På egne bein, igjen

Nå er det bare tre dager igjen. I bare tre døgn til skal du bo under mitt tak. Jeg kjenner det blir rart. Jeg kjenner det blir vanskeligere enn da du som 17-åring flyttet. Hyppigheten av irriterte utbrudd og himlinger med øynene fra oss begge viser imidlertid at det er på høy tid. Nesten ni måneder hjemme hos mor får være nok.

Jeg klarer meg uten deg og du klarer deg uten meg. Det er sånn det skal være. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli. Kommer jeg til å bli en mer bekymret mamma enn før? Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg håper jeg klarer å gi slipp på kontrollen og at jeg klarer å la deg gjøre som du vil. Ikke som jeg ønsker. Du gjør som du vil uansett så det er i så fall bare meg selv jeg gjør det vanskelig for. Du har 21 år og tonnevis av livserfaring med på flyttelasset. Du trenger på ingen måte din mor i maten.

Etter en tøff start på året skal det bli godt med en endring. En slags avslutning på kaoset. Nå er vi ved et veiskille. Traumer og tap er blitt en del av oss som vi kan tåle å bære hver for oss. Vi tar skrittet videre. Jeg vet at beina bærer oss dit vi skal.

Tiden med hverdagsirritasjon er over. 

Jeg er klar for konserter og sushidater! 

Håper du er med, frøken fryd?