Russedåp

I dag er den eldste datteren min russ, etter nesten 13 år på skolen. Det er meget merkelig. Jeg husker godt hennes første skoledag på 1. trinn. Med en pappa i hver hånd, lyse musefletter, grønn selebukse og stripete genser møtte hun skolehverdagen. Selv var jeg fanget på Kvinneklinikken med et annet vesen som absolutt ville til verden i akkurat denne tiden. Hun klarte seg likevel fint, som hun alltid gjør.

Da hun startet på ungdomsskolen MÅTTE hun ha blått hår. Alle var rare, verden var vridd og hun hadde ramlet midt oppi en liten trøbåt. Hun visste ikke helt hvor hun skulle eller hvor lang tid reisen ville ta, men trødde som en gal. Fast bestemt på å finne frem. Uansett. Gav aldri opp.

Jeg var ikke sikker på om hun kom til å bli russ. Jeg var lenge redd livet ble for stort. Heldigvis viste det seg at det passet bedre og bedre ettersom årene gikk. Hun ble eldre. Hun vokste seg til å bli den sterkeste jeg kjenner. Den mest viljesterke. Den staeste. Og den som vil få til hva hun enn måtte bestemme seg for.

Derfor er jeg så stolt i dag at jeg holder på å sprekke.

Nyt russetiden din, frøken!