Himmelhytte

Hjertet spretter litt ekstra når jeg når denne porten. Erfaringen tilsier at man alltid bruker litt lang tid før man kommer seg så langt. Pakking, kjøring og organisering tar sin tid. Det gjør ingenting. Når man har kommet så langt som dette er man nemlig på vei inn i hyttehimmelen. Og der inne spiller ikke klokken lenger noen rolle. På fredag invaderte vi den himmelske hytten med ønske om pent vær og masse mennesker. Ønskene ble oppfylt.

Det ramlet inn slekt i alle fasonger og gav hytten akkurat det livet den er skapt for å ha rundt seg. En tante hadde med seg selvplukket og selvdyrket salat. Den smakte selvsagt himmelsk. Fiskeopplæring, teltoppsettingskurs og leker i alle varianter strødd over menneskene som jeg er så glad i. Fine samtaler om livet og mimring om dem som ikke lenger er her hører med på sommereventyrdager som dette. På Bustebu er det rom for alle og jeg gleder meg til resten av sommerens aktiviteter som vil innfinne seg på den beste plassen i verden. Jeg er heldig og ville ikke byttet bort s(l)ekten min mot milliarder!

Hyttetur!

Da er det duket for hyttekvalitetstid. Lurer på om hytten har savnet oss like mye som vi har savnet den? Jeg ønsker meg en haug med mennesker og opplett vær. Om menneskene skulle utebli så har vi sikret oss med en gjeng helt på egenhånd. Været kan i grunnen styre på som det vil, men det aller beste er om vi kan brenne bål og filosofere uti natten. Det fungerer absolutt best om noen skrur igjen kranen fra oven.

Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få plass til alle tingene og alle menneskene inni den pittelille røde bilen, men vet fra før av at hun kan være ganske medgjørlig og fleksibel. Faktisk er jeg ganske sikker på at hun gleder seg like mye som oss. En hel helg i naturskjønne og grønne omgivelser gjør godt for urbane maskiner!

Jeg gleder meg. Bustebu, here we come!

 

Fregneflukt

Det regner. Både i går og i dag har jeg brukt ullundertøy på tur og fregnene ser ut til å ha rømt. Tåken, eller det helt sinnsykt lave skydekket gjør at jeg får en klastrofobisk følelse samtidig som alt bare er fuktig og klamt. Det ligner ikke på sommer. Likevel er dette den beste sommeren av de alle. Den finnes ikke verken grå eller trist på en flekk. Inni meg blomstrer alle blomster i verden og solen skinner så veldig at jeg blir helt svimmel. Derfor kan regnet bare ramle ned og temperaturene være så lave de bare gidder. Jeg nyter uansett hvert eneste sekund!

En hjertegave

Min kusine er noe for seg selv. Det har hun i grunnen alltid vært. Hun har alltid tegnet og malt og funnet på snodige ord og rare ting. Hun har vært utrolig opptatt av familehistorie og er ekspert på å få mennesker rundt til å føle seg viktig i livet hennes. Vi har samme blodet i årene og det knytter oss sammen i utgangspunktet. Min fine kusine spinner flere tråder som binder oss enda tettere og det setter jeg enormt pris på.

Nå har jeg fått en gave av henne. Hun er generelt en jævel på gaver, men denne slår luften ut av elefanter og alle andre store dyr med mye luft i. Jeg vet ikke om jeg noengang har fått en gave med så mye oppmerksom kjærlighet i.

Min vakre kusine har malt et bilde til meg. Hun har funnet motivet på et gammelt foto fra en sår tid fylt av sorg og savn. Det er tatt i mormorhuset som betyr så mye for meg. Der har jeg gjennom hele barndommen hatt min trygghet. Bare bildet bringer frem minner på godt og vondt. Det min kusine så har gjort med det, gjør meg varm innvendig.




Over hele bildet har hun skrevet utdrag fra bloggene til både meg og min eldste frøken. Utdrag fra livet. Utdrag fra hverdagen. Det inneholder husmorvegring og siste samtale med mamma. Om puslespill som gir plass til så mange biter som vil være med og kjøkkenbenker man ikke gidder tørke av flere ganger. Så mange tanker, så mange minner. En skikkelig hjertegave.

Tusen takk!

Skoletrening

Førskoledag. Jeg vet ikke helt hvem som var mest nervøs. Elevene, foreldrene eller meg. Forventningene var i alle fall til å ta og føle på i den altfor trange foajeen der alle skulle møtes. 60 nye elever, tre nye lærere og et helt hav av foreldre.

Tett i tett satt alle og lyttet til rektor sine ord om skolen som snart skal bli deres hverdag. Da de ble ropt opp var det heldigvis mange trygge store hender som kunne holde de små om frykten for det nye ble for stor. Elevene flokket seg sammen og stod helt tause. Musestille fulgte de etter meg til klasserommet. Alvorstynget satte de seg i samling.

Det tok noen minutter før de ble komfortabel i situasjonen og samtalene begynte. Noen kunne skrive navnet sitt, noen kunne lese. Alle visste at man måtte ta hånden opp for å snakke og at man måtte vente på tur når andre hadde ordet.

Med stor andakt reiste de seg opp og fikk navneskiltet sitt om halsen. Skolebok og fargeblyanter innfridde arbeidet de helt klart forventet at de skulle få og foreldrene ble ikke nevnt i en eneste kommentar. De var store, selvstendige og på skolen. For første gang.

Fadderbesøk og lek på skoleplassen. De store elevene tok oppdraget med stor entusiasme og viste seg som omsorgsfulle og trygge figurer for de ferske skolelysene. Dagen ble perfekt.

                       Heldige meg! Nå gleder jeg meg veldig til høsten!

Fly-Fly

Bilfikseri

I forfjamselsen over at jeg hadde vært mor i 20 år samt noen svære sommerfugler som har inntatt min verden- klarte jeg å krasje bilen min på fredag. Jeg har, helt fra jeg flyttet inn, undret meg over når jeg ikke skulle klare svingen inn på parkeringsplassen min. Selvsagt måtte det komme akkurat på den dagen tiden ikke var lang og følelsene mine var mange andre steder enn akkurat i bilen. Jeg hørte en lite sjarmerende lyd og forstod fort hva som hadde skjedd.

Kroppen var rimelig kjapt ute av den lille røde bilen uten at skaden forsvant noe mer av den grunn. Skjermen hadde løsnet. Den hadde løsnet og jeg fikk den ikke på plass igjen. Siden tiden var kort og listen lang- kunne jeg ikke annet enn å la den bli stående  på plassen alene og skadeskutt. 20-åringen skulle feires og da kan man dessverre ikke hjelpe syke biler.

Den lille røde bilen ble glemt. Den stod der akkurat like skadet da jeg dagen etter skulle kjøre på tur. Jeg innså fort at det ikke gikk. Er man syk- så er man syk. Da skal man helst holde seg i ro. Jeg organiserte tur på annet vis og igjen glemte jeg helt at bilen var i ulage.

Etter tur og etter handling på butikken skulle jeg se på den igjen. Da bare stod den der og var blitt frisk. Noen hadde rett og slett fikset bilen min.

Jeg ble helt rørt. Skulle det vise seg at jeg faktisk har så gode naboer helt uten at jeg visste det?

Jeg brukte litt tid på å tenke igjennom hvem det kunne være. Til slutt havnet jeg på at det måtte være en nabo jeg har hatt hilsetrening på i lengre tider. I begynnelsen så han alltid ned i bakken, mens nå smiler og hilser han ordentlig tilbake når vi treffes utenfor. Sånn skal det da nemlig være, tenker JEG da. Lite visste jeg at slik nabobearbeiding kan føre til fiksing av bil helt uten at jeg har spurt engang.

Det viste seg at jeg hadde rett. Det var ham. For første gang i min nye leilighet, føler jeg meg som en del av et nabolag der man stiller opp for hverandre. SÅNT blir jeg glad av! Dagen etter plukket jeg opp avisen i første etasje og la den opp i fjerde der det bor en eldre dame. Hun vet ikke at det var meg, men håper hun fikk LITT av bilfiksefølelsen. Den er nemlig så god at den bør deles!

Fjonge frøkner på fjellet

Jeg har lånt vekk mine barn og tilbringer 17. mai med meg selv. Egentlig har jeg ikke lånt bort den eldste, men har vel på et vis lånt henne i så mange år at hun i år ville gjøre det HUN ønsket seg mest i dag. Den yngste er på at fjell langt avgårde og der vet jeg at hun har det fantastisk. Det vil si at vi alle har en god dag der vi er og DET skal man ikke kimse av!

Min dag startet ganske tidlig. Jeg stod opp og pakket flagget med meg i sekken, festen en sløyfe i håret og vandret avgårde på Lyderhorn. Dagen kunne ikke startet bedre! Varmen har kommet, bjørken er nesten lysegrønn og fuglene sang for full hals. Sammen med min beste venninne startet dagen med samtaler i alle varianter. De dype, alvorlige. De vonde og vanskelige. De morsomme og gode. De reflekterende og alt det som skulle kunne smette seg innimellom dette.

Fantastisk frokost på toppen og en hel, lang og fin dag  foran oss. Ganske enkelt strålende!

Gratulerer med dagen!