1.desember: Hvor kom desember fra?

Jeg var ikke klar for denne dagen. Litt usikker på hvordan desember klarte det? Snike seg inn på meg på denne måten?

Adventskalenderen henger uskrapet på kjøleskapet fremdeles. Den mygler heldigvis ikke til i morgen.

Vår egen adventskalender i heimen er i år av en helt spesiell variant. Det hele startet med en spøk. Jeg fortalte med stor entusiasme at jeg ville lage aktivitetskalender med ulike gøye aktiviteter. Støvsuging, vasking av bad, rydding av kjøkken, osv.

Hun lo ikke så veldig da jeg sa det var en spøk. På bussen mot jobb og skole sa hun plutselig at vi godt kunne ha den kalenderen. Men at det da også kom en belønning når det var gjort. Så sånn ble det.

I dag fikk hun gleden av å rydde frem sitt eget gulv på rommet. (Det er ganske fint når det først kommer til syne.) I belønning har hun fått sokker som falt sånn i smak at jeg ikke kjente igjen den pipete stemmen som dukket frem da hun åpnet gaven. Avtalen er at hun ikke får åpne neste gave før oppdraget er utført. I dag gikk det lett som en plett!

Annet som har gått lett som en plett er første øvelseskjøring med denne knotten som har vært så flink å finne frem gulvet sitt i dag. Hun starter og stopper og rygger meget mye bedre enn moderen gjorde da hun startet opp. Jeg er stolt og glad. Og fornøyd med alt jeg fikk inn på en liten dag helt i starten på desember.

Det var så mye at alt ikke kom med i denne første luken i årets adventskalenderblogg. Vi sees i morgen. God natt!

Bursdagskalas

Jeg våknet i dag med et smil. Dagen i går gjorde meg så glad at jeg for alltid vil ta vare på den følelsen inni meg.

I går ville mamma blitt 64 år. Dessverre rakk hun ikke mer enn 46 år av livet sitt. Jeg skulle så gjerne hatt henne her ennå.
Hun er fremdeles dypt savnet og det vil hun nok alltid være. Det gjør ikke så vondt lenger, selv om det kom en tåre eller to i går. Det er godt å mimre. Det er godt å prate med de som også kjente henne og vet hvor mye hun mangler. De som har sett barn og barnebarn vokse opp og vet hva mamma har gått glipp av. Hva vi som mistet henne ikke har.

I går ble hun hedret av store og små. Hvert år samles hele s(l)ekten. Vi samler sammen det som kan krype og gå og lager fest. Mat i alle fasonger og varianter.
Unger og voksne om hverandre.  Avleggerne blander seg og løper rundt og herjer. De elsker dette. Jeg elsker dette.

Vi har hatt lotteri, spist oss mette på mat og kaker. Snakket på inn- og utpust om alt og ingenting.  Vi har gitt klemmer og blitt oppdatert på det vi finner ut er viktig der og da. Vi er sammen.

Da vi var mette nok og ungene var trøtte nok sendte vi ungene hjem og fortsatte bursdagen på Dr.Wiesner. Der ventet flagg og blomster på lukket avdeling.  Vi skålte i cava vi fikk på huset. Litt usikker på om de forstod at jubilanten hadde vært død i nesten 18 år. Det spilte ingen rolle. Det var henne vi feiret.

Midt i festen dukket et kjært familiemedlem opp. En som ikke lenger egentlig er en del av oss, samtidig som han i aller høyeste grad er det. Det var lang kø for klemming og mimring for han også. Han forlot sitt eget selskap for å bli overøst av komplimenter fra svarte gamle tanter og andre som har savnet ham.

Sånn er det. Noen kommer, noen går. Det er sånn. Noen holder sammen, andre ikke. Nye mennesker dukker opp og gir nye impulser til familien. I går fikk jeg møte en ny også. En som for første gang fikk treffe litt av den halvcrazye gjengen med hjertet og følelsene utenpå. Han tålte det.

Helt til slutt dro "ungdommene" videre på en annen pub. Her dukket den sagnomsuste fetteren min opp fra nesten intet. Han har jeg ikke sett på nesten to år og gjensynsgleden var enorm. At gode venninner ramlet inn dørene og at alle var så vanvittig glade gjorde dagen perfekt. Jeg sovnet med et smil og våknet med et smil.

Tenk at du samler oss sånn. 18 år etter du er borte. Jeg kjenner det rører meg langt inn i hjertet. Håper inderlig du får det med deg!

Gledesbobler

I går fikk vi helt nye vinduer i leiligheten. Det er ikke bare bare når moderen ikke kan løfte mer enn en finger. Når alle vinduer skal skiftes på en eneste dag, har man ikke noe ekstra rom vi kan plassere alt vekk. Jeg hadde lagt meg lenge før den yngste hadde romstert ferdig i alle rommene. Ferdig ble hun. Da vi stod opp var alt samlet som det skulle. Alt var borte fra vinduene. Alt som skulle dekkes til var dekket til. Det eneste som var i veien var vi.

Da arbeiderne ringte på 07.00 stod vi klare til å forlate skipet. De angrep målrettet og effektivt vinduene og var kommet langt på vei før vi kom oss ut. Jeg kjørte knotten på skolen og så kjørte bilen meg til jobb.

I utgangspunktet burde jeg hvile, men det er virkelig helt umulig når de har åpnet alle sider i leiligheten. 

Så jeg brukte dagen på å ta det rolig på jobb. Jeg snakket masse og lyttet masse. Utrolig mye som skjer på en arbeidsplass på kort tid! Jeg fikk se mitt helt nye kontor og inspisert det helt nye bygget som plutselig stod ferdig til oss.

Da jeg gikk innom elevene ble jeg møtt av tindrende og forhåpningsfulle øyne på alle kanter. De hang seg rundt halsen på meg og håpet inderlig at jeg var tilbake. Skuffelsen i blikkene og de høylytte sukkene da jeg forklarte at det nok var to små uker igjen, varmet meg langt inn i hjerterøttene. 

En frøken kom løpende før jeg dro hjemover og sa hun hadde fått gledesbobler i magen av at jeg var på besøk og dermed hadde fjaset og tøyset og vært i godt humør hele dagen. Hun smittet meg med boblene og gav meg en strålende avslutning på besøket.

Er det rart jeg elsker å være lærer? Nå gleder jeg meg til å komme tilbake. Både til dem og kollegaene mine. De er fine hele gjengen! Hjemme ventet fine, blanke og ikke minst tette vinduer på meg. Lykkelig kunne jeg slenge meg ned på sengen og tilbringe resten av dagen i ro. Noen dager er bedre enn andre!

Tålmodighetsprøven

Den siste måneden har vært rar. Jeg har behøvd mer hjelp enn jeg tror jeg har mottatt i hele mitt liv. Ganske irriterende og ganske interessant!

I første omgang var det mine frøkner som fikk gjennomgå. Jeg kunne knapt stå på beina og behøvde følge til alt jeg skulle. Om det var på do ellet bare det å få sette meg opp i sengen.

Jeg hadde ikke tenkt så langt. Tankene mine hadde kretset rundt det å skulle gjøre det eller ei. Var dette en operasjon jeg behøvde? Det stod ikke akkurat om livet. Selv om det gjerne er livet mitt det gjelder. Både i ordets rette forstand og som en høyner på livskvalitet.

Etter to graviditeter der jeg la på meg ca 1000 kg fikk hudkapasiteten min testet seg. Og tapte. Jeg har levd greit med det. Sånn var jeg. Og sånn var det. Helt til andre kilo begynte å renne av. Jeg har lagt dem litt rundt på masse fjell. Noen i treningsstudio og noen på kjøkkenet. Jo flere kilo som flyttet ut av meg, jo mer tydelig og irriterende ble det.

Til slutt tok jeg et valg. Og bare gjorde det. Ventet i 38 uker. Og gruet meg til hva at jeg skulle møte. Redd for operasjon, redd for å ha vondt, redd for å ikke våkne osv osc. Alt har gått helt fint.  På Aleris har de vært absolutt fantastiske. Det jeg ikke hadde tenkt på var ukene etter. Jeg har aldri vært så ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg var proppet med smertestillende og har hatt flere ulike og unike mennesker som har kjørt rundt på meg til undersøkelser og kontroller. Heller ikke denne biten hadde jeg tenkt spesielt over. Jeg kjører da alltid bil?  

Dagene gikk og etter en uke var det kjæresten min overtok hjelperollen. Knyting av sko og hipsing og heising av ting som ikke var der det skulle. Hjelp til klær. Hjelp inn og ut av bilen. For ikke å snakke om å høre om alle mine vondter og bekymringer. Herre min hatt! Jeg er heldig som har sånne tålmodige mennesker rundt meg!

Nå klarer jeg meg selv stort sett helt. Bortsett bra tunge løft og selvsagt det at jeg ikke kan gå på fjellet sånn som jeg virkelig virkelig vil. Mitt treningsmål handler plutselig om å ikke presse meg for mye. I dag ble jeg "dømt" til to nye uker med bortoverturer og trening på å ta livet med ro.

Håper bare de rundt meg holder ut i to uker til! :-)

Vi henger alle i en tynn, tynn tråd

Skrevet fredag 29.04.16

løpet av livet har jeg opparbeidet meg en del sannheter om ulike ting. Noen mer virkelig enn andre. Jeg har blant annet noen erfaringer og minner knyttet opp mot mennesker jeg sårt savner. Som min mor. I alle år etter hun døde har jeg båret et spesielt nag mot en som såret henne i hennes tøffeste tid. Hun ble forlatt da hun behøvde støtte mest.

Det er min store frykt og har vel mer eller mindre ført til at jeg skyver mennesker fra meg for å slippe å komme i den situasjonen.  Det er vel muligens også derfor jeg har båret denne store steinen av sinne rundt i alle disse årene. Mine greier. Min sorg. Mamma bryr seg i alle fall ikke. Hun har gitt slipp på alt.

Skuffelsen over at han ikke kom i begravelsen. Sorgen over at han aldri fortalte oss at han var lei seg for at vi mistet henne. Følelsen av å ikke være verdifull. Sår som sitter dypt og svir når plasteret blir røsket av.

I løpet av de siste 17 årene har jeg kun truffet han tilfeldig noen få ganger. Jeg har fått de vonde minnene opp som troll i eske og blitt fysisk kvalm.

I dag traff jeg ham tilfeldigvis igjen. Er rekke uforutsette hendelser førte til at reaksjonen ble en annen.

Den stygge helikopterulykken på Sotra i dag skaket meg veldig opp. Den minnet meg igjen på at vi alle henger i en tynn, tynn tråd og ikke aner en dritt om morgendagen.

Jeg var dessuten på vei til toget som skulle ta meg på en reise som også handler om akkurat det. At livet er skjørt og at man må leve når man gjør det. Kombinasjonen av disse følelsene og tankene avgjorde nok øyeblikket som oppstod.

Med et godt grep om kofferten og hodet høyt hevet, traff jeg plutselig øynene hans. De bare var der foran meg og så rett på meg. Den vanlige avskyen som har dundret frem var ikke der. Til min store overraskelse smilte jeg til ham.  Jeg tilgav ham.

Merkelig lett i hjertet gikk jeg videre. Det forandret noe i meg. Jeg håper det forandret noe i ham også. Det er på høy tid å la det fare. Store svarte tunge steiner kan være lure å legge fra seg.

Jeg hører fjellene rope!

Jeg hører dem! De roper høyt:
- "Chriiistttiiinnnaaaaaa, hvor eeeerrr duuuu?"

De kan ikke vite at jeg plutselig befinner meg under dynen igjen.  At et eller annet teit virus igjen skulle felle meg og holde meg unna alt jeg har lyst til.

Treningsmålet på 220 økter blir det spennede å se om jeg rekker. Tre uker med sykdom pluss en planlagt sykemeldingsperiode på tre uker senere i sommer kan bli utfordrende. 

Det er ikke det at jeg tror noen skyter meg om jeg ikke får det til. 
Men jeg kjenner det sitter langt inne å ikke skulle oppnå et mål jeg har satt meg.

Så nå håper jeg at jeg snart er på beina igjen sånn at jeg kan se om det fremdeles lar seg gjennomføre.

Jeg har ikke tenkt å gi opp.

Så gi meg litt tid, fjell. Jeg kommer snart!

Frosk på eventyr

Forrige helg dro jeg og mitt eldste krapyl til København for å spille Ingress. Enkelt forklart kjemper de grønne mot de blå og selvsagt omvendt. De blå kalles smurfer og de grønne padder eller frosker og er et spill som spilles over hele verden. Jeg liker det så godt og har hatt det så gøy med det at å reise utenlands for å konkurrere ble så fristende at jeg bare måtte gjøre det. Jeg visste ikke helt hva som ville møte meg, men hadde på følelsen av at det kom til å være en blanding mellom sommerleir for voksne, festival og afterski. Og sånn ble det. Jeg har ikke hatt det så gøy på veldig lenge og gleder meg allerede til neste tur!

I anledning København hadde jeg gravd frem en gammel frosk som har lagt årevis på dypet av en svart søppelsekk på loftet. Han glødet av forventning da jeg spurte om han ville være med til Køben. Han la seg villig ned i kofferten og spratt glad og fornøyd ut da vi kom på hotellrommet. På selve konkurransedagen puttet vi ham i en sekk og lot han være med på gøyen.

Vi konkurrerte og vandret rundt halve København i samme slengen. Frosken dinglet glad på ryggen min og holdt seg så godt fast som han kunne. Problemet var at han holdt ikke godt nok. Det ble plutselig oppdaget at hele frosken var vekke. Helt uten å ha sagt et eneste kvekk! Vi la raskt ut et bilde på fellesgruppen på G+.

Det kom ingen umiddelbar respons. Noen likte til og med at den stakkars frosken var forsvunnet. I løpet av kvelden ble historiene om hva som hadde hendt ham verre og verre. Han måtte ha blitt kidnappet av smurfer og torturert. Kanskje de hadde hugget av ham hodet? Kanskje han var voldtatt og drept? Historiene vokste seg større og større og innen jeg var i seng var jeg overbevist om at jeg aldri ville se ham igjen. 

Dagen etter startet rimelig sent. Vi spiste god frokost og la ut på missions. Det var under dette vi plutselig kjente igjen et garasjeanlegg der jeg hadde lett etter et toalett dagen før. Det var midt mellom to turneringer og tiden var knapp. Vi løp ned og så opp igjen, Toalettet var låst og tiden knappere samtidig som vi måtte mer på do. Dette var det eneste stedet jeg kunne sett for meg at frosken kunne ha rømt på, helt selv. Han var ikke akkurat godt behandlet i årene før denne reisen. Kunne han stukket av på egne eventyr? Jeg måtte ned og sjekke. 

Der satt han jammen! Innelåst bak en glassvegg, men helt i live og med hodet sitt der det skulle være!
Pulsen min økte og jeg kjente hjertet mitt hamre vilt i brystet. Jeg lovet ham at jeg skulle få ham med meg hjem igjen. Det skulle vise seg å bli litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. Alt var låst og ingen tok telefonen på nummeret som var opplyst. Jeg gav nesten helt opp til en ekte froskeredder sa han kunne hente den før han skulle ta flyet dagen etter.  Jeg jublet! Jeg er rimelig sikker på at det ikke er helt normalt å bli så glad for noe sånt, men det ble jeg. Vi hadde vært i Bergen mange timer da meldingen tikket inn om at frosken var reddet.

På torsdag fikk jeg den endelig i armene mine. Redningsmannen hadde nesten hatt dårlig samvittighet for at han fraktet ham i en plastpose. Frosken Freddy så ikke ut som at han hadde reagert noe videre på det. Mannen nedi garasjeanlegget hadde blitt kjempeglad for å kunne hjelpe. Jeg er mest glad for at Freddy skal få være med på flere Ingress-turer. I mellomtiden skal han ikke ligge nedi noen søppelsekk. Behandler jeg ham fint er det mulig han ikke prøver å rømme fra meg igjen.