Høyt hår og bobler i glasset

I går var det duket for storfeiring av to fjonge frøkner som begge fylte 40 i sommer. Jeg har gledet meg lenge. De inviterte til 80-talls-party og da ble tankekvernen aktivert og 80-tallminnene svømte til overflaten etter å ha hvilt seg siden forrige årtusen.

Jeg var ikke så veldig gammel på 80-tallet, men jeg rakk å bli nesten 15 år før det var over. Selv om mote ikke har vært noe interessant for meg husker jeg godt at jeg ønsket meg en ballgenser. Gleden stod i taket da jeg fikk en. Det tok ikke lange tiden før gleden befant seg i en ball på gulvet, dynket i klorin. En søskenkrangel førte til et hevnangrep av utradisjonell art og slettet alle spor av mote i heimen. Jeg hadde aldri Busnel-lue eller sony-walkman av den kule, gule typen. Likevel overlevde jeg perioden med loddefjordpalme og grelle øredobber, med glans.

Det gikk litt hårspray med til luggen.

Konfirmasjonen. Hårfine!

Da vi omsider kom frem til lokalene i går skrek 80-tallet mot oss. Det var mye glam og glitter, rosa og tennissokker. Kreppetangen var flittig brukt av flere og humøret på alle gjestene var upåklagelig.
Overalt lå det effekter fra det spesielle tiåret og minnene strømmet selvsagt på igjen. Musikken ljomet og danseføttene virket på stort sett alle denne kvelden. Pusurdagbok, Peach Canei, kassetter med blyant til spoling og huba buba. Fox og Lillemor. På en kant stod en sminkedukke og på do hang det plakater med fakta om tiåret. Catalinajakker. Sokker utenpå buksene. Jeg tror disse damene hadde fått med seg alt. For en gjeng! For en fest!

Alexis, Blake og Krystle. Kveldens verter og hovedpersoner.

Takk for en fantastisk kveld! 

Fredagsfryd!

 

Jeg legger som oftest merke til om dagene er dårlige når jeg våkner. Om dagene er sånn helt passe tenker jeg ikke noe over det. Noen dager er bare bedre enn andre. Klarer man å få DET med seg kan dagene rett og slett bli fantastiske.

 

Da jeg våknet i dag var jeg mer opplagt enn forventet. Jeg var ute av dørene i god tid. Det var lite trafikk og jeg fikk en klem før jeg hadde kommet meg inn dørene på jobb. Da jeg hadde funnet koppen min i skapet var det fremdeles kaffe på kannen. Jeg begynte så smått og ane hvordan det var fatt. Kunne det være slik at denne fredagen er en superfredag?

 

Jeg satt meg ned ved bordet og der lå det en haug med skruer som en kollega har gravd frem til meg. Han har forsøkt veldig å lære meg om stendere med 55 cm mellomrom og hvordan jeg skal få en meget lite samarbeidsvillig hylle til å henge der jeg aller helst vil. Jeg har prøvd så godt jeg kan og henge med. Takknemlig over at han hjelper meg er jeg uansett.

 

Fredagen vokste stadig i gradene.

 

Etter morgenmøtet kom en ny kollega løpende med kreppetang som jeg har tenkt å benytte meg av før 80-tallsfesten jeg skal på i morgen. Jeg ble helt rørt av at hun husket at jeg trengte det og takket og bukket i mente. Ved siden av satt en annen kollega som i går hadde med seg ulike tenger, men dessverre ikke hadde den høyt aktuelle kreppetangen. Jeg smilte til dem begge og forklarte at jeg blir sjarmert av slikt. At de tar seg tiden til å ville hjelpe meg. Til og med å vise at de vil, selv om de ikke engang hadde det jeg behøvde.

 

- Det er jo fordi du setter sånn pris på det. kom det fra den ene.

- Og at du viser det.

 

Og det gjør jeg. Jeg setter sånn pris på det at jeg får klump i halsen. Det jeg setter aller mest pris på er at menneskene rundt meg ser at jeg setter pris på det. Mer skal det ikke til for at jeg blir lykkelig.

 

 

Da elevene med bakoverbøyde nakker hylte av fryd idet lastebilene tutet da de kjørte forbi, ble dagen, om mulig, enda bedre. Alle elevene og begge de voksne gapskarattet på veien til og fra idrettsdagen og gav forhåpentligvis grunnlaget for at flere enn meg får en god helg.

God helg!

skolemarihønelykke

 

Jeg er klar!

I morgen er de der igjen. De nysgjerrige knottene som i løpet av sommeren har blitt lange og brune. De kommer til å være full av historier de vil fortelle. Helst alle og helst samtidig. Noen vil stolt vise frem hvilke tenner som endelig har sluppet taket. Snakke helt samtidig som de med fingrene viser hvor tennene tidligere var og hvor det nå er på vei opp en ny. Noen vil vise sine nye klær mens andre er på jakt etter en klem. Sammen skal vi ut på nye eventyr og lære nye ting. Både dem og jeg.

Jeg håper sommeren har vært fin.  Batteriene mine er i alle fall oppladet. Motivasjonen og inspirasjonen er på plass. Jeg er klar for et nytt skoleår!

Klassebamsen, Fly-Fly har hatt en fin ferie og er også klar!

Du er nær

Du er så nær meg for tiden, mamma. Når jeg tar de første svømmetakene om morgenen på hytten. I det helt blanke vannet som kjennes som fløyel mot kroppen. Da er du der. Det er nesten som jeg ser med dine øyner. At du er meg og at jeg bare er en passasjer. Det varer ikke lenge. Men noen små sekunder om gangen. Er du her og låner litt tid til de øyeblikkene du satte mest pris på?

Var du der i sted da jeg vandret rundt ditt barndomshjem? Var det du som var vinden i bjørkebladene? Jeg synes jeg kjente deg i fingertuppene da jeg plukket rips fra buskene som er minst like gamle som meg. Minnene om bøtter bundet rundt livet og en litt ufrivillig plukking av de røde bærene. Vi unger synes det var kjedelig. Du plukket alltid lenge. Masse. Jeg kunne ønske jeg brukte litt mer tid der mellom ripsbuskene.

Jeg kunne ønske du fikk litt mer tid. Litt mer tid med oss. At vi fikk litt mer tid med deg.

Du er så nær for tiden, mamma. På en god måte. Du er ikke borte. Du blir ikke borte. Du er nær.

Playa del Bustebu

Jeg kunne egentlig ønske at alle kunne høre til en sånn fantastisk plass. Når ulike deler av s(l)ekten renner inn porten på hytten blir jeg lykkelig. Hver dag er fylt med ulike sammensetninger av alle de menneskene jeg setter så høyt. Sammen skaper vi en sommer vi ikke vil glemme. Våren gav oss helg etter helg med fint vær og sommeren har vært like gavmild. Vi har vært sammen. I år er det viktigere enn noen gang. På Playa del Bustebu bedriver man aktiviteter som helt klart kan måle seg med ting som skjer rundt på andre feriesteder. De populære peelingfiskene for eksempel. Vi tenkte ørreten kunne funke like godt som andre fisker. Tydeligvis trenger de litt opplæring så nå har vi opplæring av 15 stykker i slengen. Det går sakte, men innen neste år håper vi at vi får det til! 

På alle store sydensteder har de poolbar. Her på Bustebu har de vannbar. Vannet skal ikke klores så tiden uti er ubegrenset. Sånn ble vannbaren skapt. Vil man ikke opp til baren- kommer baren til deg. Ganske behagelig! 

Den gode utsikten og den vakre solnedgangen trekker kvaliteten på sommerhuset enda mer opp. Når magien også spretter frem vil jeg si det topper hele driten!

På vårt eget ille feriesenter har vi også tilbud om fjellturer. Guidet om man vil. Konkurranseinstinktene i familen er relativt godt utviklet og Skausnøyi blir i år besteget av det ene familiemedlemmet etter det andre.

Vi har det ikke akkurat vondt her. Etter en liten pause på ca ett døgn, pakker jeg igjen for flere dager i ferieparadiset. I dag er det duket for søskenbarnfestival. Da lemper vi ut alle svarte gamle tanter, onkel og alle barn som ikke er gamle nok til å være med på galskapen. I år er temaet Mexico og jeg gleder meg vilt til å se hvordan søskenbarna har løst utfordringen i år! Sommer er gøy!

Her er et søskenbarn som sjørøver i fjor.  

Morgenritualer

Det er ganske tidlig på Kanariøyene. Tidlig om man er på ferie i alle fall. Jeg sitter temmelig alene ved bassenget og venter på at de andre fuglene skal stå opp. Rundt meg fikses og vaskes det klart til en ny varm dag full av badeliv og solbading.

Om man skal klare dette badesol-livet må man ha en parasoll. Det er derfor Svensson sitter her og dingler med beina. Leser bok og slapper av. Kan kanskje virke stressende å måtte stå opp tidlig for å kapre en god plass. Det er det ikke. Tiden alene for meg selv om morgenen gjør godt. Om bare en liten stund kommer resten av følget og da er det ikke lenger like lett å konsentrere seg om boken.

Der! Nå er det frokosttid!

No vil eg færra te Mexico!

Det er første dagen i avspaseringen. Om åtte dager er jeg i Spania. I går traff jeg hundrevis av fine lærere som også liker å holde tradisjonen om sosialt lag den siste skoledagen ved like. Livet er fint og solen skinner. 

En tur på senteret hører til på en lørdag. De har de siste tre dagene hatt Tax Free-dager. En kampanje som jeg i grunnen tror de som jobber der har synes har vært vel så festlig som kundene. De har kledd seg ut og representerer ulike land. Butikkene har vært gater og man har fått utdelt et helt eget senterpass som kunne stemples i de ulike butikkene. Fikk du stempel i alle rutene, kunne du bli med i trekning av gavekort. Det har vært grillfest og de har servert kake. Det har vært musikkinnslag og dansing. Koffertløftingskonkurranse og smilende arbeidere.

Jeg driver ikke med så mye henging på senteret, men har fått med meg litt og synes meksikanerne på Jysk var spesielt fine. Med store sombreroer og ponchoer fulle av farger. Det var akkurat et slik kostyme jeg var på jakt etter. Mexico er nemlig temaet på sommerens søskenbarnfestival. Inni hodet mitt har jeg forestilt meg kjæresten til min kusine med stor sombrero og akkurat en sånn poncho. Han skal spille gitar eller ukulele og ha en stor svart bart. Siden dette bilde har dukket opp helt fra planleggingen og jeg selvsagt har snakket altfor mye om det, ble det plutselig mitt oppdrag å finne akkurat en sånn.

Den yngste frøkenen min ristet litt på hodet da jeg strente inn på Jysk og spurte om hva de skulle gjøre med disse fargesprakende plaggene når de var ferdige med dem. Jeg fortalte om søskenbarnfestivalen og at de hadde passet perfekt. Den ene meksikaneren gikk ut og lette etter flere og kom jammen tilbake med to tepper som var rullet sammen. Flaks! Jeg spurte hva han ville ha for dem. Han ville ikke ha noe som helst! Teppene var visst feilvare og kunne ikke selges. Jeg ble så glad at jeg måtte gi hele meksikaneren en stor klem. Takk Jysk!