Lykkepiller i svart jord

Vinterferien er her og har sendt mitt yngste krapyl avgårde med et fly. Selv om det er lenge siden jeg har vært på jobb synes jeg at man må benytte seg av ferier når de dukker opp. Jeg startet min på Kvamskogen med nedover og bortoverski. Vel hjemme kjente jeg at jeg ville mer på tur. Jeg hadde mer behov for mennesker og samtalepartnere og valget falt på garden der man alltid kan være akkurat den man er. Hele tiden. Så jeg pakket meg i bilen og trillet i passe tempo til huset med freden i.

Kvelden listet seg innpå og det var tid for "legging" av høns. Min tante er levende opptatt av frittgående høns og har hatt høns spankulerende rundt beina i ca 40 år. Høns er trivelige skapninger. Jeg gav dem mat og pratet litt med dem. Jeg plukket med meg dagens fangst uten at noen av dem ble noe fornærmet av den grunn. De klukket og koste seg og var ikke noe annet enn fornøyde.

En gang ønsker jeg meg sånne.  

Lykkelige høner legger lykkelige egg!

Det er godt å være på landet. Jeg sov som en stein om natten og våknet uthvilt. Ikke visste jeg at formiddagen skulle bli preget av planting. Men sånn ble det. Det er noe spesielt med å dyrke sine egne planter. Få ting til å vokse. Passe på dem og i dette tilfellet få noe ut av dyrkingen. Er jeg heldig og får dette til får jeg etterhvert tomater i vinduet mitt. 

Jeg er helt grønn på sånt og fikk et kurs av min tante. Nå tenkte jeg at dere skulle få et lite lynkurs av meg.

Det finnes visst mange måter å gjøre dette på, men sånn gjorde vi det i går. Jord, en bøtte med sand, en sprayflaske med vann, noe å plante i og selvsagt frø måtte på bordet. 

Vi lagde merkelapper av et gammel yoghurtbeger.
Kan være greit å holde styr på hva som er hvor.

Først fylte jeg oppi begeret med løs jord. Den skal ikke pakkes hardt sammen. Så brukte jeg en tannpirker som jeg fuktet i munnen og dermed festet de bittesmå frøene seg og var lett å få ned i jorden. Frøene skulle ca en halv cm ned i jorden.

Når det er gjort og frøene er på plass skal/kan man strø over jorden med et lite lag sand. Dette er for å forhindre grønske. Når man har gjort det fukter man sanden med noen spruter med vann fra en sprayflaske.

Nå er man i grunnen ferdig, men vi mangler plastfolien som vi la rundt hele begeret. I denne første prosessen skal vi ikke vanne frøene. Fuktigheten i jorden holder frem til frøene har spiret ca to cm opp av jorden. Først da kan du ta av plasten og helst vanne dem fra bunnen og ikke fra toppen. Jeg gleder meg til å se hvordan det går. Dette er god terapi! Lykkepiller i frøform.

Før jeg dro hjem fikk jeg også være med på tapping av lønnesevje. Det er ganske utrolig hva naturen deler med oss om man bare vet om triksene. Til nå er det bare lønnen som kan tappes. Bjørkesevjen er ikke helt klar ennå. Den er klar ca tre uker etter lønnen, uten at jeg vet helt hvorfor det er sånn. Har du smakt sevje? Det smaker friskt og godt og er stappet med vitaminer og enzymer.

Jeg elsker å lære om disse tingene og er så heldig at jeg kan få lære akkurat så mye jeg vil. Vil du lære mer om disse tingene? Neste helg, den 7-8. mars skal det holdes kurs om groglede og hvordan man tapper bjørkesevje. Du får også kunnskap om hvordan du lager vin av den gode sevjen.  Kurset holdes på garden på Ostereidet og har plass til flere!

Om du er interessert, gi meg en lyd eller  kontakt min tante på dagfrid@kolas.net eller på mobil på mobil: 90959171.

My funny valentine

Forrige helg følte jeg meg gammel. Gammel, venneløs og kjedelig. Det virket som om alle bare helt samtidig skulle bli ordentlige og bare være hjemme. Hjemme for meg blir da hjemme alene og det begrenser seg hvor utrolig koselig det er i lengden. Eller egentlig er det vel nesten motsatt. Det blir så koselig at jeg ikke får fingeren ut og finner på noe som helst. Jeg føler meg sliten og passer på meg selv så mye at jeg glemmer å leve. Jeg får lest mange bøker og tenkt veldig mye på veldig masse jeg helt sikkert ikke egentlig behøver å tenke på. Frykten for at det er sånn det nå blir er skrekkelig stor. At jeg bare forblir alene. Forever alone - som tenåringer sier.

Den store sannheten er vel at jeg er litt satt ut av at jeg om veldig få uker fyller 40 år. Jeg innser at det sikkert ikke kjennes annerledes ut. Jeg tror heller ikke at det ramler inn nye rynker over natten eller at jeg forandres og blir en helt annen utgave av meg selv. Likevel er det rart. Jeg føler virkelig at jeg nettopp var 15 - samtidig som det har skjedd så mye i mitt liv at jeg innimellom føler jeg er minst 90. Det skumleste er kanskje at jeg forestiller meg at jeg må være voksen når jeg blir 40. Av en eller annen grunn skremmer det meg. Merkelig nok. Jeg som har vært voksen siden jeg var pitteliten.

I går bestemte jeg meg for at dagen skulle bli fin og at jeg skulle bevise for meg selv at jeg er i levende live. Jeg plasserte mine frø på søsterkveld og hotellovernatting og visste dermed at de viktigste i mitt liv var sikret en glitrende kveld.

Jeg kastet meg rundt og kom meg opp på jobben der flere håndfuller med kolleger stod med forkle og kokkelerte og danterte de nydeligste retter. Det var dekket for tapaskveld. Stemningen var høy og maten meget god. I rett tid ble jeg kjørt helt inn til sentrum av en kollega og fant min bror som tilfeldigvis var i byen.

Etter noen timer sammen med ham hadde det dukket opp så mange kjente at jeg måtte innse at jeg hadde bommet fullstendig på den venneløse tanken jeg hadde hatt forrige helg. Plutselig dukket min kusine opp sammen med kjæresten og før jeg visste ordet av det frekventerte jeg den aller største seilbåten jeg noen gang har sett. Da de gikk hjem var det fremdeles tid til å gå videre. På Garage ventet to gode venninner og jeg danset til lysene ble tent i lokalet. Selv ikke da var jeg klar til å ta kvelden og da invitasjon til god gammaldags liggis kom på bordet var jeg ikke veldig vanskelig å overtale.

Her er vi på studietur for ca ti år siden. Det sier seg selv at vi trives i hverandres selskap. I hverdagssluket strekker ikke alltid tid til pleiing av vennskapet til. Da er det helt klart viktig å gripe de mulighetene man får. I går husket jeg på akkurat dette og grep sjansen når jeg fikk den servert.


Å våkne sammen med noen man er glad i er alltid kjekt. Spesielt på sånne dager som dette. Jeg tenkte at Valentinsdagen ikke var noe å bry seg med. Det endret seg i det jeg fikk overrakt dette kortet.

Hipp hurra for gode venner og for at det alltid kommer gode dager etter de vonde!

Jernkvinnen

Jeg skal ikke stikke under noe som helst stol at jeg har vært sliten. Jeg har vært så sliten at jeg til slutt bare har trodd det var sånn det skulle være. Jeg har prøvd å spise riktig, sove nok og trene. Alt i higen etter litt etterlengtet energi. Jeg ante ikke at den hele tiden befant seg på Haukeland! 

Ganske skeptisk møtte jeg opp på KK. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle og det skulle vise seg at de ikke visste det, de heller. Etter ca tusen timer sittende rett opp og ned fikk jeg til slutt en injeksjon med energi rett i årene. Jeg synes jeg kjente det litt, men var veldig trøtt etter oppognedsitting og skulle dessuten komme tilbake to dager etter for ny dose.  

Da jeg kom på nytt besøk var alle informert om at jeg kom. De hadde en seng klar og alle var bare veldig hyggelige. Jeg forstod at ventetiden ville bli lang denne dagen også, men hadde heldigvis med meg bok og god tålmodighet. Faktisk er det litt deilig å bare ligge i en sykeseng. Man bare ligger der og er fredet fra omverden. Blir man tørst kan man trekke i en snor. Det er fredelig på et merkelig vis. Særlig når man bare skal være innlagt veldig kort og det slettest ikke er noe farlig man er der for. 

Ingen vet helt hvorfor jeg skulle få jern på KK. Men jeg skal love dere at jeg er lykkelig for å ha fått det. Jeg har helt tydelig gått i årevis uten å vite at jernmangelen min gikk så utover kvaliteten på livet. Det høres banalt ut men det er sant! Nå kan jeg bøye meg ned og knyte skolisser uten at jeg holder på å segne om. Musklene mine virker SÅ mye bedre på fjellet og jeg føler meg generelt enormt kvikkere og mer våken. Jeg kan puste godt ned i lungene hele tiden og hjertet har slått seg til ro og sluttet med den voldsomme dunkingen. Jeg er veldig fornøyd.  Måtte det vare!

24. desember: Julekvelden

I dag er dagen. Den vi alle har ventet på og som vi har forventninger til. På den ene eller den andre måten. Noen velger å være alene på denne dagen og liker det best. Noen er det - uten at de nødvendigvis vil det, men heldigvis er de aller fleste sammen med mennesker de er glade i. Det er jeg og det er jeg takknemlig for. Julero er godt men jeg liker aller helst å skape den sammen med andre.

I år er vi tre generasjoner samlet. Alle bidrar på sin måte. Den aller yngste frøkenen jobber med å gi gode øyeblikk til dem rundt seg. I dag har hun kost og klemt så overraskende mye at hjertet mitt helt har smeltet.  Måten hun strekker seg etter alle dem rundt er helt nydelig og varmer flere enn meg.

Vertinnen i huset har gått hen og fått nesten 40 i feber og har rømt huset. Hun har sett frem til denne dagen i evigheter. Litt trasig å måtte tilbringe den i sengen, men hun kan i det minste gjøre det med god samvittighet. S(l)ekten min kan nemlig fikse til og ta i et tak når ting ikke blir som man hadde tenkt. Av den grunn vet jeg at hun kan klare å slappe helt av der hun er. Forhåpentligvis er hun kvikkere i morgen. Dessuten er ikke jula ferdig før til påske. Så litt jul skal vi nå få til for henne også.

En bestemor, meg og den yngste i laget har vært på bedehuset og sunget julen inn. Min yngste avlegger tok da ansvaret for grøtlaging til hele gjengen og reddet oss bort fra det eneste tilløpet til stress vi har hatt i løpet av dagen.

I bedehuset fikk vi høre om knuste julefigurer og fortelling om at noen mennesker også kan føle seg knust. En liten herremann bak oss spurte meget alvorlig sin far om mennesker også kunne knuses. Ikke så lett for en liten sprett og forstå bildene presten forsøkte å male. Vi fikk kjedet oss litt og sunget Deilig er jorden. Da er jeg fornøyd og julen har startet.

Selv om vi har måttet pakke ned en vertinne har vi pakket ut masse fine gjester også. Alle har hjulpet til med sitt. Grøtlaging og pinnekjøtt, skrelling av poteter og kålrabi. Rydding av og på bordet. Atmosfæren er god. Det er dekket for en fin julekveld. Alle er med og skaper dermed nye juleminner sammen.

God jul! 

23. desember: En vakker dag

Bittelille julaften ble en vakker dag. På den dagen fikk jeg gjort mer enn jeg har maktet på lenge. Jeg våknet etter elleve timers søvn og følte meg mer opplagt. Jeg følte meg så kvikk at jeg bestilte time til optiker og skaffet treningskort. Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men skal love deg at det har kostet mange timers god utsettelsesteknikk på ikke å få det gjort. 

Jeg kjente det gjorde godt og var i godt humør da jeg var på vei til en koselig kafé i Lille Øvregate. Selskapet der var mer enn hyggelig og jeg hadde en god følelse da jeg klemte henne god jul. På vei inn i parkeringshuset ringte jeg min eldste. Hun behøvde en mamma og befant seg tilfeldigvis rett i nærheten av huset den lille røde bilen stod og ventet.

Meg og den røde bilen fraktet henne på jobb og fikk samtidig gaver og mat i hus. Godt med alle fluer som kan slåes i smekker. Den yngste var reist på gaveekspedisjon på Sotra og gav sin mor en visshet om at dagen var god. Jeg fikk en ro i meg. Denne dagen var fin. På en mørk desemberdag setter jeg pris på slikt lys. 

På kvelden ringte det på og selveste juletrenissen kom. Denne nissen vasket opp, ryddet og tente stearinlys da jeg var en tur for å handle. Det er ikke vanskelig å ha besøk da. Senere laget nissen jammen middag også. Sammen med hele familien spilte juletrenissen spill til langt på natt og gav meg julestemning og takknemlighet herfra til månen! 

Nå gleder jeg meg veldig til i kveld. Da samles nesten hele julefeiringstroppen og feiringen kan så smått starte. Noen feirer Jesusbarnet. Jeg feirer at jeg har så mange jeg er glad i som vil dele julen med meg. God lille julaften!

22. desember: Juleminner

Jeg går for en reprise i dag. Leste denne høyt på julelunsjen og fikk skikkelig julestemning. Kanskje ikke så rart siden det var mine egne minner, men håper det hjelper for dere også! 

Vi hadde skikkelig gammeldags jul da jeg var liten. Alt var som det skulle være. Sølvet var pusset og dukene rullet. Treet ble ikke pyntet før på lillejulaften og gavene i den store kurven kom ikke ned fra lemmen før på formiddagen julaften. Ikke det at vi ikke hadde sjekket den ut fra før. Noe av det gøyeste var å klemme på alle gavene før de var kommet ned i stovo. Eller hinn enden, som den andre enden av huset faktisk heter.

Vår jobb før julaften kunne begynne, var å skrelle poteter og kålrabi. Vi skrelte slettest ikke bare til julaften. På julaften var vi en 8-10 stykker, men på 1. juledag kom resten av s(l)ekten og overtok verden. Alle kom til middag og da sier det seg selv at vi skrelte til fingrene var fulle i blemmer. Jeg ville aldri vært dem foruten.  Juledagen var den fineste dagen i hele året. Den slo selv julegavene på selveste julaften.Til og med da jeg var liten. 

Etter at vi hadde utført pliktene, funnet en mandel eller to i grøten, hørt Timmy Gresshoppe synge julen inn og ventet i uendelige tider- kunne vi pynte oss. DA startet julen. Jeg husker den som fredelig. Selv om vi var fire unger tett i alder og voksne som hadde snakketøyet med seg- er det freden som er mitt fineste barndomsminne fra julen. Julemiddagen måtte spises. Sprengt Brosme, poteter, kaldt smør og flatbrød. Svisker til dessert. Man likte ikke fisk. Ikke svisker heller. Middagen varte dessuten i omtrent ti timer.

Men etter det! Da var det røde kinn, julegaver og masse latter. Tunghørte morfar måtte lese på alle lappene, mens yngstemann oftest var den som skulle grave gavene frem. Merkelig nok ble minstemanns gaver oftes åpnet først?  Det ble alltid så varmt utpå kvelden. Vedfyring, masse mennesker og innfridde forventninger heter opp små mennesker. Når det ble for varmt, smøg jeg meg inn i den andre stuen. Der var det kjølig og stille. Der inne bodde den ultimate julefreden. I den dunkle belysningen under julegreinen som hang i taket var jeg en lykkelig liten pike.

Jeg gleder meg til jul.

21. desember: De viktige tingene?

Vi burde sikkert lagt langflate rundt om på gulvet og vasket. Eller i det minste støvsuget. Kanskje lagt en liten plan om hvilke mat vi skal ha når butikkene faktisk er stengt? Det gjør vi ikke. Vi har nemlig bestemt oss for at å spille spill er viktigere. Og det er det jo? 

En haug med svarte gamle tanter har flydd til varmere strøk. Med seg har de tatt en av de to hanene i flokken og noen av avleggerne sine. Samt en kjæreste som har forvillet seg inn i s(l)ekten. Faktisk skal enda flere reise ned i neste uke. Hvordan kommer dette til å gå? Jeg har faktisk aldri opplevd en jul uten at slekten er samlet til stort kakleri. 

Det kommer nok til å gå. Vi er alle godt oppdratt i snakketøyet og vil helt sikkert prate på inn- og utpust uansett. Dessuten unner jeg alle disse fine menneskene å kose seg i varmen. 

Nå klager den yngste høylytt. Jeg må faktisk komme i gang med spillingen med en eneste gang!