I går dro vi fra Can Tho til Vung Tau. Det ble en lang tur, selv om vi valgte å legge i litt ekstra penger og fikk en ung Grab-sjåfør til kjøre oss hele veien. Grab fungerer omtrent som en blanding av Uber og Volt. Man kan få levert diverse varer, ferdigmat og tydeligvis til og med booke hotell og selvsagt bli hentet av ulike kjøretøy. Man planlegger og betaler turen man bestiller før man blir hentet. Ganske genialt. Man får bilde av sjåføren og man ser posisjonen på kjøretøyet helt fra start.
På veien i går måtte sjåføren lade underveis og vi kjørte ut av den oppsatte ruten. Da fikk vi umiddelbart melding fra selskapet som spurte om vi var trygge eller om vi eventuelt behøvde hjelp. Ganske ok i et fremmed land! Vi behøvde på ingen måte hjelp, sjåføren kjøpte iskaffe og vann til oss under stoppet og var generelt en skikkelig trivelig fyr. Vi betalte ham omtrent en fjerdedel av en månedslønn og han forklarte at det ville gjøre at han kunne bruke mer tid på sin 8 år gamle sønn. For oss betydde det en mye mindre belastende reise. En god deal for alle involverte.
Målet og planen i Vung Tau var å besøke en statue av Jesus. Trykk her om du vil lese mer om statuen. Nå er verken min mann eller jeg spesielt religiøse så målet ble egentlig til fordi min bedre halvdel fant en artig faktaopplysning. Sånt kan få ham nysgjerrig og det var akkurat det han ble av dette også. Det viser seg at i Rio de Janeiro i Brasil hadde de bygget en statue av Jesu som stod ferdig i 1931. Her i Vietnam bygget de en lignende som stod ferdig i 1994. Det min mann hang seg opp i var at statuen i Vietnam er 2 meter høyere enn den i Brasil. Dette gjelder kun selve statuen og ikke pidestallen de er montert på.
 |
| Jeg turte ikke stå oppreist ute, helt oppi toppen av Jesus. |
 |
| 900 trappetrinn opp. Svettebonansa! |
En annen forskjell er at i statuen her i Vung Tau kan man gå inni statuen, det kan man ikke i Brasil. Det er altså bakgrunnen for at jeg har vært helt oppi hodet til Jesus i dag. Det var skikkelig skummelt oppi der og gradestokken viste 33 følte grader. For å i det hele tatt komme inn på området og opp de 900 trapptrinnene, måtte jeg dekke meg til på både skuldrer og knær. Det ble meget varmt og jeg og høydeskrekken min ble meget svimmel.
 |
| Her er vinnerstatuen! |
Nå er det uansett gjort og vi kan dra til Ho Chi Minh City med god samvittighet i morgen. På veien ned møtte vi på masse forskjellige mennesker. Mange synes visst det var spennende med mennesker fra en helt annen plass i verden og øvde seg på å praktisere engelske fraser de helt tydelig hadde lært på skolen. To unge jenter ville ta bilde sammen med meg og mannen stilte som fotograf. Jeg følte meg som en filmstjerne og smilte og vinket til alle som kom oppover og smilte og vinket til meg. En rar, men ganske fin situasjon.
 |
| Juleøredobbene er med på tur! |
Før vi rakk hjem til hotellet ble vi innhentet av syndefloden. Kraftige regnbyger har heretter fått en ny dimensjon for oss. Kliss, klass, ananas!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar