7. desember: Den største gleda ein kan ha, er å gjera andre glad

Været i dag er akkurat som det typisk er i Bergen. Slaps og regn og glatt. Julebilder med den lette glitrende snøen forsvant og igjen stod desember helt ribbet. Den vanlige bergenske novemberfølelsen har tatt over og juleferien virker langt, langt borte.

Det er i og for seg greit. Jeg har ikke fått alle julegavene i havn.  Jeg vet ikke engang hvor de kommer fra og hvilken havn de skal i. Da er det godt å ta frem en julegave som allerede er mottatt og som varmer veldig! Fint at noen har julegavene helt i orden!

Jeg vet de aller fleste ble overveldet av  glede. Ikke minst giveren selv boblet over av gleden av å gi. For de som kjenner meg godt eller eventuelt har fulgt godt med på det jeg skriver, vet jeg er over gjennomsnittet opptatt av slekten min. Eller sekten som jeg ofte kaller den fine gjengen jeg tilhører.

Slekten hadde allerede avtalt at vi skulle på Soltrand neste mammafeiring. Folk hadde skrevet seg opp på lister og rom. Vi satt nærmest allerede i spaavdelingen og nøt hverandres selskap. Hjernen bak det hele er den eldste av de svarte gamle tantene. Patriarken. Høvdingen. Hun har mailet frem og tilbake og styrt på med dette. Da hun fikk prisoverslaget skrev hun en mail om at hadde hun vunnet i lotto, hadde hun betalt hele regningen.


Da hun så setningen begynte hun å tenke. For å gjøre en lang historie litt kortere, endte hun opp med å bestemme seg for å spandere hele slekten på Solstrand, selv om hun ikke hadde vunnet i lotto. (Som hun forøvrig heller aldri spiller.) Litt fordi hun "rømte" fra din egen 70-årsdag, men mest fordi hun ville og fant ut hun kunne. Jeg forstod først ikke mailen som var sendt ut. Flere ganger måtte jeg lese den før jeg skjønte innholdet.

Jeg ringte sporenstreks til min tante og spurte om hun var riktig vel bevart. Det var hun. Hun hadde gledet seg sånn til å kunne sende mailen ut til alle hun var glad i. Det setter vi alle utrolig stor pris på og gleder oss stort til sammenkomsten neste november! Hurra for verdens beste svarte gamle tante!

6. desember: Pynterier og sukkersjokk

Den store pepperkakepyntedagen kom like raskt som de andre dagene i desember. Jeg er aldri så veldig engasjert i denne pyntingen, så er glad den yngste avleggeren tar stort ansvar her. Det er hun som har blandet ulike glasurfarger og funnet frem alt som skulle brukes. Bonusdatteren var henrykt. Det finnes ikke noe mer stas enn en bonussøster som digger å gjøre slike ting! Jeg har brukt aller mest energi på å spise nonstop og pepperkaker full av glasur og søte dingser.

Mannen i huset har pyntet en tvangskake og jeg har brukt resten av energien på å sette sammen en pepperkakekirke. Jeg er på ingen måte er ferdig. Nå står alt til tørk. Forhåpentligvis har ikke alle vegger ramlet fra hverandre til i morgen da fortsettelsen følger.

For de som synes innleggene kan bli vel julete og idylliske, viser jeg klisset som egentlig regjerer. Vær ikke redd. Her er ingenting klart og ingenting på stell! Ha en fin  kveld!

5. desember: Pepperkakekjærlighet og teite busser

Dagen startet i full fart og har i grunnen ikke sakket farten før nå. Den yngste og jeg løp ut døren for å rekke bussen. Vi rakk den, men den "korresponderende" bussen hadde dårligere tid enn oss. Dermed hadde vi den rolige tiden før jobben begynner på perrongen på Bekkestua. Det førte til altfor varm kaffe to minutter før det ringte, med påfølgende oppdaging av glemte nøkler. 

Den glitrende julestemningen har i løpet av dagen tatt seg en god pause. Timene har hengt etter hverandre som sultne tigere og tiden har bare forsvunnet. Møter, utvilkingssamtale, lang lite korresponderende busstur hjem også. Så rett i bilen til IKEA. Alle vet hvordan IKEA er. Så det trenger jeg ikke utdype mer her i dag. Må man ha ting for å ferdigstillle badet, så må man det. Uansett hvordan bussene kjører i Bærum. 

Etter IKEA var det rett til henting av bonusbarn i bursdagsbesøk. Det var der hjertet mitt ble smeltet og kom litt tilbake til julefølelsen igjen. Hun hadde nemlig pyntet et kjempestort pepperkakehjerte som hun skulle ha med seg hjem. Uheldigvis knuste det før hun gikk og jeg forstod ikke helt hvorfor de skulle bruke så mye tid på å lappe det sammen. Vi skal jo pynte pepperkaker selv i morgen. Da hun kom ut med det ble jeg helt rørt. - "Mammaen til bursdagsbarnet sa jeg hadde laget det til en jeg var veldig glad i, og det har jeg jo, så vi måtte prøve å fikse det." 

❤❤❤

 

4. desember: Nissemarsj og juleglede

I dag har elevene mine gått i nissemarsj til eldresenteret i nærmiljøet. En god tradisjon som er helt ny for meg. Publikum nøt de overraskende konsertklare barna og vi hadde alle en fin stund. Da vi kom tilbake stod en håndfull foreldre klar med julegrøt og klementiner.

Skulle det bli mer julete enn det, måtte vi tatt en tur på Bærums verk. Så det gjorde vi. Min yngste avlegger har i dag vært min helt personlige assistent og fortjente et julehakaslepp. Det fikk hun. Da vi kom ned, bare sukket hun og måtte stå og nyte den veldige julestemningen som slår i mot deg der.

Etter besøk på Pannekakehuset og pepperkakeprodusering i heimen er alle ganske trøtte og klare for en rolig kveld. Julemusikken strømmer ut av høyt
alerne og jeg er helt sikker på det aldri har vært så høy julestemning her noen gang før.

3. desember: Første gang på Chateau Neuf

Dagen startet atter en gang med en forventningsfull frøken som skulle ha danseoppvisning i dag. Far og datter dro avgårde tidlig og lot meg ha litt alenetid på formiddagen. Alenetid har jeg skjønt er viktig. Det er i grunnen ganske nytt for meg siden jeg har vært alene i ca 100 år og har brukt aller mest tid alene med meg selv eller med avleggerene når de hadde tid. Jeg så for meg at om jeg noen gang fikk en kjæreste, så ville jeg være sammen med ham 24/7. Det vil jeg fremdeles stort sett. Bare ikke alltid. Uansett var det deilig med noen timer for seg selv på morgenkvisten.

Når tiden var der den skulle, tuslet jeg ned til banen i solen og den skinnende hvite snøen. Akkurat da tenkte jeg at akkurat det liker jeg bedre enn Bergen. At man kan ha snø og kaldt og sol og så er det sånn. Det regner ikke bort første natten. Det bare ligger der og glitrer og solen skinner. Ofte. Så ble jeg litt trist og litt glad. Det skal sies at det er lettere å ha flyttet. Men savnet etter familie og venner er stort. Spesielt nå i disse tider.

Forestillingen var full av barn og unge som danset julen inn. Noe av det var så godt formidlet at jeg gråt meg igjennom dansene. Det traff meg midt i magen. Ellers var det hauger av nydelige glade julebarn i all slags kostymer som rørte andre strenger sånn at tårene ikke behøvde å ramle ut mer. Meget god bruk av første søndag i advent.

Og nå? Nå henter jeg den yngste avleggeren på Oslo S. Her er hun! Nå måtte jeg gråte en skvett til. Snakkes i morgen!

2.desember: Julegaveverksted

Dagen startet med en forventningsfull bonusfrøken som bare lurte på når vi skulle dra. Hun trippet utålmodig og ville komme seg avgårde til det forlengesidenavtalte juleverkstedet.

Det varmer både hjertet og sjelen siden hun gleder seg sånn til å dra til mine venner og deres barn. Vi gledet oss alle tre og det gjør meg bare enda gladere.

Jeg hadde ikke tenkt å lage så mye julerier, men måtte prøve meg litt. Kan noen gjette hvem som overrasket meg med sine kreative og til nå helt skjulte sider?

Jeg har strikket og laget julepynt, pratet og drukket kaffe, spist rundstykker og pepperkaker. Og det viktigste av alt? Jeg har tilbrakt hele dagen med mennesker som bety masse for meg! I morgen kommer min yngste avlegger og jeg gleder meg stort. Måtte desember bli full av familie og gode venner.

Helt til slutt vil jeg bare si at jeg har fått lov å avsløre hvem som plutselig viste seg å være den mest kreative av oss i dag. Jeg vet ikke om det var meg eller han som ble mest overrasket over det. Det er i alle fall mer enn i orden for meg. Hurra for nye fine sider som stadig dukker frem!

1.desember: Så var vi der igjen.

Årets julekalenderblogg har startet. Selv om jeg kanskje ikke skriver så mye for tiden, er jeg opptatt av tradisjoner. Det er vel i og for seg ikke sant. Jeg er opptatt av NOEN tradisjoner. Spesielt de jeg liker, noen jeg behøver, mange jeg elsker og noen jeg føler jeg må holde. Julekalenderen er vel en blanding av alle dem. Da sier det seg selv at jeg kjører på i år også!

Desember måned ser jeg alltid frem til. Når den helt plutselig dukker opp(for det gjør den alltid), viser den seg likevel å ikke være så enkel. Sammen med alle tradisjonene, varmen og lysene gjemmer savnet og sorgen seg i mange krinker og kroker. Jeg blir så inderlig myk i hjertet på denne tiden. Innimellom julestress, pepperkaker og kalendere i alle fasonger må vi huske å ta vare på hverandre. Vi vet nemlig aldri hva morgendagen bringer.