Sommerboble

Jeg lever i en boble. Boblen er meget varm og meget stor. Min fetter skal gifte seg og jeg er så heldig at jeg er invitert til å feire det hele i en hel uke. En hel uke på Akinon Resort Center i La Nucia. Jeg tror jeg kunne hatt det meget bra her helt alene for meg selv. Her er saltvannsbasseng, nydelig mat, strålende leiligheter, spa og veldig sommer. Det er så behagelig at det nesten gjør vondt.

Nå har det seg sånn at jeg ikke er alene. Nesten hele sekten er samlet her i varmen. Hvor enn jeg går er det svarte gamle tanter og søskenbarn. Avleggerne mine er til og med med. Utenom familiene til brudeparet er det venner og kjente. Til sammen er vi rundt 80 stykker.

Det er fantastisk. Uansett hvor jeg snur meg ligger mennesker jeg er glad i slengt rundt. Noen har ramlet i bassenget mens andre har funnet andre ting de vil gjøre på.

I dag spiste jeg frokost og gikk ned til bassenget. Tre svarte gamle tanter lå allerede i bløt. Jeg fikk godmorgenkyss på pannen og kjenner at livet er til å holde ut.



Grisefest!

Location:Calle del Topacio,Alfaz del Pi,Spania

HUUUUURRRRAAAAAAAAAAAAAA!

Jeg ble helt svimmel. Kroppen og hodet ble lammet og skiftet fra varmt til kaldt i et forrykende tempo. Alt ble veldig rart og alle tankene var plutselig mange og innpakket i bomull. Jeg var ikke sikker på om jeg hadde hørt riktig? Han sa det igjen. Og det var riktig det som ørene liksom ikke ville ta innover seg. Jeg er huseier! 

Hoppende glad spratt jeg inn til elevene mine og fortalt at jeg hadde vunnet budrunden. De jublet sammen med meg og mente jeg så så glad ut at det så ut som om jeg skulle gråte. De hadde helt rett. Tårene kunne faktisk ikke stoppes. Så sånn ble det. Gråtende av glede sendte jeg dem hjem. 

De siste månedene har vært kaospreget. Ingen jobb i sikte. Ingen klaff på alle de millionene med budrunder jeg har deltatt i. Ingen plass å bo etter august. Etterhvert som tiden gikk, fant jeg ut at man KAN leve selv om man ikke har alt på plass også. Merkelig nok ordnet alt seg når jeg først slappet av med det hele. 

På seks dager har jeg fått jobb OG blitt huseier. I dag leverte jeg bilen på verksted og bilfiksemannen sa det IKKE ville bli dyrt. Om tre dager er det ferie og om fem dager er jeg i SPANIA! KAN det bli bedre? 

HUUUUURRRRAAAAAAAAAAAAAA!

Jobeljubb

I natt fikk jeg ikke sove. Med to jobbintervjuer på tapetet og ca 50.000 tanker i hodet om alt som skulleburdeværtgjort førte til uroligheter. Til slutt fant jeg ut at det går som det går og øynene ramlet til slutt igjen. (Skal jeg være helt ærlig var øynene igjen hele tiden, men det høres liksom litt bedre ut.)

Jeg våknet, hoppet i dusjen, spiste frokost, fikk støttende ord i telefonen og kastet meg i bilen. Beregningen av tid var strålende og jeg følte jeg hadde roen. Jeg hadde roen- helt til jeg oppdaget at jeg hadde glemt vitnemålene mine på kommoden i gangen. Skal man mangle papirer, eller komme for sent? Jeg bestemte meg fort for at jeg ikke aksepterte noen av delene og snudde bilen på flekken. I full fart løp jeg opp trappene og fanget papirene som lå der helt avslappet. Bilen var heldigvis grei og fikk meg tilbake på sporet så raskt at jeg rakk alt det jeg skulle i verden MED vitnemål i hånden.

Da oppdragene var utfort, satte jeg på noen gode svisker i den lille røde bilen og sang meg hele veien tilbake på jobb. Jeg trodde jeg hadde fått nok av dagen, men dagen ville det visst annerledes. Dagen ville mer. Dagen ville mye mer. Fra himmelen ramlet nemlig en stilling ned i fanget på rektor og det stod mitt navn på den. Hun hentet meg heldigvis og gav beskjed om at det var slik. Jeg er nå sikret en fast stilling i Bergen Kommune SELV om jeg ikke er mann! Hurra!

 

Nå er det natt igjen. Jeg er trøtt som den berømte strømpen, men jeg får ikke sove. Man får ikke sove når livet tar et hopp. Sånn er det nå bare. Sove kan man dessuten gjøre når man blir gammel!

Puslebiter

Jeg lever i en merkelig verden for tiden. Døgnet er like langt som det pleier, men inneholder helt andre ting enn ellers. Streikevakter og streiketog i fleng. Jeg står på krava så det svinger etter, mens livet mitt henger i luften. For det er sånn det kjennes. Jeg aner ikke om jeg har jobb til høsten. Intervjuer og søknader, svulmende formuleringer og bønner til Guder jeg ikke tror på, er resultatet. Svar får jeg på ingen måte før streiken er over. Akkurat det er helt greit. Da kan jeg parkere akkurat den tanketriggeren et lite øyeblikk.

Den siste tiden har jeg startet med en ny hobby. Huskjøping. Denne aktiviteten krever nerver jeg i grunnen ikke har. Jeg BLIR så nervøs hver gang jeg leder en budrunde. VIL jeg egentlig bo der? Har jeg penger nok? Vinner jeg runden? Eller blir jeg den tapende parten IGJEN? Det ER veldig rart at man for eksempel kan deponere på klær, ta dem med hjem, bli kjent med dem og levere dem tilbake om man ikke trives med dem. Dette gjelder alle mulige ting. En leilighet skal man bare se på i noen minutter og VIPS klokken tolv dagen etter så eier du den, eller ikke. I mitt tilfelle ikke.

Jeg har vunnet budrunder der budet ikke har blitt akseptert av eier. Jeg leder på tapingen av budrunder, men har ved noen tilfeller ikke bydd en eneste krone. Det rett og slett fordi det faktisk finnes grenser for hva man kan bosette seg i. I morgen er det påan igjen. Jeg gir meg ikke. Det KAN lett gå godt!

Fester i alle varianter

16. mai for 18 år siden. Jeg var akkurat fylt 19 år.  Den eldste avleggeren var en uke og en dag fra ett år og klatret og krøp høyt og lavt. Alle vennene mine skulle på fester i alle varienter og jeg kjente maurene krype rundt i hele kroppen. Rastløsheten var umenneskelig, men barnevakt var ikke å oppdrive. Jeg ville ikke ha det heller. Selv om det var det eneste jeg ville ha. Jeg slo meg på ingen måte til ro med det, men kvelden gikk og leggetiden på krapylet nærmet seg. Jeg bar henne inn på badet, fikset henne pysjamasferdig og var på vei til å legge henne da hun tok sine første skritt. Sine første elleve skritt. Fremdeles husker jeg hvor glad jeg var for at jeg ikke var noen annen plass enn akkurat der.

Uansett.

I dag har jeg kjørt min russefrøken rundt i verden. I hennes verden skal alle på fester i alle varianter og dagen i dag ER den kjekkeste av de alle. Hun kjenner ingen som ikke har planer og er lykkelig både utenpå og inni. Hun er sånn 18-åringer skal være. Selv om dagen min for 18 år siden ble fin nettopp fordi denne frøkenen tok sine første skritt, er jeg glad hun bare skal passe på sine egne i dag. Bestemor er jeg nemlig IKKE klar for å bli!
 

Bustebuvisitt

Da vi endelig hadde fått overtalt den røde bilen til å ta oss med på tur, var dagen allerede ganske voksen. Bustebu stod og vinket til alle gjestene da vi kom. Sikkert litt sliten og trøtt etter besøk i mange dager, men like blid. Vi lånte et ekstra familiemedlem til en liten omgang med hytteglede til og fikk, ikke overraskende, komme inn i varmen i dag også.

Her er alt som det skal være. Maurene jobber og fuglene kvitrer. Bjørken spretter og hvitveisen ler. Jentene spiller kort og fniser høyt inni stuen, mens jeg hører på bølgeskvulp og nyter livet på berget.

Dette er den beste årstiden med verdens beste hytteliv i vente!

Russedåp

I dag er den eldste datteren min russ, etter nesten 13 år på skolen. Det er meget merkelig. Jeg husker godt hennes første skoledag på 1. trinn. Med en pappa i hver hånd, lyse musefletter, grønn selebukse og stripete genser møtte hun skolehverdagen. Selv var jeg fanget på Kvinneklinikken med et annet vesen som absolutt ville til verden i akkurat denne tiden. Hun klarte seg likevel fint, som hun alltid gjør.

Da hun startet på ungdomsskolen MÅTTE hun ha blått hår. Alle var rare, verden var vridd og hun hadde ramlet midt oppi en liten trøbåt. Hun visste ikke helt hvor hun skulle eller hvor lang tid reisen ville ta, men trødde som en gal. Fast bestemt på å finne frem. Uansett. Gav aldri opp.

Jeg var ikke sikker på om hun kom til å bli russ. Jeg var lenge redd livet ble for stort. Heldigvis viste det seg at det passet bedre og bedre ettersom årene gikk. Hun ble eldre. Hun vokste seg til å bli den sterkeste jeg kjenner. Den mest viljesterke. Den staeste. Og den som vil få til hva hun enn måtte bestemme seg for.

Derfor er jeg så stolt i dag at jeg holder på å sprekke.

Nyt russetiden din, frøken!