Gratulerer med dagen, mamma

I dag er det på dagen 17 år siden jeg så deg. Den aller siste gangen jeg skulle få se deg ble av alle dager på morsdag.  Det var ikke noe voldsom feiring. Voldsom feiring var aldri viktig for deg. Men vi samlet hele familien og markerte dagen. Helt uten at vi visste det var den aller siste morsdagen vi hadde sammen.

Jeg var helt utafor og kranglet og gråt det meste av tiden den ettermiddagen. Jeg tror noe i meg sanset at det var noe fryktelig galt. Noe i meg forstod at mamma var på vei til å dra. Kanskje underbevisstheten min ville vise henne hvor mye jeg trengte henne? Jeg har verken før eller siden opplevd noe lignende. Raseriet i meg var helt nytt og ukjent. Nesten som om jeg allerede visste hvor mye sorg som var i vente.

Det ble en fin forsoning over telefonen. Den ukjente siden i meg fikk roet seg ned og vi fikk begge satt ord på hvor mye vi betydde for hverandre. Den aller siste samtalen med deg ble nok en av våre aller vakreste og viktigste samtaler.

Det har gått så mange år. Jeg tror at siden du forsvant så fort for meg så vil du alltid være voldsomt borte. Du er savnet på så mange plan. Av oss alle.

Gratulerer med dagen.