Fremme i Ho Chi Minh!

Det er ikke lett for denne skrotten å reise av gårde i time etter time, selv om man har fått oppleve å reise på business-klasse for første gang på 50 år. Jeg i meg selv var takknemlig for dette, men kroppen min lar seg ikke lure så lett. Selv om jeg kunne ligge flatt og ha det meget behagelig underveis, så nektet kroppen å spille med denne på denne nye reisevarianten. Stressnivået var skyhøyt og søvnen var skrekkelig vanskelig å lokke frem. Selv med sovemedisiner, ørepropper og sovemaske lot ikke kroppen seg friste til stort mer enn et par timer søvn på den ca 12 timer lange flighten fra Paris til Ho Chi. 

Det var akkurat nok til at turen fra flyplassen i det helt absurde trafikkbildet gikk noenlunde greit. Jeg har aldri vært med på mer tuting, flere usynlige felt og omtrent 7 millioner motorsykler på en gang. 

Det er ingen tvil om at vi ikke skal låne noe mopeder andre kjøretøy vi må kjøre selv i denne store byen i alle fall. Her må du faktisk være ganske frempå om du er fotgjenger også. Det fungerer på ingen måte å vente til trafikken stopper før du går over en vei, her må du flyte med resten av trafikkbildet ellers kommer du deg ingen vei. 

Folk kjører med kurver og stiger og pakker og små unger på motorsyklene og mopedene sine.  Det må egentlig oppleves, men skal forsøke å fange det på et bilde i morgen.

Ganske ambisiøst hadde vi bestilt plass på et show i operaen klokken 18.00. Da klokken var ca 12 og vi fremdeles ikke hadde fått sjekket inn på hotellet, lurte jeg på om det i det hele tatt kunne gjennomføres. Jeg må ha sett ut som en zombie og følte livet rant lenger og lenger ned i beina og gjorde dem blytunge. 

Heldigvis var rommet klart da vi stablet de tunge beina inn på hotellet litt over 12 og vi fikk oss ikke mindre enn fire timer søvn før vi måtte gjøre oss klar til forestillingen. Operaen ligger fem minutter fra hotellet og vi var tidlig nok ute til å finne sitteplass i ventetiden. 

Veldig usikker på hva jeg hadde forventet, men jeg ble overbegeistret og bergtatt fra første sekund. Alt fra mimikk til akrobatikk og humor var til stede hvert eneste øyeblikk på scenen. Til og med publikum ble tatt med i forestillingen og skuespillerene/ akrobatene hadde en formidlingsevne og energi som gjorde at tiden bare fløy av gårde. En stor opplevelse og absolutt verdt både pengene og tiden vi brukte.

Vi fikk spist på en vietnamesisk restaurant og prøvd oss på å rulle mat inn i rispapir og dyppet i saus. Digg og gav absolutt mersmak. Etter en kjapp tur på takbaren på hotellet, der vi har utsikt til allverdens rare, lysende bygg og enorme reklameskjermer med samtidig musikalske på-låter fra 90-tallet var det nok for denne kroppen. God natt og snakkes i morgen!