Det er første dagen i desember og her i Can Tho har dagen allerede gått over til ettermiddag. Nede i lobbyen står det et stort juletre og blinker stort og fint. Det litt rart å gå inn i adventstiden i 33 grader og steikende sol, men det er ganske fint også! Akkurat nå har jeg alenetid på hotellet. Det er hyggeligere å kalle det det enn hviletid, selv om det strengt tatt er det det er.
Mannen er ute og sonderer terrenget i den nye byen vi har kommet til, sånn at han allerede vet hvor vi skal gå sammen senere i kveld. Rimelig grei arbeidsfordeling!
I går dro vi fra Phu Quoc med hurtigbåt og noe de kalte luksusbuss. Støyen før vi skulle inn på båten var voldsom. Tuting av alle slags kjøretøy, folk i kø og mange brukte litt for høy utestemme. En hane galte vilt en eller annen plass og aktiviteten var generelt høy.
Da puttet jeg på meg redningsutstyret og satte igjen på Julero med Pust. Med vakre og rolige julesanger feiret jeg min egen første søndag i advent på en litt annen måte enn jeg pleier.
Vi tok en taxi til busstasjonen fra fergekaien og ventet en times tid sammen med en halvdau, svær kakerlakk og en pinglete edderkopp i taket på toalettet jeg ikke vil tenke på. Ingen liste på veggen med informasjon om når det var vasket sist der, for å si det sånn.
Luksusbussen ble til slutt klar, 20 min senere enn det som stod på billetten. Glade rullet vi av gårde fra Rach Gia mot Can Tho. En tur på omtrent 2 og en halv time. Det skulle vise seg at gleden fort ble byttet ut med redsel. De som har hatt meg som passasjer de siste årene vet at det er utfordrende for meg å sitte på (og minst like utfordrende å ha meg som passasjer). Nervesystemet tar helt over og vil helst at jeg skal ta i rattet og rope høyt hver gang det oppstår situasjoner. Og jeg bruker ikke ordene farlige situasjoner, for som oftest er de ikke det.
Jeg er ganske sikker på at det hadde vært skikkelig upopulært om jeg hadde rykket i rattet på denne minibussen, så jeg knep munnen igjen og fant frem lommeengelen jeg alltid har med meg. (Du kan lese historien her om du ikke har hørt den før.)
 |
| Det var såpass at jeg holdt fast i både engelen, vesken og hatten! |
I vill fart, sinnsyke forbikjøringer og hauger av nestenulykker med millioner av mopeder og motorsykler holdt jeg hardt rundt den lille treengelen. Da vi var fremme på busstasjonen, måtte vi alle klatre over setene og ut av passasjersetet helt fremst. Aner ikke hvorfor, døren virket da vi satte oss inn?
Jaja. Vi kom heldigvis helskinnet frem, garantert takket være engelen!
Vi ble møtt av smilende hotellansatte da vi ankom hotellet og jeg trodde knapt mine egne øyne da en hotellcæsar-tralle ble rullet frem. Det har jeg faktisk ikke vært med på før. Tipper koffertene var glad for en pause med jobbing. De så i alle fall ganske fornøyde ut der de trillet av gårde.
Vi fikk velkomstdrikke med favorittpasjonsfrukten min i resepsjonen og følte oss veldig godt ivarett fra første sekund. For en enorm kontrast fra forrige hotell!
Søvnen kom kjapt og med den bredeste sengen jeg har sett i mitt liv hadde vi så stor plass at jeg våknet flere ganger i løpet av natten og trodde jeg var alene. Det første jeg gjorde da jeg våknet var å finne frem juleøredobbene. Er det 1. desember, så er det 1. desember!
 |
| Vi har utsikt til Mekong-elven |
