En hjertegave

Min kusine er noe for seg selv. Det har hun i grunnen alltid vært. Hun har alltid tegnet og malt og funnet på snodige ord og rare ting. Hun har vært utrolig opptatt av familehistorie og er ekspert på å få mennesker rundt til å føle seg viktig i livet hennes. Vi har samme blodet i årene og det knytter oss sammen i utgangspunktet. Min fine kusine spinner flere tråder som binder oss enda tettere og det setter jeg enormt pris på.

Nå har jeg fått en gave av henne. Hun er generelt en jævel på gaver, men denne slår luften ut av elefanter og alle andre store dyr med mye luft i. Jeg vet ikke om jeg noengang har fått en gave med så mye oppmerksom kjærlighet i.

Min vakre kusine har malt et bilde til meg. Hun har funnet motivet på et gammelt foto fra en sår tid fylt av sorg og savn. Det er tatt i mormorhuset som betyr så mye for meg. Der har jeg gjennom hele barndommen hatt min trygghet. Bare bildet bringer frem minner på godt og vondt. Det min kusine så har gjort med det, gjør meg varm innvendig.




Over hele bildet har hun skrevet utdrag fra bloggene til både meg og min eldste frøken. Utdrag fra livet. Utdrag fra hverdagen. Det inneholder husmorvegring og siste samtale med mamma. Om puslespill som gir plass til så mange biter som vil være med og kjøkkenbenker man ikke gidder tørke av flere ganger. Så mange tanker, så mange minner. En skikkelig hjertegave.

Tusen takk!

Skoletrening

Førskoledag. Jeg vet ikke helt hvem som var mest nervøs. Elevene, foreldrene eller meg. Forventningene var i alle fall til å ta og føle på i den altfor trange foajeen der alle skulle møtes. 60 nye elever, tre nye lærere og et helt hav av foreldre.

Tett i tett satt alle og lyttet til rektor sine ord om skolen som snart skal bli deres hverdag. Da de ble ropt opp var det heldigvis mange trygge store hender som kunne holde de små om frykten for det nye ble for stor. Elevene flokket seg sammen og stod helt tause. Musestille fulgte de etter meg til klasserommet. Alvorstynget satte de seg i samling.

Det tok noen minutter før de ble komfortabel i situasjonen og samtalene begynte. Noen kunne skrive navnet sitt, noen kunne lese. Alle visste at man måtte ta hånden opp for å snakke og at man måtte vente på tur når andre hadde ordet.

Med stor andakt reiste de seg opp og fikk navneskiltet sitt om halsen. Skolebok og fargeblyanter innfridde arbeidet de helt klart forventet at de skulle få og foreldrene ble ikke nevnt i en eneste kommentar. De var store, selvstendige og på skolen. For første gang.

Fadderbesøk og lek på skoleplassen. De store elevene tok oppdraget med stor entusiasme og viste seg som omsorgsfulle og trygge figurer for de ferske skolelysene. Dagen ble perfekt.

                       Heldige meg! Nå gleder jeg meg veldig til høsten!

Fly-Fly

Bilfikseri

I forfjamselsen over at jeg hadde vært mor i 20 år samt noen svære sommerfugler som har inntatt min verden- klarte jeg å krasje bilen min på fredag. Jeg har, helt fra jeg flyttet inn, undret meg over når jeg ikke skulle klare svingen inn på parkeringsplassen min. Selvsagt måtte det komme akkurat på den dagen tiden ikke var lang og følelsene mine var mange andre steder enn akkurat i bilen. Jeg hørte en lite sjarmerende lyd og forstod fort hva som hadde skjedd.

Kroppen var rimelig kjapt ute av den lille røde bilen uten at skaden forsvant noe mer av den grunn. Skjermen hadde løsnet. Den hadde løsnet og jeg fikk den ikke på plass igjen. Siden tiden var kort og listen lang- kunne jeg ikke annet enn å la den bli stående  på plassen alene og skadeskutt. 20-åringen skulle feires og da kan man dessverre ikke hjelpe syke biler.

Den lille røde bilen ble glemt. Den stod der akkurat like skadet da jeg dagen etter skulle kjøre på tur. Jeg innså fort at det ikke gikk. Er man syk- så er man syk. Da skal man helst holde seg i ro. Jeg organiserte tur på annet vis og igjen glemte jeg helt at bilen var i ulage.

Etter tur og etter handling på butikken skulle jeg se på den igjen. Da bare stod den der og var blitt frisk. Noen hadde rett og slett fikset bilen min.

Jeg ble helt rørt. Skulle det vise seg at jeg faktisk har så gode naboer helt uten at jeg visste det?

Jeg brukte litt tid på å tenke igjennom hvem det kunne være. Til slutt havnet jeg på at det måtte være en nabo jeg har hatt hilsetrening på i lengre tider. I begynnelsen så han alltid ned i bakken, mens nå smiler og hilser han ordentlig tilbake når vi treffes utenfor. Sånn skal det da nemlig være, tenker JEG da. Lite visste jeg at slik nabobearbeiding kan føre til fiksing av bil helt uten at jeg har spurt engang.

Det viste seg at jeg hadde rett. Det var ham. For første gang i min nye leilighet, føler jeg meg som en del av et nabolag der man stiller opp for hverandre. SÅNT blir jeg glad av! Dagen etter plukket jeg opp avisen i første etasje og la den opp i fjerde der det bor en eldre dame. Hun vet ikke at det var meg, men håper hun fikk LITT av bilfiksefølelsen. Den er nemlig så god at den bør deles!

Fjonge frøkner på fjellet

Jeg har lånt vekk mine barn og tilbringer 17. mai med meg selv. Egentlig har jeg ikke lånt bort den eldste, men har vel på et vis lånt henne i så mange år at hun i år ville gjøre det HUN ønsket seg mest i dag. Den yngste er på at fjell langt avgårde og der vet jeg at hun har det fantastisk. Det vil si at vi alle har en god dag der vi er og DET skal man ikke kimse av!

Min dag startet ganske tidlig. Jeg stod opp og pakket flagget med meg i sekken, festen en sløyfe i håret og vandret avgårde på Lyderhorn. Dagen kunne ikke startet bedre! Varmen har kommet, bjørken er nesten lysegrønn og fuglene sang for full hals. Sammen med min beste venninne startet dagen med samtaler i alle varianter. De dype, alvorlige. De vonde og vanskelige. De morsomme og gode. De reflekterende og alt det som skulle kunne smette seg innimellom dette.

Fantastisk frokost på toppen og en hel, lang og fin dag  foran oss. Ganske enkelt strålende!

Gratulerer med dagen!

Lykkelørdag

På lørdag hadde jeg en dag fylt av fine menneskemøter. Tenåringen og jeg skulle se på Bergen City Marathon i sentrum, men må innrømme at jeg ikke så en eneste løper i aksjon. Jeg møtte på mange som var ferdige. De spratt lykkelig og svette rundt i gatene med medaljer, fancy treningstøy og verdens største glis. Smilene var så store og øynene så blinkende at jeg nesten vurderer å melde meg på til neste år.

Det beste med denne byturen var at det var så mange andre mennesker jeg er glad i som også dinglet i byen denne dagen. Vi fant dem alle sammen. Først fant jeg en liten gutt som var blitt så stor at jeg kvapp. Det tyder på at tiden flyr og at jeg ikke har vært på besøk på altfor lang tid! Sammen med de som skapte denne lille store gutten, lette vi etter det siste tilskuddet på stammen vi alle fem er en del av.

I en café i en sidegate i en sofa lå han helt stille og fikk mat av sin mor. Han ante ikke at tanten var kommet og han aner nok ikke hva som skjer med tanten når hun kommer i nærheten av ham heller. Det er ganske vanvittig. Hjertet mitt blåser seg opp og får liksom ikke helt plass der det bor. Jeg tror muligens at det er derfor tårene spretter så lett frem. Følelsen av en slags beruselse oppstår i kroppen og jeg blir oppspilt og rolig på en gang.

Jeg vil helst ha ham hos meg hele tiden og spretter opp om han behøver et skift av noe slag. Mulig jeg kan være på vippen til plagsom, men klarer ikke styre denne flommen av kjærlighet som bare flyter og tyter ut overalt. Jeg bare er så veldig stolt av denne nevøen min!

Min bror er også sprekkeferdig av stolthet og viste dette tydelig på kvelden da vi var en haug med mennesker samlet for å feier at astronauten har kommet frem der han skulle. En fantastisk lørdag!

Vårjakt

I dag har jeg har jeg vært på besøk hos noen fine frøkner. Da jeg hadde hengt fra meg jakken og nesten kommet inn i stuen kom fireåringen og den helt ferske treåringen løpende med forskjellige ting de ville vise meg. En lipgloss som fungerte fint som ansiktsmaling, en liten rar og myk plastdings med bilde av en my little pony på og et glass fylt av løvetenner. Den lille dingsen aner jeg ikke hva skulle brukes til, men den var tydelig populær og nyttig for to frøkner i lek. Løvetenner har jeg ikke sett i år og jeg spurte med full begeistring i stemmen hvor i all verden fire(og et halvt)åringen hadde funnet dem.

-"Jeg kan vise deg! Kom!"

Hun stormet ut i gangen og hoppet opp i støvlene. Jeg måtte fint følge etter og trodde jeg skulle ut i hagen der blomster ofte bor. Det skulle jeg ikke. I bare singlet galoppterte hun nedover en lang bakke og ropte at jeg måtte komme. Jeg løp etter og spurte andpustet om hvorfor vi løp så veldig. Da så hun på meg med store øyner og sa: "Jeg MÅ jo løpe, ellers fryser jeg. Jeg har jo bare t-skjorte på!"

Hun hadde jo helt rett i det, så jeg galopperte etter og holdt fast på alt som holde fast på kunne. Blomstene stod og smilte inntil en vegg et stykke fra huset. Vi fikk plukket noen flere i full fart før vi måtte løpe tilbake igjen. I høyt tempo. Heldige meg som kan få tilbringe tid med sånne vakre vesener og heldige meg som har funnet våren i dag. ENDELIG!

As long as you love me

I dag står Justin Bieber på scenen i Oslo. Jeg pleier i grunnen kalle ham Jostein Bever, men den yngste frøkenen min liker det meget dårlig. Uansett. Han står i alle fall på scenen, sannsynligvis omringet av kvinende jenter fulle av hysteriske hormoner og hese røster. Jeg er glad jeg ikke er der. Faktisk veldig glad for det.

Det jeg ER glad for er at de menneskene jeg setter aller høyest, er der. Ikke fordi Justin Bieber betyr noe for meg, men fordi den eldste vet hvor mye han betyr for den yngste. At jeg har en snart utvokst datter som er så grenseløst glad i sin søster at hun har spandert en drømmetur på henne, setter meg nesten helt ut av spill.

Justin Bieber-konsert, reise til Oslo og overnatting på hotell. Alt fikset og ordnet for egne penger og egen lyst. En eventyrsøstertur med masse tid til bare hverandre. Jeg er så stolt at hjertet mitt holder på å eksplodere!

Jeg har bare ringt en tre-fire ganger i løpet av hele dag. To i dag morges for å høre at de kom til å rekke toget og et par ganger etter de kom frem. Innimellom det har det kommet hauger med snapper og oppdateringer på facebook, samt en sms eller fem på toget. Jeg er ikke bekymret for dem. Bare uendelig glad i dem og uendelig glad for at de er så glade i hverandre.

Heia søskenkjærligheten!