De siste dagene har det vært mye mamma i luften. Det er sånn i innimellom. Hun blir så tydelig. Savnet blir sterkere. Tankene virrer og minnene virvler. På lørdag var slekten samlet. Vi gjør det hvert år. Feirer bursdagen hennes.
Vi feirer vel mer hverandre og felleskapet, men det er hun som er limet og har samlet oss. I år, 20 år etter hun døde, fortalte vi historier vi husket. Det gjorde henne ekstra levende. Eller ekstra død. Kommer litt an på hvordan man ser det.
I går var det hennes egentlige bursdag. I gave fikk vi en regning på 2000 kroner for 5 år videre plass til gravstein og stell. Jeg kvapp. Regner med broderen også kvapp. Vi ante ikke at det var sånn at etter 20 år så måtte man det. Vi delte regningen i to og spøkte litt om at hun tross alt har vært billig i drift de siste 20 årene. Så sa vi gratulerer med dagen og var minnet på henne igjen.
I dag satt jeg og jobbet sammen med en god kollega da det tikket inn en melding fra datteren hennes. Det var et bilde av hennes akkurat fire uker gamle barnebarn. En nydelig liten sovende dukke. Da skjedde det noe. Jeg ble dratt 26 år tilbake i tid til da min eldste knott var akkurat fire uker.
Jeg husker hva hun hadde på seg. Lysegul sparkebukse med lilla striper. Hun lå i armene til mamma som lå i sykesengen på Haukeland sykehus. Det var vårt aller første møte med døden, eller kanskje mer dødeligheten i form av et hjerteinfarkt.
Mamma takket meg for valget jeg hadde gjort. At jeg som 17-åring beholdt barnet som helt plutselig ville til verden. At hun fikk bli bestemor.
Jeg kjente tårene presse på og at hjertet nesten sprakk. Det betydde mye for meg den gangen at mamma sa akkurat det. For henne betydde min eldste knott alt de siste årene hun levde. Dessverre rakk hun aldri møte den yngste knotten, men hun gledet seg veldig over at hun var på vei.
Igjen ble jeg minnet så sterkt på mamma. Jeg tror hun prøver å si at hun fremdeles følger med oss. Jeg kan trygt si hun fremdeles er med meg i hjertet.
