3. desember: Julestemning i dvd-form

I år skal vi feire jul hos det yngste frøet. Hun har flyttet ut av Bergen og inn i en bitteliten nabokommune. I år finner hun juletre på sin egen eiendom og har vedhugging og oppussing som "hobbyer".

Fra å være den ganske bortskjemte yngste frøkenen er hun nå en ansvarsfull ung kvinne. (Jeg trodde nesten hun var allergisk mot oppvaskevann, men det viser seg at hun i så fall har vokst fra den allergien.) Hun imponerer meg med alt hun hiver seg i. Maling, stabling, husarbeid, møter av ulike slag og matlaging. Hun har oversikt og kontroll på det meste.

Dette året er det første med samboer og de skal for aller første gang ha julen hjemme hos seg. De har invitert noen seige mødre, en stefar og en søster også. Vi gleder oss alle. Snart er den nyoppussede stuen klar for julepynting.

Jeg har akkurat snakket med henne på telefonen. Hun jakter på julegaver og julestemning i form av gamle julekalederklassikere. "Jul i Blåfjell" var visst ikke å oppdrive, men "Jul på Månetoppen" kunne visst virke på samme julestemningsmåten.

Jeg håper hun finner det hun jakter på!

2. desember 2018: Bergensbunad i desember

Juleværet lar virkelig vente på seg. Det plasker ned i skikkelig bergensstil. I dag har jeg hatt fullt regntøy på i flere timer. Det var i grunnen helt greit. Litt hjemmekoselig på et vis.

Jeg har vært på besøk hos min gode venninne i timesvis. Hele familien kjennes litt ut som min egen og får meg til føle meg ordentlig velkommen når jeg er innom. I dag har vi til og med vært på tur i bergensbunaden og besøkt moren hennes. Jeg er overbevist om at lyset vi tente er satt stor pris på av henne nå i adventstiden.

Pratemaskineriet var godt smurt og ble godt brukt i dag. Det er godt å prate på inn- og utpust når samtalene er gode og ekte. Vi drømmer og legger planer om stort og smått. Et år har snart gått siden vi møttes igjen. At vi ikke har hatt kontakt siden ungdomsskolen er i grunnen merkelig når kjemien er som den er. Meget mulig det er skjebnen? Noen mennesker dukker opp akkurat når de skal og lykkelig er jeg for henne!

Da jeg trasket hjemover i regntøyet mitt ramlet jeg over en jultretenning som gav meg akutt julestemning.  Jeg har til dags dato aldri hørt så mange synge i rundt et juletre. Jeg ble helt varm i hjertet og kjenner at jeg gleder meg til jul. Ha en fin første søndag i advent!

1. desember 2018: Adventskalendermysteriet

Nå er vi her helt plutselig igjen. Julepynt og pepperkaker. Julebord og pakketanker. For ikke å snakke om julemusikken. I år har jeg forelsket meg i Odd Nordstogas juleplate. Den er varm og god og gir en sånn fredelig stemning og ro. Anbefales!

Det var likevel ikke det jeg hadde planer om å skrive om i kveld. Det jeg har lyst å lufte en tanke eller ti om er adventskalendere. Jeg lurer veldig på hva som skjedde?

Da jeg var liten fantes det veldig få kalendere å velge mellom. Det var en plastdingskalender med figurer man kunne tre inn på en tråd om man ville pynte seg selv eller noe annet med. Den andre typen var den berømte og helt udødelige sjokoladekalenderen. Den hadde de aller fleste av oss. Vi åpnet den på morgenen og var oppriktig nysgjerrige på hva alle hadde fått i dagens luke. En sol? En julenisse? En stjerne?

Jeg kan ærlig talt ikke huske at noen i (i alle fall min) verden hadde pakkekalender eller at det i det hele tatt fantes andre alternativer.

Veien er uansett ganske lang fra det til dagens tilstander. Det er så mye kalendere!

Lego-kalendere, te-kalendere, øl-kalendere, flax-kalendere, sminke-kalendere, proteinsjokolade-kalendere?! Til og med kalendere til kjæledyrene dine får du nå.

Jeg fant et sted på nettet der de har samlet 166 ulike kalendere du kan bestille. Det verste er at jeg vet om mange flere. Noen må da gå med et dundrende underskudd? Det kan ikke være mange nok mennesker til alle de kalenderene?
Nå har jeg jo til og med utelatt pakkekalender og egenproduserte aktivitetskalendere? Jeg har heller ikke blandet inn alle de ulike digitale kalenderne vi finner?

Det er julegalskap på høyt plan, men for en deilig galskap! I dag har veldig mange åpnet første luken i en kalender de har fått av noen de er glad i. Kanskje har du kjøpt den til deg selv av egenkjærlighet. (Som jo også er ganske fornuftig.) Mange har laget sine helt egne kalendere for å skape julestemning og knytte tettere bånd i denne heller hektiske tiden foran oss. Og jeg? Jeg har bidratt med min helt egne adventskalendeblogg!

Ha en nydelig adventstid.

Hjertemedisin

Skål for Mamma! ❤

I helgen var det duket for den store familiefesten i år. Vi feirer mamma sin dag sånn ca rundt da hun fylte år. November har derfor i de snart 20 årene etter hun dro til plassen ingen vet så mye om, vært markert med en sammenkomst med tykkeste s(l)ekten.

I år ble det annerledes. I år spanderte nemlig den førstefødte tanten en overnatting på deilige Solstrand med middag og det hele.
Mammamarkeringen samlet i år 48 av slektens 53 (snart 54) medlemmer.

Jeg fikk nesten ikke sove natt til lørdag. Gleden av å vite at man snart skal tilbringe tid sammen med den beste hjertemedisinen som finnes kan føre til sånt. Det kalles vel å glede seg som et barn?

Timesvis i bassengene med bobler og samtaler med den som var tilgjengelig akkurat når du dukket opp fra en undervannstur er vidunderlig.

Barn som plutselig kan svømme. Disse søte små som vokser til og lar oss være tilskuere på sidelinjen. Som villig forteller om ting de synes er viktige og nye ting de har lært. Barn som finner hverandre og leker sånn som vi gjorde da vi var barn. Som elsker det like høyt som vi gjorde det. Det er så verdifullt!

Konkurranseinstinktet ble vekket i fetter- og kusineutfording med sjøbad. Som min fetter sa: "Du vet jo at du på et eller annet tidspunkt må gjøre det. Like godt å bli ferdig med det!"
Sånn var det og sånn har det alltid vært. Klart jeg måtte hive meg i det!

Klemmer i alle varianter ble delt raust ut. Den yngste garden er godt oppdratt og delte også nesten helt frivillig ut til oss alle.

Basar med ekte årer og masse fine gevinster som gledet voksne og barn. Fantastisk middag med fine folk i fine kjoler og voks i håret. Latteren satt løst. Samtalene fløt fritt. Kjærligheten i denne gjengen er så stor at det verker litt i hjertet når jeg tenker på det. Jeg tror det er voksesmerter. Etter denne helgen tror jeg nemlig hjertet har vokst.

Det er godt å høre til.

Det er det.

Et aldri så lite mirakel

I dag dukket det opp et bildeminne på telefonen som var fra 2015. Jeg lo godt og sendte det videre til mine fine frøkner. Responsen uteble ikke.

Den eldste lo så høyt man kan gjennom en chat. Sånn ca sånn: Hahahahaha!

Etter noen sekunder hadde hun mer på hjertet. Hun hadde nemlig ryddet rommet sitt i dag.
Når jeg tenkte meg om, kom jeg på at jeg hadde ryddet soverommet mitt i går.
Da den yngste frøkenen logget seg på kom det for en dag at hennes rom nå alltid var ryddig.

Jeg holdt på å ramle av stolen jeg ikke satt på. Kunne dette i det hele tatt være tilfelle?

I løpet av hele livet har ryddige soverom kun vært en illusjon. Måtte vi flytte fra hverandre for at dette skulle bli til virkelighet? Tre ryddige rom i tre ulike kommuner?

Jeg stod på ingen måte først i køen da ryddegenet ble utdelt. Overraskelsen og gleden er derfor stor på denne mirakelets dag der alle tre kan sove godt i natt på sine ryddige soverom.

Avstandsforelskelse 😍

Det er ikke alltid så lett å bo langt fra sine avleggere. Jeg savner dem noe voldsomt hver eneste dag.

Heldigvis lever vi i en så digitalisert verden at det føles som de er rett i nærheten. Vi har en familechat der vi skravler om alt det vi alltid har skravlet om. Om det er natt eller dag så skriver vi alle tre inn noe der om det skulle passe seg sånn. Svarene kommer litt her og litt der, men de kommer.

Selvsagt prater vi utenom om det også. Både telefonen og snapper er godt brukt. Lurer vi på noe som kun angår den ene - bruker vi egne chatter til det. Kontakten er god. Jeg er nær mine døtre, selv om den fysiske avstanden er stor.

Den siste uken har de varmet mammahjertet ekstra. Disse knottene mine er så flinke til å vise at de er glade i hverandre. Forrige onsdag hadde kjæresten til det yngste frøet bursdag. Den eldste disket opp med middag og kake. Den fine familiechatten avslørte det hele og lot moderen få ta del i den store kjærligheten de har for hverandre.

Dette er bare et lite utdrag av alt det fine de meldte hverandre den kvelden som jeg var så heldig å få lese også.
Bare noen dager etter var det på an igjen.
De skulle spise sammen ute før turtelduene skulle på kino. Jeg fikk bilder og følte nesten at jeg var der.

I dag ble kjæresten feiret med korgfest og besøk så det nesten tøt ut vinduene i huset der turtelduene bor. Jeg skulle så inderlig vært der! Heldigvis har jeg vært på besøk i det nye gamle huset. Sammen med bildene av alle som var der, hjelper det litt. Det som hjelper aller mest er å se hvordan frøknene mine tar så godt vare på hverandre. Hjertet mitt eksploderer nesten av kjærlighet. Er det rart jeg er stolt?

Håper det er mange pinner i himmelen, Tulla!

På fredag tikket det en melding inn på telefonen fra bestevenninnen min. "Er du der?" Hun pleier ikke sende slike spørsmål til meg, men det slo meg ikke før etterpå. Jeg svarte ja på spørsmålet og var opptatt med å ta en telefon da neste meldingen tikket inn. "Hun er død."

Jeg kvapp og tårene spratt overrasket ut øynene. Død? Vi hadde jo blitt enige om at hun skulle ri av denne stormen også. Sånn som hun har gjort så mange ganger før. Hun var sterk og en helt spesiell hund. Klart hun kom til å bli bra igjen?

På fredag var det brutalt over. Hun hadde ikke engang fått blitt med hjem for helgen for å si farvel. Tulla sin tid var inne. Før noen var helt klar for det.

Jeg ble overrasket over min egen reaksjon. Tulla har levd et godt liv. Jeg ville på ingen måte holdt liv i henne om hun led. Ikke at det var opp til meg heller. Hun var jo ikke min.
Tårevåt og hikstende prøvde jeg å forklare min kjære om alle følelsene som veltet opp i meg.

Tulla har vært med i gode og onde dager. Jeg har ikke tall på alle fjellturene vi har hatt sammen. I både opp og nedturer i livet. Hun var det aller første levende vesenet som forbandt meg med tur. Hun så meg og jublet på hundespråket sitt.

Da mitt yngste frø hadde sine tyngste dager fikk vi låne Tulla innimellom. Hun fikk frøet ut av sengen og ut på tur. I bytte fikk Tulla kos herfra til månen. Terapihund for voksne og barn.

Summen av alt dette førte til et meget knust hjerte på fredag. Ikke minst fordi jeg bor 297 km borte fra bestevenninnen min. Akkurat da skulle jeg så gjerne vært der. Takk for alle gode stunder, Tulla! Du er dypt savnet!