4. desember: Merket for livet

I dag ble tattoveringsklanen vår utvidet. Min bror ble medlem av klubben som nå har seks medlemmer. En svart gammel tante, en kusine, en fetter, en datter, meg selv og nå en bror. Sånt må feires!

Innimellom jobb og julebord klarte jeg å skvise inn et aldri så lite treff med ganske mange av klanen samlet. Det er tradisjon. Vi hører da sammen! Vi vet allerede at neste fetter har satt seg på listen over mennesker i s(l)ekten som ønsker å verve seg i klanen. Gleder meg allerede til neste  merking!

Nå er det julebord med julegøy på tapetet. Håper dere alle har en strålende helg! Det har i alle fall jeg tenkt til! 

3. desember: Dramaskrik på morgenkvisten

I morges pisket jeg opp den yngste spiren med kraftige tramp og høye tilrop. Vi måtte komme oss i bilen før klokken syv for at jeg skulle få dusje i god til før jobb. Dette høres vel ikke riktig ut og det kan jeg si meg helt enig i. Man skal ikke behøve å komme seg i en bil før man kan komme seg i en dusj. Men sånn er det her i huset akkurat nå. Så lenge vannet drypper ned til naboen har jeg tenkt at det sikkert er en god plan at jeg ikke bruker vann som renner nedover akkurat der. Det fører til dusjing på andre mulige steder i verden. Stort sett på jobb før jobb eller etter trening.

Det har fungert relativt greit. Med planleggingen får man det aller meste til har jeg funnet ut. Jeg var superpakker og kastet alt opp i bagen på null tid. Følte meg ganske effektiv og nærmest jublet da vi faktisk satt i den lille røde bilen rett før syv. Vi rakk akkurat ikke bussen som skulle ta med spiren til skolen sin. Litt misfornøyd med akkurat det mens jeg kjørte henne dit hun skulle. Den gode tiden min holdt på å renne ut og frokosten med en pustepausen før virvelvindene kommer og drar meg med i dagen så kortere og kortere ut.

Jeg var først på skolen. Låste opp til melkemannen. Trodde jeg. Låste så opp til melkemannen en gang til. Nøklene forsvant og jeg måtte for tredje gang ut den samme døren for å se om det kunne hende de hang der og glodde.

De dinglet og gliste fra øre til øre og lo godt da jeg dro dem ut av låsen.

Jeg økte tempoet og tenkte at jeg bare måtte hive meg rett i dusjen. De jeg skulle til å kle av meg skjønte jeg at noe var som det ikke skulle. Øynene beveget seg febrilsk rundt i hele garderoben. Bagen min var ikke der. Hadde jeg hatt den i hånden da jeg kom inn? Jeg måtte atter en gang ut døren og bak i bilen for å sjekke. Hadde jeg lagt den igjen der?

Slukøret, molefonken og ørlittegranne sjokket kom jeg inn igjen. Jeg hadde glemt hele bagen hjemme i gangen. Der stod jeg. Skitten, usminket og ubørstet.

Jeg innså kjapt at noe kjøring hjem etter ting og tang var helt uaktuelt. Jeg bor på andre siden av jordkloden og ville ikke rukket det på noen måte. Jeg måtte bare tåle det. En hel dag uten maskara. 

Jeg kjente litt på det. Aksepterte det nesten før jeg ombestemte meg helt og sendte en melding til en av lærerne som bor kun noen fylker unna. Hun reddet meg med deodorant, maskara og hårbørste. Så om jeg ikke ble helt ren hadde jeg i det minste en artig fortelling å fortelle elevene i løpet av dagen og det MED maskara på. 

Hurra for fine superhelter som stiller opp for hverandre!

2. desember: Grønn gutt og hjelpende hender

I dag var hele trinnet på VilVite-senteret. 67 knotter med ulike lengder på både armer og bein. Alle disse skulle puttes inn på en bybane og komme seg ut av den på riktig plass.  Jeg spakulerte og kontrollerte om de visse hvor de skulle gå av, samtidig som jeg talte dem igjen og igjen og igjen. Med samme resultat hver gang, heldigvis. Sånt krever at man er påslått. Man kan ikke sitte i en krok og gjespe med så mange unger på skuldrene.

Fra halv ti til ett gikk det i ett. Lek og læring i full vigør. Hele tiden. Da vi var ferdig måtte vi rekke enda en bybane. Det høljet og veldig mange flere enn oss hadde tenkt seg hjem helt samtidig som oss. Vi skviste alle de tusen barna inn på banen og hadde læring i folkeskikk på tapetet oppover mot Lagunen. Etter en stund oppfattet jeg at det hele gikk veldig fint og skuldrene sank i alle fall noen millimeter. Helt til jeg så en temmelig grønn fyr som satt helt stille.

Den grønne gutten var en av dem jeg hadde på skuldrene og jeg prøvde å snakke rolig mens jeg laget tusen skisser i hodet på hvordan jeg skulle få fikset dette. Ville han spy ut over alt? Da tankene kom helt rundt visste jeg at det ikke var så mye jeg kunne gjøre. Jeg kunne selvsagt snakke ham over på andre tanker og håpe på det aller beste. Noe annet ble vanskelig. Jeg hadde ingen plastpose, ingen drikke og ingen mulighet til å forlate banen. Det var like før jeg ba en liten bønn, men før jeg kom så langt skjedde det noe.

En dame reiste seg og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg tittet hennes vei og fikk en pose i hånden. Så åpnet hun sekken sin og fant frem en uåpnet flaske med vann og en pakke med tyggis som hun gav meg. Etter det reiste hun seg (forståelig nok) opp og satte seg på en plass langt vekke fra oss. Jeg fikk aldri takket henne skikkelig, men hun forstod nok veldig godt at hun var til stor hjelp. Heldigvis gikk det hele veldig bra og den grønne gutten fikk sin egen farge tilbake etter en stund. Jeg hadde dessuten fått den gode tingen i julemåneden servert rett i fanget på bybanen og advantskalenderens andre innlegg ble født.

Jeg setter virkelig stor pris på at det finnes mange gode mennesker der ute!

1. desember: Oversvømmende juleglede

Nå er den her igjen. Julemåneden. Jeg skjønner ikke helt hvordan denne måneden alltid klarer å være så langt unna og samtidig komme så plutselig? November fløy forbi. Hvordan er det mulig? Jeg lurer litt på om jeg kanskje må forsøke å holde øynene mine litt mer åpen. For jeg føler at hver eneste gang jeg blunker har det gått en dag eller ti. Eller en mnd eller to. Eller det som verre er - ett år eller fire. Tiden går fortere og fortere. Vi skulle i det minste hatt noen bremser man kunne sette på?

I denne julerunden har jeg bestemt meg for å kikke etter ting jeg setter pris på i min verden. Kanskje det kan fungere som en form for bremser?

I dag har jeg øynene mine kikket og ørene mine hørt så mye at tårer har ramlet ut. Ikke vonde tårer, men tårer av lettelse og glede. Tårer for godt vennskap og mennesker som ser meg. Tårer for ting som ordner seg. Etter skrekkelig vonde og vanskelige uker med fortvilelse over vann som har strømmet ned i leiligheten under kan jeg endelig puste helt inn og helt ut igjen. I dag endret alt seg. I dag løste det seg. I dag kan jeg glede meg til mitt helt nye og fine bad jeg får låne nok penger til.

Man blir sliten av å holde pengepust veldig lenge. Skuldrene kryper godt over hodehøyde og nettene brukes til mareritt av uhyggelige dimensjoner.  I natt regner jeg med at jeg får sove. Bedre start på desember kan man vel ikke få?

Ingen vet hva morgendagen bringer

I går feiret vi mamma. Det har vi gjort helt uten henne i over ti år. Jeg vet at hun aller helst ville vært med selv, men det er ikke så enkelt når man har reist avgårde til den andre siden. I ånden er hun i aller høyeste grad med og denne tradisjonen samler store deler av s(l)ekten hvert eneste år.

I år startet noen av oss på VilVite. De store ungene hadde det minst like kjekt som de små. Det å boltre seg på en så stor plass med så mange man er glad i er bare helt nydelig. Vi bytter på unger og på voksne og dermed blir alt det stressende fordelt utover på alle og fordufter. Storfamilier er greie sånn. Da deler man på de man har. Alle ungene er alles sine og de voksne er voksne for alle som man behøver være voksen for. Sånt blir det trivsel og trygghet av.

Etter vi hadde fått vite meget mer enn før - dro vi avgårde til en av de svarte gamle tantene. Alle hadde med seg et eller annet å tygge på. Selvsagt veldig gode greier. Alle ble mette og alle var glade. I alle fall nesten alle. Vi hadde en liten knott som synes det var skrekkelig mange mennesker der og en som måtte se seg slått i stolleken. Da ble han ikke spesielt munter. Det aller meste ordnet seg ganske fort heldigvis. Forøvrig ganske artig når 25 stykker i alle aldre hiver seg med på stolleken.

Da alle barn under 25 var dratt hjem vandret vi videre til "Lukket avdeling" På Dr.Wisner. Der var pyntet med flagg og blomster og fikk velkomsttale av sjefen sjøl. Han ble begeistret for hedringen av mamma sitt minne på denne måten og var overbevist om at mamma også ville vært det.  Og det vet vi jo. Mamma hadde elsket denne dagen. Vi skålte for henne og synes alle det er rart at det har gått så mange år. I år ville du blitt 63 år. Jeg har ikke sett deg siden du var 46. Lurer på hvordan du hadde sett ut? Hva du hadde likt aller best å gjøre på? Jeg savner deg fremdeles. Det vil jeg nok alltid gjøre.

Jeg er evig takknemlig for disse fine stundene med familien min. Jeg kjente spesielt på det i går etter å ha våknet opp til blodbadet i Paris. Det er godt å ha mennesker man er glad i rundt seg. Godt å føle så sterkt at jeg er en del av noe. At jeg er viktig for noen som også er viktige for meg. Vi må ta vare på hverandre. Ingen vet hva morgendagen bringer.

På lag med meg selv

I helgen har jeg vært venner med meg selv hele tiden. Jeg har gjort ting som jeg blir glad av. Det hjelper selvsagt på vennskapet meg i mellom. Det startet bra med gevinst i vinlotteriet og en kollega som kjørte meg helt hjem til døren. Buss virker nemlig aller best om morgenen. Det å skulle finne seg en buss på veien hjem etter en lang dag føles alltid mye mer utfordrende og slitsomt enn andre veien. Det å bli kjørt til døren blir da meget luksus!

Etter å ha gitt meg selv hen til rytmene i spinningsalen der jeg svettet mye verre enn en gris - kjente jeg det. Dagen var jo fantastisk! Uten å stresse ble avtaler laget og jeg befant meg etter kort tid i hyggelig selskap med både kjente og ukjente venner. Samtaler av alle mulige dybder ble utført og jeg kjente meg flere ganger i løpet av kvelden som verdens rikeste frøken. Jeg kom inn dørene rett før ni og aldri før har timene fløyet så fort. Plutselig var siste bussen kommet for å kjøre meg hjem og den fine kvelden var over.

Da jeg våknet lørdag var jeg helt alene i mitt store palass og kjente at det var skrekkelig deilig. En hel dag uten noe program før på kvelden passet meg mer enn utmerket. Ting blir ganske hyggelig når man er venner med seg selv. Man slipper surmulingen og kranglingen. Slipper sukkene over dårlige valg og slipper masingen om alt som skulle vært gjort. Er man venner med seg selv finner man alltid gode løsninger. Skulle man være så uheldig å gjøre en feil eller trakke i en eller annen salat så er ikke det så farlig. Alt ordner seg når man er venner med seg selv.

Det beste av det hele var vel egentlig at jeg var så veldig klar over at jeg hadde det bra. Jeg nyter følelsen av nedsenkede skuldre og tanker som ikke er svarte. Jeg vet at alt går i perioder. Jeg vet at verden plutselig kan snu. Men jeg vet også at akkurat nå er ting veldig bra og det nyter jeg hvert eneste sekund av. Lørdagskvelden ble en kveld fylt med masse gode og glade mennesker. Samtalene ble også denne dagen av det fine slaget. Det finnes så mange bra mennesker der ute! Heldige meg som har ramlet oppi en hel haug av dem denne helgen. Klokken hadde det veldig travelt denne kvelden også. Jeg har det visst veldig gøy når jeg er på lag med meg selv.


 Jeg tror jammen jeg skal være grei med meg selv sånn at dette vennskapet kan vare en stund!

Stegene går i riktig retning!

De siste årene har hver ferie vært en påkjenning. Man har vasset tett sammen og forstått at problemene vi hadde fått i fanget var større enn vi ønsket å innrømme. Dagene som skulle brukes til avslapping ble brukt til evige kamper om å få poden ut av sengen. Ønsket om å finne på noe sammen med familien. Noe hyggelig. Det var ikke er enkelt når motivasjonen var ikkeeksisterende. Og da mener jeg virkelig at den ikke eksisterte.

Jeg har vært lei meg. Jeg har vært sint. Jeg har følt jeg ikke har strukket til - at jeg har gjort noe galt. Med en tenåring som knapt kom seg ut av sengen ble ingenting som det skulle. Feriene ble bare fylt med vonde tanker og dårlig samvittighet.

Før utfordringene ble for store gledet jeg meg til hverdagen skulle overta igjen. Når utfordringene tok helt over livene våre var det ikke lenger noe som het hverdag. Da ble hverdagene det jeg savnet aller mest. De siste månedene  har hverdagen igjen dukket frem. Gradvis. Jeg har gått fra å holde pusten hver dag jeg skulle vekke tenåringen - til å ikke tenke så mye over det. Hun har nemlig vært på skolen hver eneste dag siden hun startet på videregående. Hun har til og med flyttet tannlegetimer for å kunne delta i undervisningen. Selv. Jeg har sakte men sikkert senket skuldrene. De heises raskt opp om situasjonen blir spent, men det skjer heldigvis ikke så ofte lenger. 

Uten penger til ferie i ferien kunne alt skje når vi bikket over i feriemodus. Ville tenåringen tilbringe dagene i sengen? Kunne ferien bli et stort tilbakesteg i den gode utviklingen? Planene var ikke mange. Fredagen etter skolen var knotten helt utslitt og takket nei til feiring av en jubilant. Jeg sa høyt både til henne og meg selv at det var helt normalt å være sliten når det blir høstferie. Jeg spankulerte avgårde på 40-årsfest mens poden sov. Frykten for en soveferie var absolutt til stede.

Allerede dagen etter forstod jeg det. Alt er forandret. Jeg skulle på Kvamskogen tidlig på morgenen. Før jeg ble plukket opp hadde frøkenen min allerede dratt i stallen. Helt uten at jeg hadde forslått det. Helt uten at jeg hadde lagt til rette for noe som helst. Dette var hennes eget initiativ og hennes eget ønske. Jeg har fått en tenåring som vil noe og som får til det hun vil. Gud hjelpe meg så fantastisk deilig det er!

Ferien vår har inneholdt noe ca sånn som dette:

Mens hun var i stallen gikk jeg på nydelige
fjellturer med gode venner på Kvamskogen.

Jeg har smakt brunostdrink på Tasting Room.
Det fikk selvsagt ikke tenåringen.

Vi har sammen hatt isbaransvaret i ettårsdag! 

Da jeg var på kino med svarte gamle tanter,
 spiste hun middag med søsteren.
    

Knotten har hjulpet til i bursdagsbesøk.
Kjekt å føle seg behøvd!

Poden er ekspert på små, søvnige barn.
Jeg matet og hun bysset.
Sammen fikset vi det!

Jeg skjønner ikke helt hvor hestegalskapen kom fra,
men jeg vet med sikkerhet at det ikke er fra meg! 

Vi har hatt en innholdsrik ferie. Sengen har stått tom og tenåringen har vært på farten stort sett hele tiden.. Tenåringen har kommet seg opp og ned fra stallen på egenhånd. For et halvt år siden hadde det vært helt utenkelig. Hun har vært på kino, med venner, hengt med sin søster og vært med sin mor. Jeg har vært på bobilfest, kino og besøkt den eldste datteren på sin helt nye barjobb. Jeg har trent og gått på fjellet. Jeg har til og lest nesten en hel bok. Det er det alvorlig lenge siden jeg har hatt roen til. Høstferien har vært skikkelig deilig. Vi har kost oss både sammen og alene. Tenåringen begynner å bli frisk og moren begynner å finne seg selv igjen. Livet er slettest ikke så verst!