Lykkelørdag

På lørdag hadde jeg en dag fylt av fine menneskemøter. Tenåringen og jeg skulle se på Bergen City Marathon i sentrum, men må innrømme at jeg ikke så en eneste løper i aksjon. Jeg møtte på mange som var ferdige. De spratt lykkelig og svette rundt i gatene med medaljer, fancy treningstøy og verdens største glis. Smilene var så store og øynene så blinkende at jeg nesten vurderer å melde meg på til neste år.

Det beste med denne byturen var at det var så mange andre mennesker jeg er glad i som også dinglet i byen denne dagen. Vi fant dem alle sammen. Først fant jeg en liten gutt som var blitt så stor at jeg kvapp. Det tyder på at tiden flyr og at jeg ikke har vært på besøk på altfor lang tid! Sammen med de som skapte denne lille store gutten, lette vi etter det siste tilskuddet på stammen vi alle fem er en del av.

I en café i en sidegate i en sofa lå han helt stille og fikk mat av sin mor. Han ante ikke at tanten var kommet og han aner nok ikke hva som skjer med tanten når hun kommer i nærheten av ham heller. Det er ganske vanvittig. Hjertet mitt blåser seg opp og får liksom ikke helt plass der det bor. Jeg tror muligens at det er derfor tårene spretter så lett frem. Følelsen av en slags beruselse oppstår i kroppen og jeg blir oppspilt og rolig på en gang.

Jeg vil helst ha ham hos meg hele tiden og spretter opp om han behøver et skift av noe slag. Mulig jeg kan være på vippen til plagsom, men klarer ikke styre denne flommen av kjærlighet som bare flyter og tyter ut overalt. Jeg bare er så veldig stolt av denne nevøen min!

Min bror er også sprekkeferdig av stolthet og viste dette tydelig på kvelden da vi var en haug med mennesker samlet for å feier at astronauten har kommet frem der han skulle. En fantastisk lørdag!

Vårjakt

I dag har jeg har jeg vært på besøk hos noen fine frøkner. Da jeg hadde hengt fra meg jakken og nesten kommet inn i stuen kom fireåringen og den helt ferske treåringen løpende med forskjellige ting de ville vise meg. En lipgloss som fungerte fint som ansiktsmaling, en liten rar og myk plastdings med bilde av en my little pony på og et glass fylt av løvetenner. Den lille dingsen aner jeg ikke hva skulle brukes til, men den var tydelig populær og nyttig for to frøkner i lek. Løvetenner har jeg ikke sett i år og jeg spurte med full begeistring i stemmen hvor i all verden fire(og et halvt)åringen hadde funnet dem.

-"Jeg kan vise deg! Kom!"

Hun stormet ut i gangen og hoppet opp i støvlene. Jeg måtte fint følge etter og trodde jeg skulle ut i hagen der blomster ofte bor. Det skulle jeg ikke. I bare singlet galoppterte hun nedover en lang bakke og ropte at jeg måtte komme. Jeg løp etter og spurte andpustet om hvorfor vi løp så veldig. Da så hun på meg med store øyner og sa: "Jeg MÅ jo løpe, ellers fryser jeg. Jeg har jo bare t-skjorte på!"

Hun hadde jo helt rett i det, så jeg galopperte etter og holdt fast på alt som holde fast på kunne. Blomstene stod og smilte inntil en vegg et stykke fra huset. Vi fikk plukket noen flere i full fart før vi måtte løpe tilbake igjen. I høyt tempo. Heldige meg som kan få tilbringe tid med sånne vakre vesener og heldige meg som har funnet våren i dag. ENDELIG!

As long as you love me

I dag står Justin Bieber på scenen i Oslo. Jeg pleier i grunnen kalle ham Jostein Bever, men den yngste frøkenen min liker det meget dårlig. Uansett. Han står i alle fall på scenen, sannsynligvis omringet av kvinende jenter fulle av hysteriske hormoner og hese røster. Jeg er glad jeg ikke er der. Faktisk veldig glad for det.

Det jeg ER glad for er at de menneskene jeg setter aller høyest, er der. Ikke fordi Justin Bieber betyr noe for meg, men fordi den eldste vet hvor mye han betyr for den yngste. At jeg har en snart utvokst datter som er så grenseløst glad i sin søster at hun har spandert en drømmetur på henne, setter meg nesten helt ut av spill.

Justin Bieber-konsert, reise til Oslo og overnatting på hotell. Alt fikset og ordnet for egne penger og egen lyst. En eventyrsøstertur med masse tid til bare hverandre. Jeg er så stolt at hjertet mitt holder på å eksplodere!

Jeg har bare ringt en tre-fire ganger i løpet av hele dag. To i dag morges for å høre at de kom til å rekke toget og et par ganger etter de kom frem. Innimellom det har det kommet hauger med snapper og oppdateringer på facebook, samt en sms eller fem på toget. Jeg er ikke bekymret for dem. Bare uendelig glad i dem og uendelig glad for at de er så glade i hverandre.

Heia søskenkjærligheten!

Flisespikkeri

I går lot jeg som om at jeg var rik. Jeg startet dagen med å bestille time hos frisøren. Den yngste og snart den eneste tenåringen jeg har, hadde ikke klippet seg på meget lenge. Flaks for håret at hele tenåringsmennesket skulle få litt ekstra oppmerksomhet akkurat på denne dagen. Enda mer flaks var det at det var ledig time akkurat da vi måtte ha den. Håret ble klippet og tenåringen ble både glad og med ett veldig mindre fillete i hårkantene. Kortet hostet ganske kraftig da det skjønte at prisen på dette gildet nok kunne vært meget mindre for formuens del. Jeg gav klar beskjed om at i dag er vi rike, så kortet kunne bare slappe helt av og nyte trimmen.

Vi hoppet på en buss og entret sentrum med nyklippet hår og godt humør. Kortet holdt pusten mange ganger, men innså at menneskene ikke brukte penger på tulleting. De handlet rimelig fornuftig og etterlengtet de aller mest nødvendige ting. Ting som ikke har i det hele tatt vært mulig å ønske seg engang det siste halvåret. Vi flottet oss og stod i lange prøveklærkøer og smilte. Smilet stivnet mer og mer etterhvert og føttene ropte etter sitteplasser til oss. På et tidspunkt hadde jeg bare lyst å henge meg opp på en kleshenger og vaie i vinden av mennesker som prøvde klær om og om og om igjen. Heldigvis fikk vi en fangst god nok for lang tid og det før smilet var helt forsvunnet.

Den eldste snart-ikke-tenåringsdatteren dukket også opp og vi gikk på Pastasentralen og spiste mat og pratet masse om alt i verden. Det er ganske så fint å ha så store barn. Spesielt når de liker å være med hverandre OG med moderen. Lykkelig busset vi hjem før resten av dagen skulle brukes til helt andre ting.

I dag har jeg betalt alle regningene. Ekstrapengene er borte. Verden er tilbake igjen til normalen. Leken som rik er definitivt over for denne gang. Kortet skal få hvile seg godt og lenge før vi tar en sånn runde igjen. Heldigvis har jeg sluppet den dårlige samvittigheten for bruken av penger. Det må vel bety at jeg har vært rimelig fornuftig i ekstrapengegjerningsøyeblikket?

Bil eller fisk?

Jeg innrømmer gjerne at jeg har et aldri så lite snev av konkurranseinstinkt. Til tider kan dette sikkert være litt forstyrrende for andre, men det får heller bare gå. Jeg behøver nemlig ofte litt konkurranse for å finne motivasjon til å gjennomføre ting.

Tingene jeg her refererer til er trening. Jeg pleier ikke finne mange som vil bli først ferdig med husarbeidet eller vaske flest klær på kortest mulig tid. Så motivasjonen til trening og aktivitet er oftest i hovedfokus.

Det er ikke alltid enkelt å finne noen som gidder å hive seg på utfordringene. Er det sånn at man ikke får motstand så er det liksom ikke så mye å kjempe for heller. Da dør hele greien og jeg blir igjen sofasliter og ikkefungerende støttemedlem på Elixia. Elixia synes sikkert det fungerer godt, men for min egen del blir det å kaste ut penger jeg ikke har, ut av vinduet.

Heldigvis hender det at det dukker opp kampanjer jeg kan hive meg på. Den VIRKELIG store flaksen er at jeg er en enkel sjel som slettest ikke forlanger mye belønning for at jeg gidder å stille opp! Alt jeg trenger er et klistremerke.

Jeg kan visst vinne en bil i ett år om jeg klarer 25 klistremerker på 90 dager, uten at jeg helt skjønner hvordan det skal foregå og hva de i så fall gjør med bilen de har gitt bort etter dette.



Greien er at det funker. Den andre greien er at når man først bare bestemmer seg- så dukker jammen konkurrentene opp også!

I dag skjønte jeg forøvrig at jeg har hatt en klistremerkefascinasjon i stort sett hele mitt liv.

Hvem gikk på intet mindre enn TO søndagskoler for å samle flest mulig fisker og stjerner i garnet?

Jeg er forelsket

Nyfødd

No opnar livet munnen sin

og ut kjem eg med hauet først

så redd og tørst.

Eg skrik til eg får knoppen min

og varmen ifrå kroppen din.

Eg syg og pustar inn og ut

og er ein naken nyfødd gut.

Hans Sande

Det har vært veldig lenge til. Jeg fikk vite det ganske tidlig og sommeren var fremdeles sommer da jeg første gang ble kalt tante. Jeg fikk det ikke med meg først. Min bror heter onkel for mine barn og jeg tenkte det sikkert var sånn at jeg nå var hadde fått tantetittel av mine bonusnieser. Det var i alle fall det eneste som virket klokt akkurat der og da. Det gikk noen sekunder og SÅ forstod jeg hva han sa. Jeg skulle faktisk bli tante. Min bror skulle bli far. Det var et stort øyeblikk og jeg hoppet ganske mye rundt og jublet høyt. Faktisk var jeg ikke forberedt på at jeg skulle bli SÅ glad. 

Etter det har vi ventet. Vi har ventet i lange, breie, høye, korte, regnfylte, julete, seige og veldig mange dager. Jeg skjønner såpass at JEG ikke har vært den som har lidd mest under ventingen, men venting ER uansett kjedelig. I forrige uke var ventetiden over. Plutselig bare var han her. 

Stolte som bare høner kan bli, stormet vi opp på KK og ble hodestups forelsket ved absolutt første øyekast. Det er en merkelig følelse. Når man bare VET at det lille krapylet allerede har blitt et av dine viktigste mennesker. Det er en merkelig, men veldig stor følelse. Jeg er dypt og inderlig forelsket!

Ferdig!

Nå har jeg ligget under dynen i fire hele dager. Det er lenge og det er kjedelig. Av en eller annen grunn blir jeg helst syk akkurat når det er sol og vakkert vær ute. Aller helst vil jeg lete etter snøklokker og kjenne vårduftene. Ikke det at vårduftene kan kjennes i dette øyeblikk. Nesen inneholder litervis med snørr og lukter ikke en dritt. Likevel er det det jeg vil. På vårjakt.

Innimellom sovingen de siste dagene har jeg endelig klart å lage ferdig vogneteppet til min helt ukjente nevø. Ingen vet helt hvem han er ennå, men jeg håper han en eller annen gang i fremtiden setter pris på mitt voldsomme hekleprosjekt. Teppet er ikke stort og akkurat nå synes jeg ikke at det var så vanskelig å få til heller. Greien er at jeg har brukt ustyrtelig lang tid på å lære meg det. Da jeg hadde lært meg det- heklet jeg ca 25 lapper og var meget fornøyd- helt til jeg oppdaget at jeg slettes ikke hadde lært meg det likevel.

Dette førte til galskapshekling i frykt over at min nevø hadde tenkt å ramle ut FØR teppet ble ferdig. Jeg heklet så mye at jeg faktisk laget for mange lapper. Til slutt, etter mye om og men, skjønte jeg festingen av lappene OG kantingen rundt. Noe jeg egentlig fant på selv. Sånn tror jeg at det er i hekleverden. Man finner noen masker og så putter man det sammen til det man vil selv.

Jeg rakk det. Nå er teppet klart. Tanten er snart frisk igjen og dermed klar. Så NÅ kan denne nye knotten komme! Vil i helt samme slengen takke youtube for strålende og fantastisk hjelp i denne lange og tøffe prosessen. Jeg hadde aldri klart det uten deg!