Spontanferie

Da jeg våknet i dag ville jeg ikke i mine villeste fantasier trodd at jeg skulle på bilferie. Jeg så for meg en slapp lørdag med serier og boklesning. En dag full av ingenting. Dager fulle av ingenting er nemlig viktige å ha. Sånn ble det på ingen måte.

Det tikket inn en melding på telefonen og før jeg visste ordet av det var jeg plukket opp og på vei til Stord. Bilferier er kjekke. Spesielt når man har kjekt selskap og det har jeg alltid når jeg skal på bilferie til Stord. I dag bestod reiseselskapet av to gode venner og en liten gutt som jeg er skrulletante til. I livet flyr dagene forbi i full fart og tiden til å henge ut med venner har en tendens til å bli for liten. Hva kunne vel da passe bedre enn en spontanferie? At den ikke skulle vare i mer enn ca ti timer, spilte liten rolle.

Høgskolen på Stord var, som det pleier å være, målet for turen. Der befant en haug av Pedagogstudentene seg og dem har jeg i mange år befunnet meg mye sammen med. Å se dem igjen var faktisk ganske rørende. Tiden i PS var strålende og mange av mine nærmeste venner har jeg funnet akkurat der. De ble glad for overraskelsesbesøk og vi fikk klemmer og kaffe i fleng. Til og med en av mine praksisstudenter dukket opp ut av det blå. Hun viste meg gladelig hele musikkavdelingen og vi pratet om løst og fast og alt midt i mellom.

På veien hjem var jeg på slektsbesøk til en annen slekt enn min egen. Det var hyggelig og i grunnen ganske likt mine egne slektsbesøk. Som innleid familiemedlem fikk jeg akkurat samme behandlingen som de andre. Etter kaffe, kake og gode samtaler vendte vi nesene hjemover. En hel horde av mennesker vinket oss farvel og den lange veien hjem kunne starte. Eller kanskje jeg skal si den korte veien? Hva er det som gjør at alle bilturer virker kortere på hjemveien?

En dag fylt av SÅ mange ting og SÅ mange mennesker gjør godt for sjelen. Bilferien er over for denne gang og ennå har jeg en hel dag igjen av helgen!

Hurra!