Og når jeg fikk tenkt meg om, så har jeg altså blitt det hver eneste gang. Ikke sånn rett etter, men nok timer til at jeg ikke satte det i sammenheng. Det verste er at jeg egentlig visste dette fra før. På rehabiliteringen måtte jeg kutte terapibading. Jeg elsker det - kroppen min hater det.
Etter å ha fordypet meg litt i ulike internetthull, fant jeg ut at dette faktisk var vanlig. Legen min bekreftet det jeg allerede hadde skjønt, noen kropper med utmattelsestilstander, er dårlige på å regulere kroppsvarme og blir dårlige av bading i varme basseng. Min er tydeligvis sånn.
Der spradet jeg i bikinien min, i god tro om at dette skulle gjøre meg friskere. Så var det jammen stikk motsatt. I alle fall akkurat nå, nedi den teite dalen jeg prøver å klatre meg ut av. Etter en uke uten bassengtrening er jeg ørlitegrann bedre, faktisk. Er dette det er den rette knappen? Snur det nå? Jeg håper og satser på det.
Jeg har nå i det minste fått troen på at jeg skal klare reisen.
Alt er nøye planlagt. Gardermoen i morgen, sånn at den tidlige torsdagsmorgen skal bli minst mulig brutal. Vi flyr business og kan dermed ha beina opp hele veien fra Paris til Ho Chi Minh. Forhåpentligvis får jeg sove. Jeg vet jo og at bare jeg kommer meg inn på flyet i Paris, så er det ingen vei tilbake. Har blitt ganske god på å leve i øyeblikket, kan man si. Selv om øyeblikkene kan være av veldig ulik kvalitet.
Det er litt rart å skulle fly av gårde til varme og en helt annen kultur midt i julebestyret. Jeg liker godt julebestyr og har allerede hørt julemusikk, «Julero» med Pust. En juleplate gitt ut i 2011, men som på alle måter kan høres år etter år. Den er rett og slett nydelig. Den myke musikken gav meg en fin julestemning mens jeg puttet opp litt nisser og engler som er funnet frem til det lille mormorbarnet som skal bo her noen dager mens vi er borte. Heldigvis kommer vi tilbake en uke uti desember, så vi får nok drevet med mer juliri i år og. Dette blir første jul som mormor og jeg gleder meg stort!
Så om dere vil, kan dere få være med på reisen min. Jeg tenker dette blir begynnelsen på adventskalender-bloggen min i år. Jeg håper å klare litt oppdateringer hver dag, uten at jeg kan love det 100 prosent.
Grytidlig torsdag morgen skal min mann og jeg dra av gårde på tidenes opplevelsestur til Vietnam. Formen er dårlig og de siste ukene har jeg lurt på om dette i det hele tatt går. Å få tidenes tilbakefall noen uker uker før man skal dra passer skikkelig dårlig. Spesielt når man ikke helt klarer å finne knappen som skal trykkes på for å snu det igjen. Min eldste avlegger satte meg på sporet da jeg klagde min nød over at jeg var så overkjørt etter bassengtrening at jeg ikke klarte gjøre noe mer den dagen. «Det sa du forrige gang du var der også», sa hun.
Og når jeg fikk tenkt meg om, så har jeg altså blitt det hver eneste gang. Ikke sånn rett etter, men nok timer til at jeg ikke satte det i sammenheng. Det verste er at jeg egentlig visste dette fra før. På rehabiliteringen måtte jeg kutte terapibading. Jeg elsker det - kroppen min hater det.
Etter å ha fordypet meg litt i ulike internetthull, fant jeg ut at dette faktisk var vanlig. Legen min bekreftet det jeg allerede hadde skjønt, noen kropper med utmattelsestilstander, er dårlige på å regulere kroppsvarme og blir dårlige av bading i varme basseng. Min er tydeligvis sånn.
Der spradet jeg i bikinien min, i god tro om at dette skulle gjøre meg friskere. Så var det jammen stikk motsatt. I alle fall akkurat nå, nedi den teite dalen jeg prøver å klatre meg ut av. Etter en uke uten bassengtrening er jeg ørlitegrann bedre, faktisk. Er dette det er den rette knappen? Snur det nå? Jeg håper og satser på det.
Jeg har nå i det minste fått troen på at jeg skal klare reisen.
Alt er nøye planlagt. Gardermoen i morgen, sånn at den tidlige torsdagsmorgen skal bli minst mulig brutal. Vi flyr business og kan dermed ha beina opp hele veien fra Paris til Ho Chi Minh. Forhåpentligvis får jeg sove. Jeg vet jo og at bare jeg kommer meg inn på flyet i Paris, så er det ingen vei tilbake. Har blitt ganske god på å leve i øyeblikket, kan man si. Selv om øyeblikkene kan være av veldig ulik kvalitet.
Det er litt rart å skulle fly av gårde til varme og en helt annen kultur midt i julebestyret. Jeg liker godt julebestyr og har allerede hørt julemusikk, «Julero» med Pust. En juleplate gitt ut i 2011, men som på alle måter kan høres år etter år. Den er rett og slett nydelig. Den myke musikken gav meg en fin julestemning mens jeg puttet opp litt nisser og engler som er funnet frem til det lille mormorbarnet som skal bo her noen dager mens vi er borte. Heldigvis kommer vi tilbake en uke uti desember, så vi får nok drevet med mer juliri i år og. Dette blir første jul som mormor og jeg gleder meg stort!
Så om dere vil, kan dere få være med på reisen min. Jeg tenker dette blir begynnelsen på adventskalender-bloggen min i år. Jeg håper å klare litt oppdateringer hver dag, uten at jeg kan love det 100 prosent.
