Når skal de sies at det ikke var noe som helst problem med å finne noen som kunne kjøre oss til hotellet. Det var faktisk lange køer av ulike mennesker som ønsket akkurat det. De løp etter oss med skygge-paraplyer og lurte på hvor vi skulle. Jeg dinglet etter og klarte ikke bruke energi på å mene noe om hvilken sjåfør vi skulle ta, det fikk den litt mer fungerende halvdelen av denne ektepakten fikse. Frem kom vi til slutt og vi fikk badet i havet og spist litt mat før kroppen skrek at det virkelig var nok.
Innpå det skuffende lille hotellrommet, uten noen som helst havutsikt, resepsjon eller annen plass å sitte enn i sengen, (som for øvrig bare er en madrass oppå et eller annet merkelig byggverk) ønsket to små kakerlakker oss velkommen, sammen med en stram parfymelukt. Vi ble ganske flate, begge to.
Helt til vi fant ut at airconditionen virket, sengen var forholdsvis behagelig å ligge i, vi så ikke tegn til flere kakerlakker og husket at vi hadde forhåndsbetalt rommet. Det fikk bare gå. Kroppen hadde lenge ropt på å få ligge helt flatt, så det fikk den.
Fra ca 17.00 til 09.00 gjorde jeg ikke annet enn å bare høre etter på den knirkete kroppen. Jeg klarte ikke dusje, jeg orket ikke sitte oppreist. Vi så på YouTube-filmer om øyen vi er på (Phu Quoc) og Dexter til avslutning før vi sovnet. Jeg våknet, overraskende oppladet. Kroppen virket ganske samarbeidsvillig og jeg var ikke spist av et eneste levende dyr eller insekt. Flaks!
Vi bor på et hotellområde som nesten virker litt forlatt. De fleste byggene står tomme og det er lite mennesker som vandrer rundt. På stranden var det ikke mange og ved bassenget var det ikke vanskelig å finne solsenger. Som introvert mann og kvinne med utmattelsessyndrom på ferie, fungerer dette veldig bra!
Etter mange timer ved bassenget (som var mer avkjølende enn havet) er vi snart klare for nattmarked. Etter videoene å dømme, er det noe å glede seg til . Så det gjør vi!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar