1. desember: Da var vi plutselig der igjen

Desember dukker alltid veldig plutselig opp. Det selv om tegnene har vært i butikkene lenge. Jeg pleier å overse dem. Går rett forbi marsipangriser og julekuler. De virker ikke midt i september. I går var jeg på butikken og plutselig var det skikkelig jul. Pinnekjøttet og pepperkakene duftet så veldig og handlevognene var full av svineribber og gavepapir. Jeg tror ikke det egentlig var så annerledes enn det var dagen før. Det var nok helst meg som var klar for å ta det innover meg. Adventstiden er her og det er helt i orden!

På denne første dagen i desember har jeg laget fløtekarameller. Det var ikke så vanskelig. Ganske fornøyd reiste jeg på nevøbesøk da karamellene skulle stivne. Helt overbevist om at karamellaging var min nye greie. Det varte ikke så lenge. Karamellene er kvalmende gode, det skal ikke stå på det. Problemet var bare at papiret jeg skulle ha rundt på ingen måte ville det. Jeg har prøvd cellofan, aluminiumfolie og til slutt bakepapir. Drømmen om blanke fine karameller forduftet ganske fort og jeg tror kanskje ikke karamellaging er den nye greien min likevel.

Jeg tenkte de skulle se sånn ut. Det gjør de ikke.
Så sier vi ikke noe mer om det...

Som helt fersk helgemamma med en kjæreste som er i det o store utland måtte den eldste avleggeren pent holde moren med selskap denne helgen. Det skal sies at jeg HAR sagt at hun ikke trenger å være med sin gamle mor hvis hun hadde andre spennende ting å finne på. Hun ville likevel tilbringe tid med den gamle og det settes selvfølgelig stor pris på. Sammen har vi slåss mot klissete karameller og gravd frem julekasser fra loftet. Sammen dro vi på nevøbesøk i den lille røde bilen. Nevøen blir like fortvilet hver eneste gang han ser tanten. Det ser rett og slett ut som han forstår at jeg kommer til å henge rundt ham i årevis og at han slettest ikke er komfortabel med akkurat den tanken. Tårene triller og smilet kommer først frem igjen om jeg er på et par meters avstand. 

Av den grunn måtte jeg finne på andre ting på besøk. Så nå er jeg takket være min svigerinne hårfin og klar for julen. Desember er her og adventskalenderbloggingen er i gang. Klarer jeg det i år også? 

Store ting

Noen dager er tyngre enn andre. Sånn er det liksom bare. Livet er slettest ikke bare enkelt og tunge avgjørelser må taes. Sånn er det også bare. Når man står midt oppi en sånn vond dag eller vond periode blir det meste farget av de tunge tankene og følelsene som har sneket seg inn. Noen helt umerkelig. Andre helt brått. Vanskelige avgjørelser modnes som oftest en stund før man vet hva den mest hensiktsmessige og såkalt riktige løsningen er. Når man har kommet frem til den kan man føle en slags lettelse, uansett hvor sår den er. En sår lettelse av at man endelig har funnet ut hva som er veien videre. For veien går alltid videre. Uansett hvilken avgjørelse som skal taes.

Når man har levd en stund vet man at alle store og vonde tanker på et tidspunkt endrer seg. Forandringer blir til slutt det vanlige. Etter en stund husker man nesten ikke hvordan ting var før. Jeg håper dette blir sånn. At ting blir vanlig. At ting kjennes normalt. Fort.

Jeg har mange ganger stått ved slike korsveier. Den store forskjellen denne gangen er at jeg ikke står i det alene. De siste dagene har jeg skjønt at det å ha en kjæreste på ingen måte har stått til mine forventninger. Jeg har sett for meg hvordan det kunne vært. Det å ha noen som var der helt for meg.  Trodd at det ville være bra for meg, samtidig som jeg har tenkt at det hele bare er oppskrytt. At det var best å være alene. Styre seg selv. Bestemme selv. Klare seg selv. Jeg har virkelig trodd på det.

Så feil kan en ta. Det viser seg nemlig at å ha kjæreste er så mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Oppi alt det vanskelige er jeg samtidig uendelig takknemlig. Kanskje mest fordi jeg tok feil og at jeg har fått oppdage hvor fint kjæresterier kan være. Hele tiden. Ikke bare når man er glad og fornøyd, men også når man er trist og lei. Hele tiden. Alt går bra til slutt.

Surrerier

Noen ganger blir hodet mitt så fullt at jeg er sikker på at det ikke er plass til mer informasjon. Tankene tar seg ikke tid til å bli fullført. De svinger så vidt innom de tusen ulike temaene som skal tenkes på. De venter i to sekunder og spretter videre til neste. Det sier seg selv at det blir lite effektivt. Eller blir det det? Er det sånn at jeg er en tenker som får alt på plass samtidig? På samme måte som når jeg rydder? Når jeg rydder begynner jeg nemlig i alle rom. Samtidig. Det tar sinnsykt lang tid og kan være frustrerende underveis. Jeg tenker at jeg ALDRI blir ferdig. Plutselig bare er jeg det. Alt skinner og ligger der det skal.

Jeg har bestemt meg for at det er sånn. At tankene også ryddes i samtidig og finner den riktige plassen, helt plutselig!

Så seminar, studietur, utviklingssamtaler og andre O store tanker om livet får bare svirre. De faller nok helt sikkert på plass, akkurat der de skal.

 

Helgelykke!

Jeg har hatt en meget fin helg. Lørdag tok medaljen med så mye innhold at jeg faktisk klarte å glemme alt jeg hadde handlet på bussen. Det ble litt styrete ettersom jeg hadde invitert viktige gjester på middag og virkelig trengte alt jeg hadde oppi posen som så gjerne ville reise lenger med bussen enn det jeg ville. Alt ordnet seg, heldigvis. Butikkene var åpne lenge nok til at ny mat kom på banen, selv om de veldig viktige middagsgjestene selv måtte stå for akkurat dette.

På lørdag startet min yngste frøken med sin første jobb. Det er ganske stort for en 14-åring. Det er stort for moren også. Da avisene skulle hentes, skulle det vise seg at første dag med lønn skulle bli enklere og mindre slitsom enn først antatt. Avisene var ingen steder. Vi lette høyt og lavt og faktisk litt til siden også. Borte var de. Da vi ringte inn for å gi beskjed fikk vi beklagelse og lovnad om at hun ville få en kompensasjon for det som hadde skjedd. Lettjente lørdagspenger, spør du meg. Lettjente søndagspenger ble det også. Så første jobbehelg er unnagjort uten at hun så mye som har tatt i en avis.

Lørdagen var også den store dagen for elever fra skolen. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på et samarbeidsprosjekt mellom Bergen Filharmoniske Orkester og skolen. I denne omgangen var det fire elever som skulle få jobbe sammen med Minken Fosheim, Langhaugen vgs og BFO. Det har vært fantastisk å være med på hele prosessen. Helt fra de fikk utdelt første manuskript- til at de stod på scenen på lørdag. Det lyste ut av øynene på dem da de var ferdige. Ut av mine øyne ramlet det stadig ut andre ting. En av elevene sa at han ELSKET dette. Da måtte jeg si at det er sånne utsagn som gjør at jeg ELSKER å være lærer! Så stolt og så glad. Gleder meg til videre samarbeid og til å gi enda flere elever en slik opplevelse.

Midt oppi alt dette kom en helt ny liten frøken inn i s(l)ekten. Da beskjeden om fødselen tikket inn, dukket det opp enda flere store følelser og øynene ble igjen fulle av rusk som måtte ut. Høy på livet og verden, handlet meg og den yngste middag og tok bussen hjem. Resten av den historien vet dere allerede, men kan føye til at  kvelden var minst like fantastisk som det resten av dagen hadde vært. Da jeg la meg i natt var jeg lykkelig fra innerst til ytterst. Det anbefales. Det er nemlig veldig godt å være lykkelig!

Balltull

Hverdagen har ramlet innover meg og innimellom føler jeg meg helt maktesløs av alle ballene jeg ikke klarer å ha i luften samtidig. De ramler ned på helt talentløse tidspunkter og når jeg forsøker å plukke dem opp igjen, ramler en haug med andre ned. I dag tror jeg at jeg mistet alle sammen. Det kjentes i alle fall sånn ut en stund.

Når det skjer og tankene blir for mange så finnes det ikke noe bedre enn å ta joggeskoene på og finne veien til en fjelltopp. Noen ganger må man nemlig la alle ballene på bakken bare ligge der. De forsvinner ikke. De endrer seg på ingen måte av en fjelltur heller. Det bare kjennes sånn ut og DET er gevinsten av slike turer. Alt blir litt lettere og ballene virker litt mindre i det man starter på opplukkingen av hverdagens og livets baller som på en eller annen måte helt sikkert kommer i mål til slutt.

Hva skjedde?

I går hadde jeg en spak frøken på tråden. Hun har arvet morens voldsomme tankevirksomhet og i går omhandlet den oppstart av nye ting. Som voldsomtenker kan nemlig de rareste forestillinger dukke opp og verden kan virke meget mer komplisert enn den egentlig er. I dag skulle min lille frøken som nesten akkurat er født, starte på sin vei mot lærerverden. Hvordan det har seg at dette allerede har kommet på trappene vet jeg ikke helt. Jeg sverger på at det ikke er lenge siden jeg trillet henne i barnevogn.

Men sånn er det altså. Mitt eldste frø er plutselig ganske voksen og nå har hun begynt på Høgskolen. Mitt møte med den store studentverden foregikk ganske stille og fortvilet. Ikke visste jeg hvor jeg skulle gjøre av meg og ikke visste jeg hvem jeg skulle snakke med. Forståelsesfull som jeg er- forklarte jeg mitt nyfødte studentbarn at sånn kunne den første tiden være. Beroliget henne med at det er HELT normalt og at det ville gå over etter ganske kort tid.

Da jeg ringte henne etter endt skoledag i dag måtte jeg nesten legge på. Min eldste avlegger kunne nemlig fortelle om en dag fylt av ting som jeg overhodet ikke opplevde på min første dag som student. Hun fortalte om bussturen fra Grieghallen til skolen der alle var så redde. Jeg klarte fint å identifisere meg med det. Da hun flere ganger snakket om en mikrofon i bussen stusset jeg litt. Hvilken mikrofon bablet hun om?

Joda. Min ikke lenger så spake og nervøse datter kunne da fortelle meg at hun hadde snakket i mikrofon til hele bussen og svart på ulike spørsmål som de andre mer bekymrede studentene lurte på. Hun reklamerte samtidig for Hulen og har rukket å få opptil flere mennesker til å melde seg inn i Pedagogstudentene. Jeg ble rett og slett litt paff og forstod igjen at min eldste frøken er noe for seg selv. Nå er jeg HELT sikker på at hun kommer til å elske studentlivet. Jeg er også HELT sikker på at hun får til akkurat det hun bestemmer seg for i livet.

Lykke til, frøken fryd!

               

Jeg bare skjønner ikke hvor tiden ble av?

På'an igjen

Jeg har hele tiden tenkt at dette var en mandag. Den kjentes i alle fall slik ut da jeg våknet i morges. Etter en sommerferie med rimelig lite vekkerklokkenødvendigheter, var vekkerklokkelyden i dag ganske brutal. Heldigvis gledet jeg meg til å se de andre menneskene som måtte opp så tidlig denne dagen. Det gjorde at jeg hoppet ut av sengen og hev meg i autopilotmodusen for rekking av jobb. Noe jeg heldigvis gjorde. Jeg liker veldig dårlig å ikke rekke ting, så det unngår jeg i den grad jeg får det til. 

Dagen på jobb fløy i grunnen avgårde. Tusen ting skal lages i stand. Første skoledagen for de ferskeste elevene må snart være på plass sammen med  hauger av andre ting klasserommet skal inneholde. Jeg er spent og regner med at akkurat det er de også. 

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg faktisk i grunnen nesten måtte snu i døren. Jeg fikk kastet i meg litt middag og lastet opp noen noter til øving før jeg ramlet ned trappene og fant frem den lille røde bilen. For selv om jeg både har tenkt og følt at dette har vært en mandag, så har ikke det på noen måte vært tilfelle. Det er nemlig onsdag og første øvingsdag var også en realitet. 

 Igjen satt de gode klemmene løst og gjensynsgleden var stor! Nå er jeg ferdigjobbet, ferdigsunget og innser at snart, snart skal jeg stå opp igjen og starte på en ny runde hverdag. 

Sommerferien er definitivt over for denne gang.