På'an igjen

Jeg har hele tiden tenkt at dette var en mandag. Den kjentes i alle fall slik ut da jeg våknet i morges. Etter en sommerferie med rimelig lite vekkerklokkenødvendigheter, var vekkerklokkelyden i dag ganske brutal. Heldigvis gledet jeg meg til å se de andre menneskene som måtte opp så tidlig denne dagen. Det gjorde at jeg hoppet ut av sengen og hev meg i autopilotmodusen for rekking av jobb. Noe jeg heldigvis gjorde. Jeg liker veldig dårlig å ikke rekke ting, så det unngår jeg i den grad jeg får det til. 

Dagen på jobb fløy i grunnen avgårde. Tusen ting skal lages i stand. Første skoledagen for de ferskeste elevene må snart være på plass sammen med  hauger av andre ting klasserommet skal inneholde. Jeg er spent og regner med at akkurat det er de også. 

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg faktisk i grunnen nesten måtte snu i døren. Jeg fikk kastet i meg litt middag og lastet opp noen noter til øving før jeg ramlet ned trappene og fant frem den lille røde bilen. For selv om jeg både har tenkt og følt at dette har vært en mandag, så har ikke det på noen måte vært tilfelle. Det er nemlig onsdag og første øvingsdag var også en realitet. 

 Igjen satt de gode klemmene løst og gjensynsgleden var stor! Nå er jeg ferdigjobbet, ferdigsunget og innser at snart, snart skal jeg stå opp igjen og starte på en ny runde hverdag. 

Sommerferien er definitivt over for denne gang. 

Hiv og hoi!

Jeg savner somrene fra da jeg jeg var liten. Den gangen da vi hoppet i høyet på låven og lekte cowboy og indianere på bøen. Da hele søskenbarngjengen var samlet på ulike måter. Uten twitter og facebook, uten google, instagram og uten mobiler. Vi bare var. Vi hadde ikke noe valg. Skulle man på landet, så skulle man det. Ikke at jeg protesterte. Jeg har alltid elsket familien min. Det gjør jeg forøvrig fremdeles.

Noen ganger får jeg litt den samme følelsen igjen. Som i helgen. Lukten av høy. Bugnende åkrer og mennesker jeg er glad i på en og samme plass. Bålbrenning og unger som løper lekende rundt. På sånne dager er livet bare godt. Når man på toppen av det hele våkner i høyet til en kopp kaffe på "sengen"- er verden fin og voksendommen slettest ikke så ille den heller.

 

På ettermiddagen ventet Bustebu spent på innhugget av tørste sjørøversøskenbarn som fremdeles vet hvordan man skal leke. Vi ramlet inn porten, en etter en. Pirater i alle former.Sjørøverbarnsøskenbarnfestival med noen innleide deltakere som også hører til i hjertene til flere av oss, var i gang. Været var samarbeidsvillig og piratstemmene ble høyere og høyere utover kvelden. En skattejakt på selveste skattøya hørte selvsagt med. Stemningen var høy og trivselen stor. Dette selv om vi har aldri så mange sosiale medier vi kunne dele det på. Gleder er vel til for å deles? Dessuten hadde vi Instagram på ordentlig. Poraloridkameraer ble flittig brukt og bilder ble ferdig på sekunder. Ikke alle like presentabel for hele verden, men er minner for piratflokken som koste seg ut i de tidlige morgentimer. Med rom, bål og hverandre. 

Jeg gleder meg allerede til neste år. Hvilket tema skal vi ta da? Mexikansk? Troll? Spøkelser? Man får rett og slett bare se. 

Voksendommen ER slettest ikke så ille! Hurra for verdens beste sommer!

Himmelhytte

Hjertet spretter litt ekstra når jeg når denne porten. Erfaringen tilsier at man alltid bruker litt lang tid før man kommer seg så langt. Pakking, kjøring og organisering tar sin tid. Det gjør ingenting. Når man har kommet så langt som dette er man nemlig på vei inn i hyttehimmelen. Og der inne spiller ikke klokken lenger noen rolle. På fredag invaderte vi den himmelske hytten med ønske om pent vær og masse mennesker. Ønskene ble oppfylt.

Det ramlet inn slekt i alle fasonger og gav hytten akkurat det livet den er skapt for å ha rundt seg. En tante hadde med seg selvplukket og selvdyrket salat. Den smakte selvsagt himmelsk. Fiskeopplæring, teltoppsettingskurs og leker i alle varianter strødd over menneskene som jeg er så glad i. Fine samtaler om livet og mimring om dem som ikke lenger er her hører med på sommereventyrdager som dette. På Bustebu er det rom for alle og jeg gleder meg til resten av sommerens aktiviteter som vil innfinne seg på den beste plassen i verden. Jeg er heldig og ville ikke byttet bort s(l)ekten min mot milliarder!

Hyttetur!

Da er det duket for hyttekvalitetstid. Lurer på om hytten har savnet oss like mye som vi har savnet den? Jeg ønsker meg en haug med mennesker og opplett vær. Om menneskene skulle utebli så har vi sikret oss med en gjeng helt på egenhånd. Været kan i grunnen styre på som det vil, men det aller beste er om vi kan brenne bål og filosofere uti natten. Det fungerer absolutt best om noen skrur igjen kranen fra oven.

Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få plass til alle tingene og alle menneskene inni den pittelille røde bilen, men vet fra før av at hun kan være ganske medgjørlig og fleksibel. Faktisk er jeg ganske sikker på at hun gleder seg like mye som oss. En hel helg i naturskjønne og grønne omgivelser gjør godt for urbane maskiner!

Jeg gleder meg. Bustebu, here we come!

 

Fregneflukt

Det regner. Både i går og i dag har jeg brukt ullundertøy på tur og fregnene ser ut til å ha rømt. Tåken, eller det helt sinnsykt lave skydekket gjør at jeg får en klastrofobisk følelse samtidig som alt bare er fuktig og klamt. Det ligner ikke på sommer. Likevel er dette den beste sommeren av de alle. Den finnes ikke verken grå eller trist på en flekk. Inni meg blomstrer alle blomster i verden og solen skinner så veldig at jeg blir helt svimmel. Derfor kan regnet bare ramle ned og temperaturene være så lave de bare gidder. Jeg nyter uansett hvert eneste sekund!

En hjertegave

Min kusine er noe for seg selv. Det har hun i grunnen alltid vært. Hun har alltid tegnet og malt og funnet på snodige ord og rare ting. Hun har vært utrolig opptatt av familehistorie og er ekspert på å få mennesker rundt til å føle seg viktig i livet hennes. Vi har samme blodet i årene og det knytter oss sammen i utgangspunktet. Min fine kusine spinner flere tråder som binder oss enda tettere og det setter jeg enormt pris på.

Nå har jeg fått en gave av henne. Hun er generelt en jævel på gaver, men denne slår luften ut av elefanter og alle andre store dyr med mye luft i. Jeg vet ikke om jeg noengang har fått en gave med så mye oppmerksom kjærlighet i.

Min vakre kusine har malt et bilde til meg. Hun har funnet motivet på et gammelt foto fra en sår tid fylt av sorg og savn. Det er tatt i mormorhuset som betyr så mye for meg. Der har jeg gjennom hele barndommen hatt min trygghet. Bare bildet bringer frem minner på godt og vondt. Det min kusine så har gjort med det, gjør meg varm innvendig.




Over hele bildet har hun skrevet utdrag fra bloggene til både meg og min eldste frøken. Utdrag fra livet. Utdrag fra hverdagen. Det inneholder husmorvegring og siste samtale med mamma. Om puslespill som gir plass til så mange biter som vil være med og kjøkkenbenker man ikke gidder tørke av flere ganger. Så mange tanker, så mange minner. En skikkelig hjertegave.

Tusen takk!

Skoletrening

Førskoledag. Jeg vet ikke helt hvem som var mest nervøs. Elevene, foreldrene eller meg. Forventningene var i alle fall til å ta og føle på i den altfor trange foajeen der alle skulle møtes. 60 nye elever, tre nye lærere og et helt hav av foreldre.

Tett i tett satt alle og lyttet til rektor sine ord om skolen som snart skal bli deres hverdag. Da de ble ropt opp var det heldigvis mange trygge store hender som kunne holde de små om frykten for det nye ble for stor. Elevene flokket seg sammen og stod helt tause. Musestille fulgte de etter meg til klasserommet. Alvorstynget satte de seg i samling.

Det tok noen minutter før de ble komfortabel i situasjonen og samtalene begynte. Noen kunne skrive navnet sitt, noen kunne lese. Alle visste at man måtte ta hånden opp for å snakke og at man måtte vente på tur når andre hadde ordet.

Med stor andakt reiste de seg opp og fikk navneskiltet sitt om halsen. Skolebok og fargeblyanter innfridde arbeidet de helt klart forventet at de skulle få og foreldrene ble ikke nevnt i en eneste kommentar. De var store, selvstendige og på skolen. For første gang.

Fadderbesøk og lek på skoleplassen. De store elevene tok oppdraget med stor entusiasme og viste seg som omsorgsfulle og trygge figurer for de ferske skolelysene. Dagen ble perfekt.

                       Heldige meg! Nå gleder jeg meg veldig til høsten!

Fly-Fly