24. desember: God jul! 🎄❤️🌟

En rolig start på julemorgenen med siste episode av Snøfall og en stille frokost for meg selv. Alt for å lade opp til selveste kvelden som starter om ikke så lenge.

Julebadet er gjennomført selv om det var omtrent 25 svaner som hadde bestemt seg for at det var deres strand i dag. Nesten litt fornærmet bestemte sjefen i svanegjengen seg for å dra med seg halve bølingen over på andre siden av sundet. Det gav oss akkurat nok plass til å løpe uti. Så det gjorde vi, løp ut i sjøen, utførte tidenes korteste bad og løp opp igjen. Denne juletradisjonen liker jeg!

Jeg ble plukket opp hjemme av min egen julenisse som måtte på oppdrag helt uten at han hadde på seg uniformen. En nabo hadde kjørt seg helt fast og bad desperat om hjelp. Hun måtte på jobb og bilen samarbeidet over hodet ikke med isen på bakken. Nissen hev seg rundt og fikk bilen på trygg asfalt. Ekte juleånd der, altså. 

Nå har han endelig fått på seg drakten, lusket litt rundt hushjørnet og laget ordentlig juleforventninger til yngste nevøen i huset. Resten ble ganske begeistret de også. 

Nå er det jul og jeg er ordentlig fornøyd med å ha klart å levere innhold bak alle lukene i årets kalender. Ønsker dere alle en fin julekveld og takk til alle som har lest i år! 

God jul! ❤️

Snikenisse i aksjon!

Ferdig julebadet!

Siste luke i øredobbkalenderen er en klar favoritt!

23. desember: Dagen før dagen

Nå har roen og freden senket seg i det utrolig vakre vinterværet Bergen har pyntet seg med. Ryktene vil ha det til at det skal plaske ned i morgen, men som evig væroptimist, satser jeg på at det ikke starter før på kvelden. På formiddagen i morgen står nemlig badetradisjonen på tapetet og det hadde vært hyggelig med opphold akkurat da.

Tidligere i livet pleide jeg å være levende julekort på lillejulaften og kjøre rundt med gaver. Som levende julekort fanger man julestemningen i alle stuene og får hauger med kaffekopper og fine prater. Jeg savner det, men innser og at det på ingen måte hadde vært gjennomførbart nå. Jeg er glad jeg rakk de jeg rakk i år og har kost meg med det. Det har vært både fine prater, kaffe og mat på menyen. Jeg har til og med fått med meg forventningsfulle barn som endelig fikk plassere gaver under treet. Nå er det ro og lading til i morgen. 

Det sikreste tegnet på at det er jul er de vanvittig gode risbollene jeg får hvert eneste år av moren til bestevenninnen min. De står ganske trygt i kjøleskapet og nesten alle må vente på å bli spist til selveste julaften. 

Nå er det jul ❤️

 

22. desember: På riktig side av fjellet

Endelig kom dagen da min mann og tenåringen skulle kjøre over fjellet. Ikke at jeg gledet meg til akkurat den biten, men til de skulle komme! Hjertet var stadig i halsen ved tanken på de sykt glatte partiene de skulle passere og jeg har igjen lovprist valget mitt om å ta toget tidligere i uken. Å ha meg med over fjellet ville bare vært stress for absolutt alle involverte. De klarte heldigvis å komme hele frem og hadde kun sett to biler som hadde krasjet på veien. Det er i grunnen lite når man vet hvordan forholdene har vært i dag. 

Tenåringen har etter eget ønske hoppet av den grønne bilen og er allerede landet på julefeiringsåstedet. Jeg vet at hun har ønsket det lenge. Kusinetid og familietid. Det blir ikke så ofte når man bor på hver sin side av fjellet. Det å henge med søskenbarn var noe av det jeg elsket aller høyest da jeg vokste opp og jeg ser at hun også setter uendelig pris på det. 

Mannen min har kommet hit til meg og har sovnet for lenge siden. Å kjøre hjem til jul tar på. Han ligger trygt på lading ved siden av meg. I morgen er det siste innspurten før julefreden senker seg. Det er vel det som er den store krasjedagen på bilfronten, så vi får kjøre ytterst forsiktig på runden vi skal. Jeg skal garantert ha med meg lommeengelen! 

Håper dere har en fin kveld.

De siste tre dagene i kalenderen!

Beste kalenderen ever!

21. desember: Lommeengel for kjærlighet og håp!

I dag fikk jeg verdens fineste julegave. Den var egentlig en julehilsen fra jobben til bestevenninnen min, men hun visste med en gang at den var til meg og ikke henne. Gaven var en liten engel skåret ut i tre og er akkurat passelig stor til å holde inni hånden. Den er utrolig behagelig å ta på og er nå utnevnt til fokusengelen og skal benyttes med en gang nervesystemet begynner å sende voldsomme og helt unødvendige stresshenvendelser til hele kroppen.

Jeg fikk prøve den med en gang jeg fikk den overlevert. Jeg var nyopplukket passasjer på vei til lunsj da jeg fikk den i hånden min. Det å være passasjer er ganske utfordrende med et overaktivert nervesystem og er rimelig slitsomt både for passasjeren og føreren. Ikke spesielt artig når man tror at sjåføren verken ser lyssignaler, andre biler eller mennesker på veien. Hiver du på litt snø og is sånn at det er litt glatt så har vi det gående. Engelen kom flygende helt i riktig tid og reddet både meg og bestevenninnen fra å bli nervevrak. 

Det fungerte, nemlig! 

Når stresset økte, så fant jeg frem engelen. Lukket hånden rundt og strøk den over vingene. Og vips hadde jeg flyttet fokuset et helt annet sted. 

Den lille engelen er egentlig en kopi av «Fredsengelen» som er laget av den svenske kunstneren og aktivisten Lehna Edwall. Hun har et prosjekt som heter: The Unitehope Project og ble startet i 2005. «Fredsengelen» er steinengler plassert rundt i verden og er et ikke-politisk og ikke-religiøst prosjekt der målet er å spre kjærlighet og håp til mennesker. Norge har en slik engel på Vallersund Gård på Fosenhalvøyen. Andre steder du finner dem er Vanuatu, Australia, Mali, Russland, Peru, Canada og Hawaii. Målet er å danne et nettverk av 49 engler over hele verden. Til nå er det visst 22. 

Er det ikke vakkert? Jeg kjente at det gav meg håp. 

Takk for gaven! 

Bildet er lånt fra reisemegleren.no 

20. desember: Et forstørrelsesglass

Julen er en tid for ettertanke og refleksjoner. Jeg har alltid likt denne tiden siden menneskene rundt meg blir myke og klemmer mer enn ellers. Stemmene blir varmere og minnene sitter liksom litt løsere. I dag har jeg hatt gleden av å mimre med en av tantene jeg alltid feiret jul med da jeg var barn. Eller faktisk helt til jeg var voksen. 

Vi feiret alltid på landet hos mormor og morfar. I det herrens år 1998, seks år etter morfar var død, sa mormor til sine barn at nå synes hun de var store nok til å feire julen for seg selv. Da var mamma 46 år og jeg var 23. Det kan veldig godt hende at det var på høy tid. Jeg minnes den julen som fin. Litt færre mennesker enn vanlig, men absolutt godkjent. Selv om vi ikke hadde nypusset sølvtøy eller rullede duker på bordet så smakte maten jul og vi var sammen. En av de fineste gavene det året var at mamma skulle bli mormor igjen og alle hjerter gledet seg veldig til akkurat det. 

Det ble bare denne julen mamma fikk arrangere selv. Hun fikk aldri møte sitt nye barnebarn. Under to måneder senere døde hun ganske plutselig og brått ble julen noen helt annet for oss som var igjen. I mange år var sorgen og savnet stort. Julen er en tid som er ekstra sår, men også ekstra fylt av kjærlighet. Den er som et forstørrelsesglass både på godt og vondt.

Da er det fint å høre til i en stor familie som gjør at jeg føler jeg har flere foreldre enn noen andre jeg kjenner i hele verden. De får meg alltid til å føle at jeg hører til. Den følelsen skal man ikke kimse av og jeg er vanvittig takknemlig for det. Den fungerer nemlig i både gode og onde dager. 

Heldige meg! ❤️

19. desember: Juleklippen er tatt!

Det er ikke så ofte jeg drar til frisøren. Siste gangen var 27. desember i fjor fant vi ut i dag. Jeg har nemlig fast frisør og hun holder til i Bergen. Ikke bare er det sånn at jeg har fast frisør, det er også fast at eldste krapylet alltid er med når jeg skal dit. En meget hyggelig tradisjon og nå virker det som det og har blitt en juletradisjon. 

Det er like trivelig hver gang og i dag trivdes jeg så voldsomt at jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Jeg hadde bestilt klipping av hår og forming av bryn. Da min meget hyggelige og flinke frisør i samme slengen lurte på om jeg hadde tenk å farge brynene også, kjente jeg at det skulle jeg faktisk. Så for første gang i verdenshistorien har jeg farget bryn og kan endelig krysse det av på livets lange liste. Jeg kvepper stadig når jeg ser meg i speilet, men er alt i alt veldig fornøyd med både hårklipp og bryn. Jeg stoler jo tross alt (med rette) på denne frisøren jeg dra helt fra Bærum for å gå til.

Å spontant treffe på gamle kjente og få gode klemmer er også en aktivitet jeg setter stor pris på etter å ha entret Bergen. Jeg kjenner det gjør godt langt inn i sjelen. I morgen skal jeg besøke en av tantene mine og jeg gleder meg veldig til å se henne. Juleferie med god tid er kjempedeilig! 

Dagens kalendergave!

18. desember: Hverdagshelter

Å skulle flytte seg fra A til B for meg kan være vrient. Kroppen liker ikke forflytninger og mijøskifter kan være utfordrende. Skal jeg da på samme tid lure på hvor jeg skal sitte, dra på masse bagasje og ha et tidspunkt jeg må rekke ting på - kan det være merkelig slitsomt å få det til. 

Dette er jo ting jeg alltid har klart fint helt selv før og det er overraskende lett å glemme at man ikke er som man pleier og dermed gå på en smell. 

Da er det godt å ha en mann som har skjønt hva jeg behøver før jeg har tenkt på det selv. 

Han stod tidlig opp og dro med seg hele den svære gule kofferten min til Oslo S sånn at jeg skulle slippe å styre med den før jeg skulle på toget. Er ikke det kjærlighet, så vet ikke jeg. At han i dag også var ekshibisjonisse synes jeg bare var sjarmerende. 

Jeg har nemlig aldri vært på lunsjdate med julenissen før. Vi fikk ikke tak i julegrøt, men tror han var fornøyd med maten likevel. Nissen fulgte meg på toget og sa god jul til medpassasjerene før han satte seg i sleden igjen. Han er ganske opptatt nå frem mot jul, så godt han får en liten pause fra konemor. 

Den eldste avleggeren som ventet i Bergen var i dag tilfeldigvis utkledd som reinsdyr. Jeg liker at familien går ordentlig inn i rollene for å skape julestemning for menneskene rundt seg. Frøknen hadde glemt at hun skulle til tannlegen etter arbeidstid. Litt usikker på hvordan hun følte det da hun dukket opp med reinsdyrdrakt hos pineren, men moderen satte stor pris på det! 

Nå er jeg på plass hos mine firbeinte barnebarn og har fått middag hos den eldste sin bonusmor (som er min bonusmedmamma!). Strålende fornøyd med starten på juleferien. Gleder meg til resten!

Dagens kalendergave 🌟

17. desember: Julejobberi!

I år skal mine (nesten) selvlagede barn ikke feire julen med oss. Den eldste skal som tidligere nevnt til opptil flere andre land, langt borte fra sin mor. Heldigvis får jeg noen dager sammen med henne før hun flyr avgårde. Dagene starter allerede i morgen og jeg gleder meg stort. 

Den andre og yngste av de hjemmelagde, skal jeg ikke få henge med hverken før eller under julen og det kjenner jeg er litt stusselig. Vi pleier liksom det ene eller det andre. Skal vi ikke feire selve julen sammen, så tilbringer vi i alle fall flere dager sammen rundt julehøytiden. Vi har aldri vært så opptatt av hvor vi er og hvordan vi gjør det,  men har hatt det å være sammen i fokus. Nå bor hun i Norges tredje største by og hverdagen er en litt annen enn før. 

Alt er snudd litt på hodet. Min datter har nemlig blitt et arbeidsjern og jobber og jobber fra morgen til kveld. Rake motsetningen til meg som ikke har kunnet jobbe i det hele tatt siste året. Jeg har mistet oversikten over hvor hun er når og det er vel i grunnen ganske greit når barn har blitt voksne. Hun sjonglerer mellom flere jobber og skaper seg større og større nettverk i bartebyen. Jeg er stolt og glad for at ting fungerer og av at den yngste hjemmebakte nå klarer seg helt selv. 

Jeg blir også varm i hjertet av omsorgen hun har for dem rundt seg. Hun synes nemlig det var bedre at studentene hun jobber med, kom seg hjem til jul og meldte seg frivillig til å være den som var igjen på jobb. Selve julaften skal hun feire sammen med en venninne og venninnens far på en båt. Det høres ganske så hyggelig ut og kan føyes til på listen over ulike steder og måter å feire jul på. Vi har samlet oss en del steder på den listen allerede og jeg gleder meg til å høre om hvordan det har vært når vi kommer så langt. Jeg setter pris på at hun kaster seg ut i nye situasjoner og gjør seg egne erfaringer i livet sitt. Vi får nok plutselig feire julen sammen igjen.

Heldigvis får jeg feire med bonusfrøkenen min, så det er ikke så grusomt synd i meg. I dag har hun pakket gaver og sunget julesanger for full hals og gitt meg skikkelig god julestemning. Jeg begynner å glede meg til jul! Gjør dere? 

Julefin på Snurr!

Julefin på Lager 11! 🎄

Dagens kalendergave!

16. desember: En ekte ekshibisjonisse!

I dag oppdaget jeg en helt ny side av min mann. Bonusfrøkenen og jeg har styrt på med gaveinnpakning og fikset det som fikses må når det kommer til presangene. En viss oversikt ble opparbeidet helt uten at den sjuende far i huset egentlig hadde vært helt med i arbeidet. Han gikk rundt og fikset andre saker og ting som også må komme i orden før julefreden kan senke seg. 

Da alle gavene var gjemt i papiret sitt og vi hadde hørt tilstrekkelig nok julesanger til at stemningen hadde nådd høydepunktet, tok vi oss en pause. Pauser må til for at dagene skal gå opp, i alle fall for min del - så sånn ble det. 

Omtrent etter en time hadde noe skjedd. Den rolige, ganske introverte mannen min var borte og byttet ut med en helt annen utadvendt fyr. Inn på rommet kom en vaskeekte nisse med grått skjegg, julegenser og nisselue. 

Vi var invitert på middag hos gode venner og skulle en kjapp tur innom butikken på veien. Siden nissen helt uventet hadde dukket opp måtte nesten jeg også finne frem nissekonen i meg og sammen gikk vi inn på butikken. Aldri har jeg sett mannen min snakke med så mange barn og voksne på kort tid. Alle smilte og ungene var ganske overbevist om at det var den ekte nissen som spankulerte rundt på butikken. Det var faktisk utrolig morsomt og laget dagen helt nydelig. 

Takk nissefar!

Dagens kalendergave! 😄

15. desember: Trege nisser og flaksende engler

Det er ikke så mye jul som jeg egentlig vil ha i heimen. Nissene har vært skikkelig trege i avtrekkeren og englene ser ikke ut til å ha landet helt ennå. Litt usikker på hvor de befinner seg, men håper på at de dukker opp før jeg setter meg på toget mot Bergen på mandag. Nisser og engler hører julen til. 

Jeg hadde et aldri så lite hjertesukk om dette til den eldste avleggeren min. Hun kunne trøste meg med at de laget klar julen der hjemme til oss. De skal nemlig fly avgårde til opptil flere forskjellige land i løpet av juleferien og overlater de firbeinte barnebarna til oss. Så om ikke nissene finner veien fra kjelleren eller englene lander før mandag vil jeg i alle fall komme til verdens fineste pølsetre på Laksevåg! 

Først var det kun pølse i brød som var julepynten, men i de senere år har det også dukket opp litt annet knask. Jeg elsker det!

Dagens kalendergave.
Kjærlighet på pinne,
på selveste 5 års
forlovelsesdag i dag ❤️

14. desember: Musikkterapi

I dag har jeg brukt opp alle ordene mine i noen julekort jeg har skrevet. Egentlig har jeg brukt mest energi rundt det hele. I fjor hadde vi julekort i lange baner og det synes jeg var så gøy! Selv om jeg allerede før jul i fjor hadde vært dårlig en stund var det energi nok til å lage julekort. I år er saken en annen. Bare tanken har vært så stor den ikke har kommet inn i hodet engang. Derfor er det ytterst få kort som flakser avgårde herfra i år. Beklager på forhånd om noen skulle bli skuffet. Jeg håper jeg har fått mer gnist til neste år. Jeg setter nemlig selv utrolig stor pris på kortene som ramler ned i postkassen her. Jeg har allerede fått ett og det verdsettes skikkelig! Det er ofte sånn at det man setter pris på også begeistrer andre. Så planen er å komme sterkere tilbake på julekortfronten. 

Med lavt batteri er det lading som gjelder og det kan være skrekkelig vanskelig å vite hva som egentlig har best lade-effekt. I dag har jeg forsøkt litt av hvert og valgte på kvelden å dra på julekonsert får å se om det kunne hjelpe. De helt nye kalenderøredobbene fikk være med på vift og sammen med dem, min mann og min tante fikk vi påfyll av nydelige arrangementer og en god dose julestemning. Min kusine spiller nemlig i Nordre Aker Janitsjar og var grunnen til at vi kom og hørte på. Egentlig skulle jeg selv vært med å spille, men på grunn av at kroppen streiker har jeg permisjon på ubestemt tid. Kanskje jeg er med på neste julekonsert? Det er lov å håpe. Musikk og det å være sammen med dem jeg er glad i gir meg energi, så valget om konsert i dag var nok riktig! 

Håper dere har gjort noe som gjør dere godt i dag? 

Dagens kalendergave var julete og fikk være med på vift i dag! 🎄

13. desember: Flaks!

I lunsjen i dag spankulerte jeg med de støykansellerende høretelefonene og brettet med mat opp trappene og inn i kafeen der roen som oftest befinner seg på Godthaab. Synet som møtte meg var ytterst uvanlig og førte til forfjamselse. Hele det som oftest helt forlatte rommet var fylt til randen av små barn. Tipper de var mellom 4 og 6 år og levde i alle ender som barn ofte gjør. Jeg tok matbrettet med meg til et annet rom og satte meg ned der for å spise. Nesten litt rystet satt jeg og reflekterte over hva grunnen var til at alle disse små knottene var kommet på en plass som dette.

Var det en barnehage på tur som skulle spise nisten sin der? Sånt kan vel i teorien hende, men jeg synes at akkurat denne kafeen var et snodig valg for sånt. Det tok meg overraskende mange minutter med tenking før jeg forstod hva det måtte være. Jeg reiste meg opp og åpnet døren for å se. Jo! De hadde nå kledd seg i hvite kjoler, holdt lys i hendene og hadde glitter i håret. Barna var der selvsagt for å markere Lucia-dagen for pasientene på huset og jeg var så heldig at det i dag inkluderte meg og! 

Tidligere i uken har jeg vært litt trist over at jeg ville gå glipp av tradisjonen på jobb der førsteklassingene skrider frem i mørket med lysene sine og varmer hjerter. 

Jeg forhørte meg om når og hvor de skulle vandre og gikk med bestemte skritt ned i matsalen som nå var dempet både i lys og lyd for anledningen. De vakre barnestemmene traff meg rett i hjertet der de kom syngende ned trappene før de tok flere runder rundt i lokalet. Vers etter vers ble sunget. Lucia-sangen, Vi tenner våre lykter og Snømannen Kalle stod på repertoaret. De gledet en musikklærers sjel med å ha øvd inn flere vers på hver sang. Barn har nemlig stor kapasitet til å innlære tekst noe de voksne i denne barnehagen helt tydelig visste. Kjeven min ristet og tårene trillet. Sorg, savn og glede på en gang ble mye for meg når jeg ikke engang var forberedt! De tindrende øynene og de klare stemmene lyste i alle fall opp både hjertet, rommet og hele desember for meg. 

Så flaks kan man ha!

Dagens kalendergave skjønte jeg først ikke noe av. Hadde jeg fått en katteleke?

Etter en stund klarte jeg å åpne den, der bodde to små padder! 💚

12. desember: Julegaveinnspurt

I dag våknet jeg grytidlig. Lenge før solen i det hele tatt hadde vurdert å stå opp. Jeg prøvde iherdig å fortelle kroppen at den skulle sove videre, men den var lei og hørte ikke etter på en flekk. 

Jeg fant frem strikketøyet jeg hadde startet på i går og krøp opp i sofaen. Der satt jeg i stjerneskinnet (fra den nye julestjernen vår) og hadde en fin og nostalgisk morgenstund sammen med Ole Paus. Han har i løpet av natten vandret over til den plassen vi ikke vet noe om og da synes jeg litt musikk fra ham passet godt.

Det ble virkelig en fin stund. 

Strikketøyet var så fornøyd at det ble strikket nesten en halv sokk på kort tid. Det lover godt for julegaveinnspurten. Siden favorittaktiviteten min for tiden  på ingen måte er gaveshopping, passer det fint å kunne lage noe selv. Spent på hvor mange flere par jeg rekker før jul! 

Håper dere har en fin kveld.

Dagens kalendergave 🥰

11. desember: Englespill

I dag gikk jeg på en smell eller to. Jeg tok litt for mye i på en styrketreningstime og pratet litt for lenge under lunsjen.  Forhåpentligvis ble jeg litt sterkere og praten var rolig og meget hyggelig, det ble bare litt for mye av alt. I dag var det den mindre festlige hjernetåken som ble resultatet. Den er vanskelig å forklare, men hjernen går på et vis saktere og synes det meste er slitsomt å tenke på. Da er det ikke mye man får gjort. 

Av den grunn blir innlegget i dag kort, og innholdet resten av dagen har ikke vært så mye å skrive hjem om, for å si det sånn. Hviling og surmuling er ikke det gøyeste jeg skriver om. Jeg blir nemlig ofte irritert når kroppen ikke vil samarbeide. Jeg er fullt klar over at det ikke hjelper, men følelser er ikke alltid så enkle å styre. Ikke mine i alle fall. De øver seg på ulike akrobatiske øvelser og befinner seg på rare steder til rare tider stadig vekk. Heldigvis ble jeg helt uventet avledet av hele greien. 

Helt tilfeldig kikket jeg inn i et skap i stuen og fant noe jeg helt hadde glemt at jeg hadde! Kanskje dere hadde slikt også? Et englespill der varmen fra lysene gjør at englene danser og lager vakre lyder mens de snurrer rundt og rundt? For meg er det et vakkert barndomsminne som vi pusset støv av i dag. Et nydelig, stille og vakkert øyeblikk som jeg tar med meg inn i en ny desemberdag. 

God natt! 

Altså, jeg elsker denne julekalenderen!

10. desember: Post på en søndag!

Jeg klarer ikke helt å følge med på dagene, men var rimelig sikker på at det var søndag i dag. Overraskelsen var dermed stor da jeg fikk beskjed om at en pakke var levert til meg i postkassen, i dag. Jeg har ikke sjans til å huske hvilke uker vi får post på de ulike dagene. Ene uken er det tirsdag og torsdag og andre er det mandag, onsdag og fredag. Men, søndag? Den var ny for meg!

Gleden stod i taket da det viste seg å være det aller siste tilskuddet til kalendersamlingen min i år. En av mine fine tanter vet at jeg liker å pusle puslespill og ville så gjerne at jeg skulle velge meg ut en puslespillkalender jeg likte og så ville hun betale. God deal! 

Jeg bestilte, muligens litt naiv, fra en eller annen nettside som jeg trodde ville sende meg brikkene i full fart. Det viste seg imidlertid at dette oppkuttede julebildet, fordelt i 24 små bokser kom helt fra Kina og tok den tiden det måtte for å komme hjem til meg. I dag på den tiende desemberdagen var tiden inne og juleeventyret kunne begynne. Nysgjerrig åpnet jeg den første esken og fant bare hauger av ulike brikker som ikke akkurat passet sammen. Vi forstod raskt at absolutt alle brikkene var blandet sammen og ikke lå fordelt i eskene etter dagene, slik det egentlig skal. Ermene ble brettet opp og sortering måtte gjennomføres. Hjernen min er ikke så glad i slikt over lang tid, så min mann var nok en gang en reddende juleengel og hjalp meg i mål. 

Nå har vi satt sammen seks av eskene og det begynner å ligne på noe. Dette vil fra nå være en nypuslet juletradisjon som vi tar med oss videre på livets landevei. Tusen takk for strålende gave! 

Håper dere har en fin søndag. 

Her ser alt til å være i system, men neida!

Sortering måtte til 💚

Dagens kalendergave i den andre kalenderen min. 😄

9. desember: På lading

Julebordet i går ble altfor lang og samtidig altfor kort for meg! Jeg tøyde strikken for langt og føles i dag sånn omtrent overkjørt av en dampveivalser. Jeg klarte ikke gå hjem så tidlig som jeg hadde bestemt meg for, men ble heller ikke så lenge som jeg egentlige ville. Resultatet er en tygget- og spyttet ut igjen-variant av meg selv der sannsynligheten for at jeg må betale i dagevis er stor. Smerter i kroppen, høy tinnitus og lett feber. Kommer aldri til å forstå disse greiene. Flat som jeg er, mener jeg likevel oppriktig at det var verdt det! Å få være sammen med den beste gjengen er medisin for sjelen selv om kroppen er ganske uenig. For mye lyd, lys og prat i lang tid er en dårlig kombo om man har utmattelsessyndrom. 

Jeg savner jobben min inderlig og ikke minst savner jeg mine fine kollegaer og venner. Mitt aller høyeste ønske for neste år er at jeg på et tidspunkt i alle fall kan klare å være litt på jobb. Akkurat nå får jeg leve en stund på å ha fått henge med dem i går, det satte jeg enormt stor pris på! 

I dag er jeg lykkelig over å ha en mann som forstår og som har drillet og dallet med meg i hele dag. Jeg har ligget på lading og oppdatert meg på 24 stjerners adventskalender på NRK som var akkurat passe lett underholdning for meg i dag. Håper på en litt mer produktiv søndag! 

Dagens kalendergave!

8. desember: Julejåleri!

I dag våknet jeg av meg selv, helt alene i leiligheten. De andre hadde stått opp og gått uten at jeg fikk det med meg. Så i dag måtte jeg finne frem både kalendergave og en kaffikopp helt selv. Omtrent samtidig fikk jeg en melding av den eldste, selve produsenten av kalenderen som hadde et snev av bekymring rundt at nå var det ikke flere juletemaøredobber igjen i kalenderen. I dag fikk jeg nemlig disse:

Jeg visket vekk bekymringen kjapt og kunne betrygge henne om at jeg fra før har masse juleøredobber og at det absolutt er klart for oppussing av lageret av de andre variantene også. Jeg har nemlig et arsenal av øredobber av alle mulige slag. Frukt, grønnsaker, kjøkkenutstyr, søppelbøtter, glass, dyr, terninger, Lego, PacMan osv osv. Popcorn er muligens favoritten, de tilhører fredagene og viker kun i desembermåneden. Jeg har brukt ørepynten  mest for elevene mine og siden jeg plutselig ikke har vært med dem på lang lang tid har det liksom forsvunnet litt.

For noen uker siden skulle jeg levere nøklene på jobb og kom tilfeldigvis akkurat i et friminutt. To frøkner kom løpende og ropte: Hvaaaaaa har du i ørene i dag? 

Selv om jeg faktisk ikke har vært på jobb siden desember i fjor, så var det som om jeg aldri hadde vært borte. Jeg hadde dessverre ikke tenkt på det, så hadde helt vanlige stjerner i ørene. Skuffelsen i øynene var stor, men gikk fort over da jeg oppdaget og bemerket deres dinglende juleøredobber. Jeg lovet dyrt og hellig å ha på meg noen gøye til neste gang jeg kom på besøk og nå hjelper min egen frøken meg med akkurat dette. De vil oppdage at jeg har fått helt nye, de har nemlig full kontroll på alle variantene jeg har fra før. . 

Jeg mener oppriktig at gøye eller rare øredobber er relasjonsskapende og har savnet veldig å få vise mine frem. Det siste året har de støvet ned på stativet sitt her, men nå har jeg fått ny motivasjon og har innimellom brukt rare øresmykker når jeg skal noe. Selv om det kanskje bare er en liten tur i butikken. Det funker ikke bare på barn, men på voksne også! Enkel forskning viser at jeg får bedre kontakt med andre mennesker om jeg har på meg rare øredobber. 

Nå skal jeg lage meg klar til julebord med jobben. Gleder meg veldig til å se alle igjen og har selvsagt på meg pyntejuleøredobber for anledningen! Krysser fingrene for at jeg klarer å være der i noen timer før mannen min, som for tiden er min helt egne privatsjåfør, må plukke meg opp. Jeg er allergisk mot å dra hjem fra festlige ting tidlig, men sånn det er nå er det det eneste alternativet. Ser man det på en annen måte så er litt fest mye bedre enn ingen fest! 

Ha en fin fredag.

7. desember: Julemimring fra en svunnen tid

Julefeiringen var lik hvert år da jeg var liten. Sånn husker jeg det i alle fall. De samme tingene skulle gjennomføres. Rulling av duker, pussing av sølv og skrelling av en stor mengde poteter. 

Vi barna ble stadig satt i sving. Sånn var det. Vi slapp ikke unna selv om vi var en halv meter kortere mennesker enn de andre. Vi pusset som helter og skrelte poteter til vannblemmene poppet frem. Henting av juletre, og julepynting hørte også med. Men ikke før lille julaften. Jeg pynter og setter opp tre langt tid før lillejulaften nå, men jeg tror jeg opplevde feiringen mer høytidelige da jeg feiret jul på landet hos mormor og morfar. Det var noe andektig over det å vente helt til lillejulaften. 

Vi var samlet mange i ulike aldre. Minst 10 hver jul med litt variasjoner. Sannsynligvis er det noe av det jeg har satt mest pris på i oppveksten min.  Flere generasjoner samlet og de av søskenbarna som fulgte med dem som var samlet der. Vi gledet oss til selveste julekvelden, men det var ikke den vi gledet oss mest til. 

På første juledag samlet hele slekten på mamma sin side seg på Austebakken og hadde det som virkelig var julen for oss. Det er den kvelden jeg vil fortelle om her. Det største familiebesøket en kunne tenke seg der alle skulle være sammen til dagen etter. Det aller beste døgnet i hele året. 

Vi spiste en lang middag på første juledag også(her gikk storparten av potetene til). Den var mye mindre kjedelig enn julemiddagen dagen før. Vi var over 30 samlet og det foregikk ikke i ro og mak. Er man født inn i vår slekt så er man flasket opp på kakling på høyt nivå. Vi satt hele gjengen stablet i en stue og stemningen var alltid høy. Adjektivhistorie var i mange år en slager og er forøvrig en aktivitet som fenger alle aldre om man skulle lure på å snike inn noe underholdning under en langtekkelig matseanse. 

I starten (altså da jeg har minner fra det - mulig det har vart lenge før det) hadde vi hele feiringen i mormorhuset som hadde to stuer. De voksne satt i den ene og vi barna oppholdt oss i andre enden, eller hinn enden som stuen faktisk het. Her var vi kreative, laget sketsjer som vi til slutt fremførte til de voksne. Like stor stas hvert år. Ingen ønsket at dagen skulle bli over og ofte så gjorde den det heller ikke. (Hvert år prøvde jeg å døgne, men til min store frustrasjon sovnet jeg alltid før de andre.). 

Da vi ble eldre bygget onkelen min seg et hus og «ungene» fikk være i det gamle, mens den eldre generasjonen flyttet feiringen i nytt hus. I gamlehuset laget vi julefilmer og de aller fleste har blitt foreviget i et eller annet julemysterie vi har spilt inn. Heldigvis er mye tatt vare på, så nå har jeg tenkt å fordype meg i gamle julefilmer og mimre skikkelig. 

Det gleder jeg meg til! 

Dagens kalendergave 💚

6. desember: God jul, lille venn

I dag våknet jeg til kaffe og kalendergave på sengen. Det og fine meldinger samt en nydelig morgensamtale i lommen, laget starten på dagen så bra at jeg mye bedre klarte å overse knirkingen fra kroppen. I møte med andre mennesker på min vei har alle vært usedvanlig hyggelige i dag. I etterpåklokskap forstår jeg at det nok hadde noe med det jeg hadde i lommene å gjøre og at jeg muligens var med på å være skikkelig vennlig i dag. Smil og hyggelighet smitter raskere enn virus og er noe vi burde spre rundt oss så mye som mulig.

Vel hjemme etter dagens rehabilitering, dukket tenåringen i huset plutselig ut av rommet sitt og lurte på om hun kunne dra og hjelpe læreren sin med et prosjekt de har gående. Hun har et valgfag som heter «Innsats for andre» der de i det siste har jobbet med å samle inn penger til julegaver som de skulle levere til «God jul, lille venn».  

De har bakt og solgt det de har laget til inntekt for dette prosjektet. «God jul, lille venn», startet allerede i 2012 og har spredt seg rundt om kring i landet og blir stadig større. Jeg så en plass at Stockholm var klar for å være med neste år. De arbeider sammen med ulike organisasjoner og hjelper mange som behøver en ekstra hånd og hjelp med julegaver til barna sine. Ungdommen i heimen har vært med og sammen med valgfagklassen gitt over 60 gaver som bidrag fra dem. Jeg må innrømme at jeg er stolt! 

(Dere kan lese en artikkel om det fra 2019 om dere er mer nysgjerrig på hva «God jul, lille venn» er. Trykk i så fall her.)

Da hun kom hjem spiste vi middag og innimellom der, før hun fløy ut til en venninne, hørte vi julemusikk og pakket julegaver. Det var ikke planlagt, men ble veldig hyggelig. Nå er hun ute på vift, jeg har fått skrevet ferdig luke nummer 6 mens mannen i huset har kost seg på en heller lang julelunsj. Da tenker jeg vi alle er fornøyd med dagen veldig snart er klar for å legges på lading.

Håper dere har hatt en fin dag! 

Jeg elsker kalenderen min! 🤩

5. desember: Tom for strøm

Da jeg våknet i dag var kroppen helt tom for strøm. Jeg må ha hatt dårlig ladekontakt i løpet av natten for maskineriet virket ikke. Det er sånn for tiden at det er noen kretser som ikke har helt kontakt med hverandre, så om jeg gjør for mye en dag - kan det straffe seg en annen. Overbelastet nett, eller noe sånt. I går puttet jeg nok litt mange penger på og glemte at jeg behøvde noen kronestykker til andre dager også. Teorien min om at en antibiotikakur ville kvitte meg med hele post coviden viser seg nok dessverre å være helt feilslått. Og balansering av energi inn og ut har jeg for tiden litt tungt for. Det blir stadig feil i regnskapet.  Jeg lærer vel til slutt, får jeg håpe. Selv synes jeg julekonsert og pepperkakebaking er aktiviteter som bør være gjennomførbare,  men ser at de kanskje ikke skulle vært på samme dag. 

Dagen i dag har dermed vært av det meget rolige slaget. Jeg har øvd meg på julero, kan man si. Lytting på lydbok og strikking i korte intervaller har stått på planen. Litt fiksing og rydding her og der og masse hviling. Med en sånn innsats håper jeg på at batteriene er litt fullere i morgen. 

På kveldingen har jeg fått meg en luftetur ut for å fange en julegave som hadde landet i en liten butikk i nabolaget. Han som satt i kassen der var sikkert skuffet over størrelsen på det jeg skulle hente. Pakken var nemlig meget liten og tok ingen plass. Det i motsetning til alle kassene som stod rundt i butikken og opptok hele jorden. Galskap! Moralen er kanskje noe sånt som at om du har pakker som venter på deg på «posten» - må du hente dem fortere enn svint. Ellers er det mulig butikkmedarbeiderene drukner på jobb!

Satser på en bedre dag i morgen! 

Ny kalendergave! ❤️

4. desember: Mandagsk(a)os!

I dag ble det mye rot. Alle var opptatt med sitt på ulike kanter før vi til slutt ble samlet i heimen. Bonusfrøkenen hadde hatt tentamen, mannen hadde vært på jobb og jeg har forsøkt å sveive kroppen i gang på Godthaab. Det er rehabiliteringssenteret som har forbarmet seg over meg og lar meg øve på å ha en hverdagslig hverdag i denne rare post covid-verden. Det handler ikke denne historien om, så nok om det. 

Alle hadde drevet med sitt og skulle samles for å spise og egentlig være litt raske.  Min mann og jeg skulle nemlig på julekonsert for å sette fart på julestemningen. Jeg hadde full kontroll på tid og sted og vi kjørte avgårde i relativt god tid for å få gode sitteplasser. 

Da vi kom frem var det bare noen få biler på parkeringsplassen. Merkelig. Dette er helt uvanlig en halv time før konsertstart. Jeg var sikker på jeg hadde rett tidspunkt, men måtte sjekke. Jeg tok feil. Hjernen hadde igjen sviktet og rotet tidene rundt oppi hodet. Det er i grunnen ganske komisk (spesielt når det har gått pittelitt tid).

Jeg tok nemlig en hel time feil. Jeg ble under tvil, heldigvis tilgitt og vi slo ihjel en hel time med venting. Venting er for meg nå for tiden tortur, så da vi endelig satte oss i kirken var jeg helt kjørt.  Julestemningen lot vente på seg. Jeg fant den på ingen måte under konserten, så den får jeg finne en annen dag.

Da vi kom hjem var den yngste i heimen nesten klar for sengen, men siden det var ulovlig tidlig ble det pepperkakebaking i stedet. Hun hadde jo selv laget deigen klar på kvelden i går og var ikke så veldig vanskelig å overtale. Så vi har lyttet til klissete juleballader, drømt om juleengler som daler ned i skjul og nisser på låven. 

Neida! Bare tøyser! Vi har vært sammen, selv om sjuende far i huset egentlig hadde mest lyst å gjøre andre ting og jeg egentlig behøvde mest å hvile. Musikkvalget ble gjort av ungdommen og falt i kveld på Undergrunn. Sånn ble vår kveld og den akkurat så lang og fin som mandager kan være, men på en god måte. Vi har ledd av og med hverandre, vært passe uhøytidelig og passe gode på å henge. I morgen har vi avtalt brettspill, så vi fortsetter den gode hengetrenden.

Om du skulle lure på hvilke pepperkaker du skal bake, har yngste familiemedlemmet svaret.

Denne oppskriften får du gode pepperkaker av! Digge pepperkaker? Trykk her!

Ny dag, nye øredobber! 🤩

Ca så mye deig har jeg spist 😵

Jeg vet de står på hodet,
 men ble like gode!

3. desember: Fuglen er fløyet!

Man får det travelt i desember når man bare klarer å gjøre litt om gangen. Planen var å henge opp alle lys og pynte litt allerede for to uker siden, men det var rett og slett for lite ressurser utdelt til at det gikk. I kjøkkenvinduet har det blitt hengt opp en krans og på altanen har vi surret inn lysene rundt kanten sånn at den er fint rammet inn. Vi vant dermed, den helt ukjente for alle andre, konkurransen om hvilke oppgang som klarte å få alle fire etasjene ferdig først. Hurra for 68C! 

Jeg har aller helst lyst å være med på alt mulig av førjulsaktiviteter, men må dessverre være knallhard i utvelgelsen av hva jeg gjør. I dag var det ikke nok strøm på kroppen til at den kunne bevege seg utenfor utgangsdøren, så da var de ikke annet å gjøre enn å sende ut andre julestemningssøkere på tokt. 

Det hjelper på en måte litt at menneskene mine rundt meg gjør noe av det jeg selv ville gjort om jeg kunne. De har kjøpt glitrende julekjole og fanget noen potensielle gaver. De har også vært innom en butikk og anskaffet de ingrediensene som vi manglet for en pepperkakedeig. Så det ligner absolutt på noe. 

I dag fikk vi dessuten besøk av en svarttrost som så,vakker og nysgjerrig tittet inn på oss. Den var så søt at den faktisk har gjort meg til en forbryter i dag. I borettslaget vårt har vi ikke lov å mate fugler, men jeg klarte altså ikke å dy meg. Det er jo jul og alt. Den så happy ut for smulene den fikk og det var vi også. Da jeg googlet hva den symboliserte fant jeg litt ymse, men falt for denne forklaringen: «Denne søte lille følgesvennen trøster og oppfordrer deg til å tørre å være annerledes. Syng når du vil og ha de interessene du har. Tør å snakke og leve din egen sannhet.» 

Jeg kjøper den forklaringen og takker for besøket! 

Ny dag, nye kalenderøredobber!

Forbryterskapende skapning!

2. desember: Hjemmesnikret skuespiller

Nå vil jeg avklare allerede fra starten at jeg ikke har snekret noen skuespiller hjemme. Det har min ene fetter og konen gjort ganske alene. Men jeg liker å tro at jeg har vært med og pusset ham litt etter at de var ferdig med å spikke ham. Jeg var nemlig den heldige vinneren av å få ta med meg hovedpersonen på teateret for aller første gang da han var omtrent tre år. Siden han nå virkelig elsker å stå på scenen synes jeg det er fint å tenke at vårt teaterbesøk hadde noe med dette valget hans å gjøre. 

Sist jeg sa det til ham, viste det seg at han selv ikke husket noe av det - så mulig jeg overdriver  min egen påvirkning her. Jeg overser det galant og om ikke annet, synes det er veldig stas at jeg presenterte ham for denne verdenen for første gang. Jeg husker det nemlig veldig godt. 

Han var helt månebedotten. Vi så «Momo, eller kampen om tiden» og den var til tider ganske skummel. I hvert fall for treåringen.  Måten han håndterte det på var at han dukket ned bak stolryggen foran om det ble for nervepirrende for så å titte opp igjen når nervene hadde roet seg litt ned. En god hånd var heller ikke å forakte, men nysgjerrigheten var så stor at han ikke ville sitte fastlimt på noe fang. Det var gode øyeblikk å dele med en treåring. 

Årene har gått og etter han bestemte seg for å bli skuespiller har han stått på. Gått på øvinger, stilt på audition for ditt og for datt. Opplevd skuffelser for å ikke komme med, men  stått på videre. Og nå bare løsner det i alle bauer og kanter. Han har vært med på filminnspillinger og i år hatt en akkurat passe stor rolle på «En julefortelling». Tantehjertet svulmer av stolthet! Hauger av svulmende hjerter svirrer rundt denne herremannen for tiden.

Hvert år samles hele familien rundt mamma sin bursdag som hadde vært den 19. november om hun fremdeles hadde levd. Det har vi gjort i omtrent 20 år og er et høydepunkt i året for meg. I år ble det ekstra stas da en hel stor gjeng av oss også var samlet søndagen for å være med å se på julemagien med en skuespiller fra tykkeste slekten på scenen. 

Det var en fantastisk førjulsopplevelse og scenen på Fyllingsdalen teater er så intim at man nesten er oppå scenen sammen med skuespillerne og blir dratt inn i fantasiens verden på et blunk. For en gjeng, for en energi og for en dynamikk. Scenografien var strålende, kostymene, lyset og lyden perfekt. Rett og slett fantastisk. 

Skulle det være sånn at du bor i Bergen og ikke har fått stykket med deg ennå, så må du være grååådig kjapp! Jeg våknet nemlig til beskjeden om at alle billettene var utsolgt før jul. Skal du få med deg dette har du kun mulighet i romjulen og blir det som jeg tror, så er nok de billettene snart borte de også!

Her er han i sitt ess.
Bildet har jeg ærlig og redelig
stjålet fra Fyllingsdalen teater sine
egne sider og håper jeg blir tilgitt for det!

1. desember: Kjepper i julehjulene!

Plutselig er vi her igjen. Adventstid med lys i alle de mørke krokene og store forventninger. For min del gjør det i år litt vondt i krikene og de nå opplyste krokene siden adventstiden ikke blir som den pleier. Vanligvis står jeg til halsen i ulike juleforestillinger, julesanger, juleverksted og mange forventningsfulle barn. På godt og vondt. Det kan være ganske styrete og mye å gjøre samt at alle barn slettest ikke alltid takler alle de uvanlige situasjonene de befinner seg i i denne tiden. På samme tid er det mange fine mestringsopplevelser og gode øyeblikk som også blir samlet på i ukene før jul.

I år blir det ikke slik. Jeg vet ikke om det blir sånn igjen noen gang, men det velger jeg å ikke tenke på nå. Min oppgave fremover nå er å lage en adventskalenderblogg fylt av historier, minner og opplevelser som forhåpentligvis dere vil sette pris på. Det håper jeg at jeg får til.

I dag var planen klar. Jeg skulle på forestilling på jobben for å få ta del i julemagien som bare barn kan skape. Jeg gledet meg til å se lysene i øynene og oppleve elever på en kreativ arena. Jeg elsker disse adventsforestillingene.  De gir meg energi. Men energien var nok helt tom før dagen startet. Feber og infeksjon i kroppen slo beina under alle de julete drømmene jeg hadde og etterlot meg med antibiotika og en seng jeg fra før av er ganske lei. Sånn kan det gå. Jeg overlever.

Det hjalp veldig at det eldste krapylet i år har laget en kalender til sin mor. Jeg kom på det etter alle de rare feberdrømmene om små og rare hytter som jeg har vandret mellom i nattens drømmeverden. kalenderen er nemlig små hus med nummer på. Ut av taket på huset kom de søteste julehøneøredobbene jeg noen gang har sett og plastret sammen julestemningen i hjertet mitt. 

Samtidig tikket det inn en frustrert melding av min mann. De hadde trukket kalender på jobben og gjett hvilken sang noen hadde valgt å spille for anledningen? Jepp! Du gjettet riktig. Last Christmas med WHAM. En ny rekord ble satt. 11 timer og 44 minutter etter start røk min mann og 29 andre som var på samme sted. De som ikke aner hva jeg snakker om kan se på bildet jeg har lagt ved av reglene for Whamageddon.

Begge fikk en annen start på desember enn vi hadde tenkt, men nå er adventstiden i gang!