Jeg prøvde virkelig å pakke smart, men da jeg pakket opp hadde noe merksnodig ramlet opp i kofferten min. Et bittelite vottepar som min mormor hadde strikket til sine oldebarn den gang de kom verden for omtrent 30 år siden.
De er verdens søteste votter som har sjarmert både store og små i sin eksistens. Til og med pingvinene på Akvariet i Bergen forelsket seg i disse vottene en gang i forrige årtusen. Helt tilfeldig hadde min ganske mye yngre fetter et par av mormors strikkede froskevotter på seg og skapte magi gjennom vindusruten en gang vi var der. Pingvinene ble forsiktig vinket til av en vott med øyner på og den ene forelsket seg på flekken. Den fulgte betatt med på sin utkårede fra andre siden av ruten med stor iver og gav oss tilskuere et minne for livet.
Vakkert!
Men, uansett. Det var ikke poenget i denne historien her.
Hva gjorde disse vottene i kofferten min? Jeg forstod null og niks da de glodde på meg med de svarte øynene sine i det jeg åpnet kofferten.
Jeg lurer i ettertid på om det var et tegn?
Hadde tippoldemor en strikkefinger eller to med på å vise at hun visste at det første tippoldebarnet var på vei? En liten hilsen fra den andre siden vi ikke vet noe om?
Jeg vet ikke.
Men da kofferten ble pakket for hjemreise og de små vottene skulle dra hele veien hjem til Bærum igjen, ble jeg helt varm om hjertet. Jeg hadde nettopp fått vite at det første tippoldebarnet til votteskaperen var på vei til oss. Moren er det første oldebarnet som jeg er så heldig å være mamma til.
Tenk det! Jeg skal bli mormor til en liten knott og jeg er så stolt og glad at jeg tror jeg sprekker!
Aldri i verden hadde jeg trodd at et lite frø kunne spre så mye glede, håp og drømmer som denne babyen på størrelse med en sitron gjør!
Du er så inderlig ønsket og velkommen i familien vår!
Stor klem fra Mormor ❤️
Så fantastisk, Christina🥰 Gratulerer 😉 Eg vart farmor til to i vår, der er berre så stort! Gled deg😉
SvarSlett