På dypt vann

Det har blåst relativt kraftig de dagene vi har vært her på Phu Quoc. Ikke sånn at vi har lagt så veldig merke til det. Det har vært behagelig varmt og det har sust i palmene. Av den grunn måtte vi vente med snorkling som har vært en av de tingene i alle fall jeg hadde virkelig lyst å få gjort. 

Vi har sjekket vær og vindforhold hver eneste dag og bestilte til slutt til på den aller siste hele dagen vi skulle være her. Da skulle, i følge værmeldingen, vinden løye. 

Jeg hvilte opp og ned og i mente og følte meg forholdsvis klar da vi ble plukket opp av kompisen vår og levert på avtalt sted. En dame dukket opp på en moped og sa vi skulle følge henne. Lydige som vi er fulgte vi etter. Hun raste i full fart forbi kurver fylt av fisk og hauger med mennesker som gliste omkapp med solen. Bølgene skvulpet ganske voldsomt og jeg kom på at jeg også må hoppe på denne båten før jeg kom så langt til at jeg skulle snorkle. Stresset i kroppen lette etter oppmerksomhet, men jeg prøve så godt jeg kunne å overse det. 

Veien ut på kaien skulle vise seg å være av den smale typen og både meg og damen som fulgte oss lo høyt da jeg som en krabbe jobbet meg mellom betongveggene. 

Vi visste ikke så mye mer enn at de vi skulle ut i båt med ikke kunne noe engelsk. Og de kunne ikke det på en eneste flekk. Usikker på om jeg hørte stemmene en eneste gang. Her kommuniserte vi på nikk og tegn. Kroppsspråk kunne de, så jeg ble fint hjulpet om bord på båten før vi kjørte på noen skjær og laget noen voldsomme lyder. Et lite øyeblikk trodde jeg at hele propellen var ødelagt, men etter noen minutter var vi på vei. 

Det skal sies at dette var en privat tur. Det måtte nesten bli sånn når jeg skulle i snorkelilden. Det hadde blitt for mye med 15 andre, musikk og vannlek i samme slengen. Jeg behøvde å kunne konsentrere meg om det jeg skulle, uten for mye greier. Greien var at nå ble det absolutt ingen greier. Det skulle vise seg å være vanskelig det også. 

Vi kom frem til første øy. Fikk utlevert hvert vårt par med svømmeføtter og maske med snorkel. Så pekte han ene litt innover mot land og jeg skjønte at det var der vi skulle snorkle. Jeg var mild sagt sjokkert i både den ene og andre delen av meg. Pedagogen i meg synes lærerne i dette tilfellet ikke hadde informert nok. Er det noe som er farlig? Er det noe jeg skal ta ekstra hensyn til? Hvordan puster man egentlig i en snorkel? Hvordan kommer jeg meg ut av en båt med froskeføtter? Hvor kan jeg svømme? Hvor kan jeg ikke svømme? 

Jeg tror sjelden jeg har ønsket meg mer rammer enn akkurat i denne stunden. Jeg vil jo helst oppføre meg som jeg skal. Nå ante jeg jo ikke hva som skulle til. 

Etter å ha forsøkt å komme meg uti på en smidig måte, gav jeg opp og mageplasket uti. Jeg puttet masken på og snorkelen i munnen. Da innså jeg at jeg ikke kunne snakke mens jeg holdt på med dette og dermed ikke kunne stille noen spørsmål heller. Stresset som jeg hadde prøvd å overse vant plutselig og jeg kjente jeg stivnet helt til. 

Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv. Det viste seg raskt at hyperventilering ikke fungerte spesielt godt med snorkel, så pustingen jeg har øvd på de tre siste årene kom endelig til sin rett. Med dype åndedrag og learning by doing-innstilling, forstod jeg etter en stund hvordan det fungerte.

Det var vakkert. Det var fint og tilnærmet behagelig når jeg fikk slappet helt av. Noen sekunder svømte vi inn i en fiskestim av stripete fisker og jeg fikk skikkelig følelsen av å være med i en dokumentar, eller eventuelt i Nemo. Froskeføttene fikk jeg aldri til, så dem kunne jeg spart meg for. Heldigvis kom den tålmodige mannen min til unnsetning og førte meg av gårde så jeg slapp å røre en muskel. Det føles ganske trygt, selv om jeg stadig var redd for at det skulle dukke opp noe jeg ville bli altfor redd for. Som en hai, eller en eller annen manet jeg aldri hadde sett. Det gjorde det ikke. Det mest skremmende vi så var dessverre all forsøplingen som åpenbarte seg under overflaten. 

Som fersk snorkler med begrenset energiinnhold, varte ikke svømmeturene like lenge som vi hadde tenkt. Mulig mannen ble litt skuffet, men nok er nok. Neste gang vet jeg litt mer hva jeg skal gjøre og da er det mulig jeg varer litt lenger. 

Var det verdt pengene? Jepp!