5. desember: Ta vare på hverandre!

I går våknet jeg til en lang melding fra den eldste avleggeren. Hun hadde hatt et meget oppskakende mareritt og hadde ikke klart å roe seg helt ned igjen.

Jeg husket at jeg hadde lignende mareritt da jeg var tenåring og også da jeg var ca på samme alder som hun er nå. Jeg pratet så fort jeg kunne med fingertuppene mine og fant til og med en link der det stod forklart litt om hva det var. Søvnparalyse. For de av dere som ikke har opplevd det vil jeg bare si at dere ikke har gått glipp av noe. Det er skummelt, veldig ubehagelig og kjennes helt ekte ut.

For de av dere som ikke aner hva jeg snakker om har jeg funnet dette om det på Wikipedia:

Søvnparalyse, også kalt og søvnlammelse, er en tilstand med midlertidig, total eller delvis lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn. Anfallet kan også medføre syns- og hørselshallusinasjoner.

Etter en stund var hun mye roligere og takket meg for at jeg er mammaen hennes. Jeg tror ikke det var fordi jeg hadde opplevd lignende ting. Jeg tror heller ikke det var fordi jeg fant en link med forklaringer. Jeg er ganske sikker på at det var bare fordi jeg er mammaen og er tilgjengelig når hun behøver det. For min egen del er det viktig for meg å kunne være nettopp det. I mangel på min egen mor vet jeg så godt hvordan det er å ikke ha det.

Rett etter dukket det et bildeminne opp på telefonen min.

Det er en ønskeliste mamma hjalp den eldste avleggeren med den aller siste julen hun var her. Da var jeg 23 år. Altså to år yngre enn min eldste frøken er nå. Jeg kjente det stakk litt ekstra i hjertet. Vi ante ingenting om at det var den siste julen. At dette ble den aller siste ønskelisten hun fikk være med å lage sammen med barnebarnet sitt. At hun aldri skulle få treffe det lille frøet som ble født sommeren etter.

Vi må ta vare på hverandre og sette pris på dem vi har rundt oss. Vi vet ingenting om morgendagen.

4. desember 2018: Uten kart og kompass

I dag overgikk jeg mine egne forventninger til meg selv. Min beste venninne har toget over fjellet og ønsket seg en guide i Oslo. Når sant skal sies er jeg mye rart. Guide i Oslo er jeg ikke.

Nå er det sånn at jeg mistet stedsansen min under min egen fødsel. Jeg har i alle fall ikke sett den siden.  Jeg undrer meg stadig over hvordan jeg har klart å komme meg hjem fra så mange fjellturer som jeg har lagt ut på?

Da utfordringen ble tydelig for meg tenkte jeg at jeg skulle ta den. Helt uten Google og andre hjelpemidler. Jeg ønsket å finne frem helt uten å ringe en venn eller å spørre publikum om hjelp.

Veien har vært lang, men full av festlige stopp. Vi har spist lunsj, drukket kaffe, funnet og testet min mye favorittbar Odd, vist frem slottet, vandret på julemarked i Spikersuppa og funnet galant frem til restauranten vi skulle spise på. I samme slengen forklarte jeg hva som kom rundt neste sving. Jeg ble imponert over meg selv og følte meg litt mer hjemme i den litt før store byen.

Det er så godt med en adventskalender full av fine mennesker bak lukene!

3. desember: Julestemning i dvd-form

I år skal vi feire jul hos det yngste frøet. Hun har flyttet ut av Bergen og inn i en bitteliten nabokommune. I år finner hun juletre på sin egen eiendom og har vedhugging og oppussing som "hobbyer".

Fra å være den ganske bortskjemte yngste frøkenen er hun nå en ansvarsfull ung kvinne. (Jeg trodde nesten hun var allergisk mot oppvaskevann, men det viser seg at hun i så fall har vokst fra den allergien.) Hun imponerer meg med alt hun hiver seg i. Maling, stabling, husarbeid, møter av ulike slag og matlaging. Hun har oversikt og kontroll på det meste.

Dette året er det første med samboer og de skal for aller første gang ha julen hjemme hos seg. De har invitert noen seige mødre, en stefar og en søster også. Vi gleder oss alle. Snart er den nyoppussede stuen klar for julepynting.

Jeg har akkurat snakket med henne på telefonen. Hun jakter på julegaver og julestemning i form av gamle julekalederklassikere. "Jul i Blåfjell" var visst ikke å oppdrive, men "Jul på Månetoppen" kunne visst virke på samme julestemningsmåten.

Jeg håper hun finner det hun jakter på!

2. desember 2018: Bergensbunad i desember

Juleværet lar virkelig vente på seg. Det plasker ned i skikkelig bergensstil. I dag har jeg hatt fullt regntøy på i flere timer. Det var i grunnen helt greit. Litt hjemmekoselig på et vis.

Jeg har vært på besøk hos min gode venninne i timesvis. Hele familien kjennes litt ut som min egen og får meg til føle meg ordentlig velkommen når jeg er innom. I dag har vi til og med vært på tur i bergensbunaden og besøkt moren hennes. Jeg er overbevist om at lyset vi tente er satt stor pris på av henne nå i adventstiden.

Pratemaskineriet var godt smurt og ble godt brukt i dag. Det er godt å prate på inn- og utpust når samtalene er gode og ekte. Vi drømmer og legger planer om stort og smått. Et år har snart gått siden vi møttes igjen. At vi ikke har hatt kontakt siden ungdomsskolen er i grunnen merkelig når kjemien er som den er. Meget mulig det er skjebnen? Noen mennesker dukker opp akkurat når de skal og lykkelig er jeg for henne!

Da jeg trasket hjemover i regntøyet mitt ramlet jeg over en jultretenning som gav meg akutt julestemning.  Jeg har til dags dato aldri hørt så mange synge i rundt et juletre. Jeg ble helt varm i hjertet og kjenner at jeg gleder meg til jul. Ha en fin første søndag i advent!

1. desember 2018: Adventskalendermysteriet

Nå er vi her helt plutselig igjen. Julepynt og pepperkaker. Julebord og pakketanker. For ikke å snakke om julemusikken. I år har jeg forelsket meg i Odd Nordstogas juleplate. Den er varm og god og gir en sånn fredelig stemning og ro. Anbefales!

Det var likevel ikke det jeg hadde planer om å skrive om i kveld. Det jeg har lyst å lufte en tanke eller ti om er adventskalendere. Jeg lurer veldig på hva som skjedde?

Da jeg var liten fantes det veldig få kalendere å velge mellom. Det var en plastdingskalender med figurer man kunne tre inn på en tråd om man ville pynte seg selv eller noe annet med. Den andre typen var den berømte og helt udødelige sjokoladekalenderen. Den hadde de aller fleste av oss. Vi åpnet den på morgenen og var oppriktig nysgjerrige på hva alle hadde fått i dagens luke. En sol? En julenisse? En stjerne?

Jeg kan ærlig talt ikke huske at noen i (i alle fall min) verden hadde pakkekalender eller at det i det hele tatt fantes andre alternativer.

Veien er uansett ganske lang fra det til dagens tilstander. Det er så mye kalendere!

Lego-kalendere, te-kalendere, øl-kalendere, flax-kalendere, sminke-kalendere, proteinsjokolade-kalendere?! Til og med kalendere til kjæledyrene dine får du nå.

Jeg fant et sted på nettet der de har samlet 166 ulike kalendere du kan bestille. Det verste er at jeg vet om mange flere. Noen må da gå med et dundrende underskudd? Det kan ikke være mange nok mennesker til alle de kalenderene?
Nå har jeg jo til og med utelatt pakkekalender og egenproduserte aktivitetskalendere? Jeg har heller ikke blandet inn alle de ulike digitale kalenderne vi finner?

Det er julegalskap på høyt plan, men for en deilig galskap! I dag har veldig mange åpnet første luken i en kalender de har fått av noen de er glad i. Kanskje har du kjøpt den til deg selv av egenkjærlighet. (Som jo også er ganske fornuftig.) Mange har laget sine helt egne kalendere for å skape julestemning og knytte tettere bånd i denne heller hektiske tiden foran oss. Og jeg? Jeg har bidratt med min helt egne adventskalendeblogg!

Ha en nydelig adventstid.

Hjertemedisin

Skål for Mamma! ❤

I helgen var det duket for den store familiefesten i år. Vi feirer mamma sin dag sånn ca rundt da hun fylte år. November har derfor i de snart 20 årene etter hun dro til plassen ingen vet så mye om, vært markert med en sammenkomst med tykkeste s(l)ekten.

I år ble det annerledes. I år spanderte nemlig den førstefødte tanten en overnatting på deilige Solstrand med middag og det hele.
Mammamarkeringen samlet i år 48 av slektens 53 (snart 54) medlemmer.

Jeg fikk nesten ikke sove natt til lørdag. Gleden av å vite at man snart skal tilbringe tid sammen med den beste hjertemedisinen som finnes kan føre til sånt. Det kalles vel å glede seg som et barn?

Timesvis i bassengene med bobler og samtaler med den som var tilgjengelig akkurat når du dukket opp fra en undervannstur er vidunderlig.

Barn som plutselig kan svømme. Disse søte små som vokser til og lar oss være tilskuere på sidelinjen. Som villig forteller om ting de synes er viktige og nye ting de har lært. Barn som finner hverandre og leker sånn som vi gjorde da vi var barn. Som elsker det like høyt som vi gjorde det. Det er så verdifullt!

Konkurranseinstinktet ble vekket i fetter- og kusineutfording med sjøbad. Som min fetter sa: "Du vet jo at du på et eller annet tidspunkt må gjøre det. Like godt å bli ferdig med det!"
Sånn var det og sånn har det alltid vært. Klart jeg måtte hive meg i det!

Klemmer i alle varianter ble delt raust ut. Den yngste garden er godt oppdratt og delte også nesten helt frivillig ut til oss alle.

Basar med ekte årer og masse fine gevinster som gledet voksne og barn. Fantastisk middag med fine folk i fine kjoler og voks i håret. Latteren satt løst. Samtalene fløt fritt. Kjærligheten i denne gjengen er så stor at det verker litt i hjertet når jeg tenker på det. Jeg tror det er voksesmerter. Etter denne helgen tror jeg nemlig hjertet har vokst.

Det er godt å høre til.

Det er det.

Et aldri så lite mirakel

I dag dukket det opp et bildeminne på telefonen som var fra 2015. Jeg lo godt og sendte det videre til mine fine frøkner. Responsen uteble ikke.

Den eldste lo så høyt man kan gjennom en chat. Sånn ca sånn: Hahahahaha!

Etter noen sekunder hadde hun mer på hjertet. Hun hadde nemlig ryddet rommet sitt i dag.
Når jeg tenkte meg om, kom jeg på at jeg hadde ryddet soverommet mitt i går.
Da den yngste frøkenen logget seg på kom det for en dag at hennes rom nå alltid var ryddig.

Jeg holdt på å ramle av stolen jeg ikke satt på. Kunne dette i det hele tatt være tilfelle?

I løpet av hele livet har ryddige soverom kun vært en illusjon. Måtte vi flytte fra hverandre for at dette skulle bli til virkelighet? Tre ryddige rom i tre ulike kommuner?

Jeg stod på ingen måte først i køen da ryddegenet ble utdelt. Overraskelsen og gleden er derfor stor på denne mirakelets dag der alle tre kan sove godt i natt på sine ryddige soverom.