av tilbudene.

Det er for dumt at våre medmennesker skal tråkke gatene om natten og i kulden i tynne joggesko og tynne jakker, uten sokker, skjerf, luer og hansker. 

Derfor setter vi igjen i gang en innsamling til dette formålet. Det som behøves er i all hovedsak herreklær- og sko i alle størrelser (spesielt herresko av de større størrelsene), samt votter, luer, skjerf, gensere og annet varmt tøy til både damer og menn. 

Om dere har varme klær som samler støv på et loft eller i et skap har du en god mulighet til å gjøre noe fint nå. Alt av tøy, sko og annet kan leveres hos oss de neste ukene, så skal vi sørge for at det kommer trygt frem til noen som behøver det ❤️

11. desember: Jakten på den ekte julefølelsen

Jeg er på jakt etter nostalgien, andektigheten og juleroen juletiden kan gi meg. Foreløpig har jeg ikke funnet den helt for i år. Den var ikke på Sandvika storsenter for å si det sånn! Der snubler folk over hverandre og ser ikke lenger frem enn sin egen nesetipp. Mulig de klarer å fokusere på produkter de skal kjøpe, men det er lite smil og triveligheter i omløp. Det er nok rimelig høy omsetning på det senteret i dag. Vi hjalp ikke så mye til akkurat der. Blir det for mye støy og styr, rømmer vi. Så det var akkurat det vi gjorde. 

Min mann mintes nemlig et julemarked som pleide å være nedi gaten der. Så vi lette etter det også. Helt uten hell.  Bare noen fuglenek hang og dingler. Ingen boder, mennesker eller nostalgi i den gården. 

Vi fant den grønne bilen og kjørte forbi Bærums Verk, fremdeles på jakt etter juleri. Der er det utrolig vakkert og julete på denne tiden. Dessverre var det så mye biler og så mye mennesker at vi rett og slett kjørte hjem. De klarer nok å kose seg helt uten oss. 

Neste helg planlegger vi en tur i skogen med ved og gløgg og nisseluer. Faktisk tror jeg at det er større mulighet for å finne juleroen jeg leter etter der. 

Er det noen som vil bli med? 

10. desember: En ujulete dag

Nå er sosialkomiteens hovedoppgave for dette halvåret ferdig og kan krysses av listen. Det er ikke vanskelig å arrangere sånt for en gjeng som er så glad i hverandre. Praten var i gang allerede før festen var begynt og stemningen var elektrisk. 

I fjor ble hele landet stengt ned akkurat rett før julebordet vårt skulle være. Vi hadde handlet inn, bestilt mat og lokalet stod bare og ventet i spenning på at fredagen skulle komme. Skuffelsen var enorm. Festen ble holdt på vårparten, men det er ikke det samme. Julebord hører til på tampen av året der vi teller ned til ferie og kan snakke om alt vi gleder eller gruer oss til i høytiden som kommer. 

Årets fest var på akkurat riktig tidspunkt og var strålende fra begynnelse til slutt. For en gjeng, for et engasjement og for en energi! Det var ikke kjedelig et eneste sekund. 

Dagen i dag har av gårsdagens strabaser ikke vært av den effektive sorten. Vi har rotet oss ut på en tur i skogen og kjøpt lørdagsgodt på butikken. Drømmen min om julemarked og annet julesnacks ble utsatt til i morgen. Det mest julete jeg har gjort i dag var å kjøpe meg noen fantastiske og meget julete øredobber (som jeg strengt tatt skulle hatt i går).

Var de ikke fine?

9. desember: Julebord!

I dag har dagen og kvelden vært dedikert til verdens fineste gjeng med kollegaer. Jeg er så takknemlig for den fine buketten med mennesker jeg jobber sammen med. Takk! Hele gjengen!

8. desember: Du grønne glitrende tre, hallo!

I høstferien var vi på hyttetur sammen med gode venner. Både små, store, firbeinte og en med vinger (faktisk).  En hyggelig gjeng i flere generasjoner samlet på en plass og vi var så heldige at vi fikk være med. Vi har fått være med flere ganger og virkelig nyter fjellet og selskapet fullt ut! Gode diskusjoner, god tid og god mat i vakker harmoni. 

Da vi kom opp dit ble det bemerket at det vokste et grantre på toppen av gresstaket og at det måtte fjernes. Jeg forbarmet meg over det stakkars dødsdømte treet og ønsket meg det med meg hjem. En dag etter en fjelltur lå det ved hytteveggen og ventet på meg. Sikkert så lykkelig som et grantre kan bli over at det har blitt reddet. Glad og fornøyd la det  seg fint i baksetet og holdt seg både helt rolig og helt stille helt til den grønne bilen satte de fire hjulene sine i riktig retning og rullet hjemover. 

Vel hjemme bodde det noen dager på altanen, fremdeles helt stille. En dag klarte den ikke mer og ropte ganske høyt at den behøvde både mat og omsorg. Verken mannen min eller jeg var vanskelige å be. Vi dro avgårde og fant et sted den kunne stå og gav den vann til å drikke. Lenge synes den det var mer en nok. Helt til i dag. I dag ville den pyntes med lys. Og det ble den. 

Ble den ikke vakker? 

7. desember: Iskalde gufs og hverdagsgleder

Steike så kaldt det plutselig er! Omtrent tusen minusgrader og stålis på bilruten i morges. Det tok så lang tid med skrapingen at jeg ble kjent med naboen, fikk utvekslet noen hyggelige ord og følt på litt sprudlende hverdagsglede før jeg fikk satt meg i bilen. Ikke ille for en ganske vanlig desemberonsdag. 

Arbeidsdagen suste som vanlig avgårde. Man kan si mangt om læreryrket, men kjedelig er det ikke! Da tankene hadde begynt å vandre hjemover fikk jeg et plutselig spørsmål om å gå tur. Tankene endret mønsteret med en gang og kastet meg avgårde på hyggelig tur i akkurat så mye snø at julestemningen kom snikende. En søt hund og en fin prat senere var både jeg og tankene på vei hjem. Da mottok jeg en snap av en litt forfjamset og nedsnødd frøken i Trøndelag. Hun hadde tidligere sagt at hun ønsket seg snø, men fikk nå følelsen av at drømmene hennes kanskje ble litt vel oppfylte. 

Det viser seg at det er fullstendig kaos med biler på kryss og tvers i veiene og forsinkelser både på Værnes og i togtrafikken. Det laver ned og hun har allerede måkt et langt stykke vei for gjester som var ventet i heimen i dag. Kanskje det kan produseres noen snøengler? Sånt gjør man nemlig ganske raskt i Bergen om snøen ramler ned slik. Vet ikke helt i Trøndelag? Blir spennende å høre oppdatering i morgen. 

Lager du snøengler?

6. desember: Lysende minner

Min tenåringsbonusknott og jeg liker å gjøre ting vi aldri har gjort. I sommer vandret vi på Galdhøpiggen og krysset den felles fornøyelsen av listen på ting vi ikke har gjort før. Vi var ganske mange samlet som kunne krysse av for det samme og gav oss gode minner vi tar med oss videre i livet. Du vet. Sånne man kan pakke frem når man trenger noe hyggelig å tenke på. Nesten som en sånn kule fra  Snøfall som man kan blåse på og så lyser den opp. Sånn lyser det minnet opp. Jeg elsker å samle på sånne. 

Alle ting man gjør for første gang behøver selvsagt ikke være like minneverdige som en brevandring.  Det kan være alt fra en ny matrett man ikke har spist eller et dyr man aldri har sett før. En tur man aldri har gått eller en aktivitet vi aldri har forsøkt før. Det skaper muligheter for gode fellesopplevelser og også en bevisstgjøring for hva man har erfart eller ei fra før av. Oss har det gitt mange fine øyeblikk og det har vi ikke tenkt å slutte med. 

I dag ble det perling av julebilder som ble det siste tilskuddet til ting ingen av oss hadde gjort før. Litt usikker på om det frister til gjentakelse med det første, men vi har konkludert med at det var koselig. 

Kanskje du har gjort noe i dag du aldri har gjort før? 

5. desember: Gavehemmeligheter

Jeg har kommet ganske langt med julegavene jeg skal finne på. Noen små tanker her og noen litt større der. Noen har jeg laget selv, men de fleste ikke. Flertallet er små oppmerksomheter som kun skal minne de som mottar dem på at jeg er glade i dem. Så mye mer enn det tenker jeg ikke at julegaver skal gjøre. Et julekort kan også gjøre den nytten. Jeg blir hoppende glad for hvert eneste julekort som finner veien til postkassen vår. I år håper jeg å få gledet noen andre veien også. Vi har faktisk forsøkt oss på julekort! Store begivenheter i løpet av året kan få en til å få lyst til sånt. Meget mulig det kan bli en ny tradisjon. Julekortene altså. Giftingen har vi nå bedrevet i flere runder, så tror ikke det blir nye bryllupsfester med det første. Selv om det absolutt var så gøy at jeg bare vil gjøre det igjen og igjen! 

De litt større presangene er tiltenkt de helt nærmeste og påfører meg mye hodebry. Det bør være nyttig, ønsket og fornuftig på en gang. Vanligvis pleier jeg å ha kontrollen og oversikten. Overtaket også. I år har jeg mistet helt grepet. I alle fall overtaket. 

Først oppdager jeg i sommer til min store forskrekkelse at min mann hadde kjøpt morgengave til meg da vi skulle feire bryllupet vårt. Jeg hadde ikke det. Den følelsen var snål og ganske fryktelig. Jeg innså raskt at jeg ikke ville klare å oppdrive noen form for gjennomtenkt gave på så kort tid, så slo det hele fra meg. Det fikk bli sånn. Bruden fikk gave. Ektemannen fikk ikke. 

På andre søndag innadvent vandret vi rundt på et ganske fredelig senter og fant gjennomtenkte gaver og følte oss ganske flinke. Vi stresset ikke. Ikke var det mye folk og gavene vi fant var innenfor fornuftighetsskalaen. Alt var idyllisk og skrekkelig julete. Helt til jeg kom i fare for å spørre nissefar om han hadde kjøpt noe gave til meg. Jeg var helt overbevist om at han ikke hadde det. Så feil kan man ta. Han har tydeligvis overtatt gavestafettpinnen og har visst nå alltid kontroll og overtak i pakkesituasjoner. Jeg ble helt svett og kjente hjertet hoppet over noen slag. Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

For å gjøre det hele ekstra vanskelig blir min gode pakkekjøpende ektemann også 50 år i romjulen. Jeg har nok å henge fingrene i. Jeg tenker så det bobler glitter ut ørene. 

Heldigvis har vi bare kommet til den 5. desember. Det er fremdeles ganske god tid! 

Hvordan ligger du an? 

4. desember: Deilig er den himmel blå

I hele førjulstiden er jeg på jakt etter julemusikk som gir meg gåsehud, klump i halsen og tårer i øyekroken. Ofte flommer tårene ut over øyekrokkanten og triller nedover kinnet og beviser at jeg er truffet langt og dypt inn i hjertet. Som jo er det jeg faktisk er på jakt etter. I fjor oppdaget et helt ferskt arrangement til den velkjente teksten «Deilig er den himmelblå», komponert av Irene Adolfsen Vænes og fremført av Volve Vokal. Den traff meg rett i hjertet og nå håper jeg den kan finne veien inn i flere. Jeg hører den høyt med hodetelefoner og anbefaler lukkede øyne og høy lyd. For et vakkert stykke musikk! Har du Spotify bare må du legge den inn i en spilleliste, sporenstreks! Jeg fant den også på YouTube sånn at alle kunne høre om du ikke skulle ha Spotify. Nyt!

God søndag til dere! 

Link til Spotify: 

https://open.spotify.com/track/3DSwrDgKyrIsU5CcmAQYqj?si=lTpzYpvASM-kXkskHWiHJw

3. desember: Juleri og julera

Dagen startet ikke riktig så julete som gårsdagen, men jeg kjenner det er helt I orden. Det kan faktisk bli for mye av det gode og det er viktig å fordele juleriet litt utover sånn at man ikke får noen form for overdose. 

Planen min om tid sammen med dem jeg er glad i står i dag på julelisten. Første stopp var lunsj i sentrum med en god venninne. Det er rett og slett fantastisk å ha tid til å mase og fjase om alt mellom himmel og jord. Uten stress og forventninger. 

Nå er frøken fryd fulgt til toget og min mann og jeg har forflyttet oss videre på listen over hyggelig samvær. På veien din møtte vi en haug med blinkende nisser som helt tydelig skulle i samme type ærend som oss. Det skulle vise seg at de hadde funnet feil pipe og slettest ikke skulle inn samme peis som oss. Noen litt forvirrede naboer senere har vi kommet oss inn riktig plass og jeg har fått tildelt forfatterrom med massasjestol og ferske bobler. Håper dere har en like fin lørdag som meg! 

2. desember: Julete morgenstemning

I morges fikk jeg skikkelig julestemning helt av meg selv. Jeg klatret ut av sengen og gravde frem en julegenser som jeg faktisk glemte at jeg hadde i hele fjor. Den skuffende skuffelsen av å oppdage det først etter at den forrige julen var forbi var overraskende stor. Desto større var gleden av å børste støv av den nedgravde og gjemte skatten i morges. Den førte dessuten til akutt julestemning og julemusikken måtte skrues på sporenstreks. Juleøredobber og reisdyrhårklemme og nynning var en relativt gigantisk kontrast til den heller rimelig morgengrettene meg og jeg antar min mann ble litt forvirret av det hele.

Jeg tok meg selv i å sende glade morgensnapper, derpå mottok jeg minst like mange glade svar som virket både oppkvikkende og hjertevarmende på en gang. En skikkelig god start på dag nummer to i desember.

På jobben ventet en haug med nisseluekledde barn som skulle ha adventsforestilling for hele skolen og halve kongeriket i dag. Det er noe magisk ved elever som hiver seg inn i ting de ikke helt våger og situasjoner som for mange er langt utenfor komfortsonen. De er nervøse og skjelven, men lykkelige når de har gjennomført og kjenner de gode mestringsfølelsene strømme gjennom kroppen. Publikum satt igjen med en god porsjon julestemning og alle lærerene som nå er ferdige med årets innsats på juleforestillingsfronten kan se frem til roligere og mer vanlige uker frem mot juleferien. Forestilling er gøy, men hardt arbeid! 

Dermed er julestemningen fremdeles på topp i det vi glir inn i den første helgen i desember. Håper du får en god en! 

1. desember: Nå er det jul, igjen!

De samme diskusjonene dukker opp hvert eneste år. For tidlig fødte kakemenn og sprudlede julebrus som ramler inn i butikken og for noen skaper store frustrasjoner.  De juleglade som pynter i midten av november og de som ikke fordrar høytiden de er på vei inn i. Det er tema på radio og i lunsjen på jobb, på bussen og i heisen. Vi er alle enige om at det hele er veldig lenge til. Helt til man plutselig har ramlet rett oppi det igjen og mister litt pusten fordi det hele kom så plutselig. Ironisk nok. For det gjorde vel strengt tatt ikke det? 

Nå er vi altså der, igjen. Jeg synes det er fint. Her i huset har vi pakket opp alle julelys og plassert dem der vi pleier. Det er noe fredelig over at vi nå har gjort det så mange ganger sammen at vi vet hva som skal hvor. Det er trygt og i år tenker jeg at det skal være fokuset mitt i adventstiden. Trygghet, tålmodighet og tid. Jeg gleder meg til alle fine menneskemøter som desember har å by på. Til jul har vi alle noe felles. Vi har alle minner og erfaringer, tradisjoner og ønsker om hva som har vært og hva som kan komme. Jeg ser frem til å lytte og dele med dem jeg treffer på min vei. 

Ok, desember: Nu kjør vi!