Morgenritualer

Det er ganske tidlig på Kanariøyene. Tidlig om man er på ferie i alle fall. Jeg sitter temmelig alene ved bassenget og venter på at de andre fuglene skal stå opp. Rundt meg fikses og vaskes det klart til en ny varm dag full av badeliv og solbading.

Om man skal klare dette badesol-livet må man ha en parasoll. Det er derfor Svensson sitter her og dingler med beina. Leser bok og slapper av. Kan kanskje virke stressende å måtte stå opp tidlig for å kapre en god plass. Det er det ikke. Tiden alene for meg selv om morgenen gjør godt. Om bare en liten stund kommer resten av følget og da er det ikke lenger like lett å konsentrere seg om boken.

Der! Nå er det frokosttid!

No vil eg færra te Mexico!

Det er første dagen i avspaseringen. Om åtte dager er jeg i Spania. I går traff jeg hundrevis av fine lærere som også liker å holde tradisjonen om sosialt lag den siste skoledagen ved like. Livet er fint og solen skinner. 

En tur på senteret hører til på en lørdag. De har de siste tre dagene hatt Tax Free-dager. En kampanje som jeg i grunnen tror de som jobber der har synes har vært vel så festlig som kundene. De har kledd seg ut og representerer ulike land. Butikkene har vært gater og man har fått utdelt et helt eget senterpass som kunne stemples i de ulike butikkene. Fikk du stempel i alle rutene, kunne du bli med i trekning av gavekort. Det har vært grillfest og de har servert kake. Det har vært musikkinnslag og dansing. Koffertløftingskonkurranse og smilende arbeidere.

Jeg driver ikke med så mye henging på senteret, men har fått med meg litt og synes meksikanerne på Jysk var spesielt fine. Med store sombreroer og ponchoer fulle av farger. Det var akkurat et slik kostyme jeg var på jakt etter. Mexico er nemlig temaet på sommerens søskenbarnfestival. Inni hodet mitt har jeg forestilt meg kjæresten til min kusine med stor sombrero og akkurat en sånn poncho. Han skal spille gitar eller ukulele og ha en stor svart bart. Siden dette bilde har dukket opp helt fra planleggingen og jeg selvsagt har snakket altfor mye om det, ble det plutselig mitt oppdrag å finne akkurat en sånn.

Den yngste frøkenen min ristet litt på hodet da jeg strente inn på Jysk og spurte om hva de skulle gjøre med disse fargesprakende plaggene når de var ferdige med dem. Jeg fortalte om søskenbarnfestivalen og at de hadde passet perfekt. Den ene meksikaneren gikk ut og lette etter flere og kom jammen tilbake med to tepper som var rullet sammen. Flaks! Jeg spurte hva han ville ha for dem. Han ville ikke ha noe som helst! Teppene var visst feilvare og kunne ikke selges. Jeg ble så glad at jeg måtte gi hele meksikaneren en stor klem. Takk Jysk! 

 

Hurra for Korall!

                                                                                                   Foto: Silje Tveitnes

Jeg stod der midt på scenen i Grieghallen og kunne plutselig ikke føle beina mine helt. Et øyeblikk trodde jeg at det var nervøsitet som hadde flyttet inn, men avkreftet det i det samme tanken slo ned i meg. Jeg ble overveldet av denne følelsen som la seg i hele meg og jeg forstod at NÅ er jeg der. I musikken. Energien var så sterk at jeg nesten lurer på om man kunne se den.  Da vi gikk av scenen dirret jeg i hele kroppen.

Vi meldte oss på i to klasser i korkonkurransen  Syng for oss og har øvd opp og ned og i mente i hele vår. Det har ikke bare vært gøy. Umulige tekster og vanskelige stemmer er ikke alltid så enkelt å få med seg. Jeg har pugget og sunget inn min egen stemme. Lyttet til lydfiler, lest noter og pugget litt til. Tror nesten latinske tekster renner ut ørene om natten. Uansett. Når det ender opp i slike musikalske opplevelser som jeg hadde i går er det virkelig verdt all tid jeg har brukt. Når ting endelig sitter og vi lever oss inn i tekster og toner. Når notene er borte og vi jobber med det vi virkelig ønsker å jobbe med. Når all frustrasjon, kjefting og terping er historie. Når man mister seg selv i musikken og bare er. Da er det virkelig, virkelig verdt det .Å få være del av et sånt kor som gir meg sånne opplevelser gjør meg lykkelig.

Jeg klarte ikke oppføre meg da andreplassen ble lest opp og jeg skjønte at vi hadde vunnet to klasser. Jeg skrek høyt og reiste meg opp. Klarte ikke styre følelsene og hang meg rundt halsen på sidekvinnen. Jublet, klappet og fikk voldsomt mye vann i øynene. Endelig var det vår tur!  Hurra for Korall!

Hytteri og hyttera

Denne våren fortsetter å gi hyttevær i hytt og gevær. Bustebu er helt tydelig selskapssyk og lokker til seg familiemedlemmer i alle aldre. Denne helgen var det dekket for tiårsbursdag og biler kom rullende fra både her og der og fylte hyttedrømmen med liv. Jeg elsker det. Blandingen av alle disse menneskene jeg er så glad i. Ulik hver eneste helg. Unger, voksne og tenåringer i bøtter og spann. Det er fint. Det er ekte.  Det å være en av delene i noe slikt er stort for meg. 

På lørdagsnatten sov min kusine og jeg ute med knotten. Vi pleier å gjøre det i løpet av sommeren og noen tradisjoner er absolutt verdt opprettholdelse. Jeg er fremdeles full av knottbitt, men følelsen det gir er verdt endel av dem. 

Noe annet som gir en ekstraordinær følelse er konkurransen flere av hytteboerne har kastet seg på. Hvem går fortest og hvem går flest ganger opp på Skausnøyi? Kampviljen er stor og aldri har så mange av oss klatret oss opp på denne toppen. Det er rett og slett bare gøy!

Mandagen som føltes minst som søndag om man ikke faktisk må si sommerferie, ble skattejaktdagen. Noen kreative sjeler hadde laget til kart og fikset skatt så de yngste skulle få gleden av en aldri så liten skattejakt.

Vi store barn måtte selvsagt også være med.

 Med både kano og robåt erobret vi skattøya med kart og godt mot.

 Til slutt ble den funnet!

Minimennesker liker helt tydelig miniseigemenn!

Vi padlet oss tilbake til hytten, gikk en tur på fjellet og satte oss i den røde bilen som skulle bringe oss hjem igjen. Før vi kom oss helt hjem var vi innom to frøkner som feiret 7-årsdagen sin. Der befant det seg enda flere deler av slekten. Helgen har vært lang og helgen har vært fin. Det beste er at vi bare er i begynnelsen av sommeren! Hurra!

Gode utfall av impulsive innfall

Da jeg våknet på morgenen på torsdag slo det meg at jeg ikke hadde noen plan for hvordan jeg skulle tilbringe den lange helgen. Det absolutt eneste jeg hadde på tapetet var familietatoveringen klokken 16.00 og utstilling med avgangsstudentkusinen min klokken 19.00 på fredagen. Uten om det var det blankt. For noen kan blankt sikkert være greit. For meg kan det være både det ene og det andre. Jeg kan risikere å bruke all min tid på absolutt ingenting og sulle vekk fine dager på akkurat det. Om jeg tar tak i hele helgen og prøver sånn halvimpulsivt å putte de rette mønstrene på tapetet, kan det bli stor suksess. Denne lange frihelgen ramlet valget på å fylle tapetet med rette og gøye figurer. Så akkurat det har jeg gjort.

Ettermiddagstur på verdens beste hytte kom i boks rett etter at viddetur var avtalt for fredags morgen. På hytten er det alltid godt selskap og treningsturen på fjellet ble også unnagjort. Blid og fornøyd kjørte jeg hjem igjen med den litt slitne røde bilen. Den røde bilen fikk hvile noen timer før vi pakket oss sammen og kjørte til Montana. Der skulle den få stå i fred og ro helt til ettermiddagen. Kjekt med litt forandring i hverdagen! Turen over Vidden var nydelig og det var den kalde ølen som ventet i flere timer på Fløyen også.

Klokken 16.00 var armen min nervøs. Det har vært så veldig lenge til jeg skulle tatovere meg at jeg nesten ikke trodde det kom til å skje. Det gjorde det. Nå har jeg altså et øye på armen. Min fetter har fått sin på foten og nå venter vi i spenning på hvem andre i s(l)ekten som har tenkt å bli merket.

Utstillingen på KIB var strålende. Sånne ting må jeg gå på oftere. Gøye installasjoner og gøye mennesker. Resten av kvelden ble like strålende som resten av dagen og da vi skulle hjem forstod vi alle at vi jaggu skulle være sammen på hytten dagen etter også. Lykke!

"Demand and destroy" av Lena Mari Kolås       Foto: Turid Uldal

Resten av helgen er tilbragt på Bustebu. Sol, fjell, latter, godt selskap, bading, unger og voksne, utedo og grilling. I morges satt jeg på berget og pusset tennene i vannkanten mens vinden røsket i bladene over meg og laget den fineste myke sommerlyden. Jeg blir så takknemlig av sånt at jeg bare måtte trekke pusten godt inn og ta vare på det nydelige øyeblikket. Heldigvis er det ikke lenge til neste gang. Neste helg er nemlig planlagt på forhånd og jeg vet at Bustebu tar godt i mot oss også da. Hurra for sommer og hurra for Bustebu!

Mai?

Jeg kan ikke på noen måte fatte eller begripe at mai snart er over. Det er søndag hele tiden og alle dagene er tettpakket i allslags ting som krever hoder samt armer og bein. Vi har hatt konfirmasjon med 50 gjester. Det har vært 17.mai med alt den dagen skulle inneholde og i går feiret vi den eldste knotten sin 21 årsdag. På jobb er det musikkprosjekt som er i fokus. Tanker og ting hopper rundt hele tiden og gjør faktisk sånn at det blir vanskelig å sove. Organiserer og styrer man hele dagen tror tydeligvis hjernen at det er noe man må drive med døgnet rundt.

Heldigvis klarer jeg å koble av. Blir det for mye surr i knotten tar jeg sporenstreks på meg turskoene og finner meg et fjell. På fjellet er det nemlig fri. I alle fall nesten. Hjernen jobber nok på høygir da også, men alt ser litt mer oversiktlig ut fra fjellvinkelen. Erfaringen min sier dessuten at uansett hvilket humør jeg er i før jeg har gått på fjellet, er det veldig mye bedre etter jeg er nede igjen. Det kan dermed ikke slå feil. Jeg har aldri tatt en fjelltur og tenkt etterpå at det skulle jeg ikke gjort. Har du?

Det er ennå litt igjen av mai. Elever skal entre scenen og vise det de har jobbet med til skoleelever, venner og familie. Jeg skal faktisk tatovere meg og jeg skal på kunstutstilling til min kunstnerkusine. Den eldste skal ha sin siste eksamen og SÅ tror jeg jammen at det roer seg litt. I dag er det dessuten bare 35 dager til vi sitter på flyet til Spania. DET er god motivasjon, det!

I dag er dagen!

Jeg fikk fortalt om deg til mormor før hun vandret videre. Hun gledet seg til å bli bestemor igjen. Hun døde bare noen dager før jeg kjente at du sparket i magen. Da du kom til verden hadde du i flere måneder vært omsluttet av dyp sorg og stor frustrasjon. Jeg husker jeg var redd du kom til å bli en sint baby som bare skrek. Det kunne ikke være bra for en liten knott å ha det så vondt rundt seg så lenge.

Du kom ut og var en solstråle fra første sekund. Nesten fem kilo tung og var en kjempe på stellebordet på KK. Sov hele natten og studerte verden da du var våken. Du sa ikke alltid så mye, men kikket rundt deg med store undrene øyne. Båndene til storesøster ble knyttet tidlig og de blir stadig sterkere. Du var ikke sint. Du var ikke urolig. 

Vår verden har inneholdt enorm mye de årene du har vært her. Store utfordringer har banket på døren i tide og utide. Jeg synes at vi sammen har møtt dem og vokst. Du har livserfaring mange ikke klarer å opparbeide seg i løpet av et liv. Dette har helt klart vært med på å gjøre deg til den du er. Jeg synes du er tøff. Jeg er stolt av deg hver eneste gang du tar et skritt på veien du synes er vanskelig. Jeg er ikke lenger bekymret. Jeg ser at du tar valg som er riktige. Jeg ser at du våger å møte monstrene dine. Jeg skal holde deg i hånden så lenge du trenger det og prøve å løsne grepet når du ikke behøver det lenger.

Du har drømmer du ønsker å oppnå og du har evne til å finne lykken i øyeblikkene. Du danser hver gang musikken blir satt på og synger av hjertens lyst. Du har evnet til å glede deg over små og store ting. Du ser verdien i å være sammen med familien din og støtter dine venner. 

Du har blitt en flott, rakrygget og sterk ung frøken. Jeg tenker du er akkurat passelig klar til å bli konfirmert! 

Jeg elsker deg

Stor klem fra Mamma