Å sparke seg selv bak

Denne sommeren har man virkelig måtte lære å gripe dagen. Jeg har lengtet sånn etter denne sommeren. Etter en på alle måter mørk vinter har solen og varmen vært en gulrot for å holde ut. Da svir det godt når den bare blir hengende og dingle en eller annen plass der jeg ikke kan få tak i den. Som sykemeldt er det ikke bare sånn at jeg kan hive meg på neste sydenfly heller. Derfor må jeg akseptere at sommeren er som den er og at det ikke er noe jeg kan gjøre med det. Bortsett fra min egen innstilling. Den er vel den mest avgjørende når det gjelder å holde ut både det ene og det andre.

I går var det meldt sol og opphold nesten hele dagen Temperaturen skulle være oppi 15 grader og jeg kjente at dette måtte jeg benytte meg av. Minien som ikke er så liten lenger har vært på ferie i to uker og slapp dermed unna spørsmålet om fjelltur. De andre jeg spurte, kunne ikke være med. Jeg innrømmer dessuten at jeg savner noen voksne å dele slike dager som ligger der helt åpen. Noen som er med fra starten når man våkner og helt til man legger seg. Det er så mye vanskeligere å motivere seg når man kun er seg selv. Ganske vanskelig å sparke seg selv bak er det også. Men det går. Så det var det jeg gjorde. 

Jeg pakket tasken og hev meg på en buss. På under halvtimen var jeg på Montana og kunne starte min alenetur over Vidden. Jeg oppdaget tidlig en dame som gikk omtrent i helt samme tempo som meg. Vi drev å gikk forbi hverandre hele tiden og jeg tenkte da hun svingte av til viddetur hun også, at vi like godt kunne gått sammen. Det føltes litt unaturlig å rope det til henne. Jeg ante da ikke om hun var interessert i det? Så vi trakket oppi hverandre videre på turen - uten å si et ord.

Da vi kom til Borgeskaret var det plutselig kø. En meget munter gjeng geleidet hele korken ned og akkurat der ble det naturlig at alle snakket med alle. Etter det var det greit. Det lå liksom litt i kortene at vi nå gikk sammen. Vi fant ut av vi skulle spise lunsj  og slo oss ned ved en varde.

Etter noen minutter kom den muntre gjengen og lurte på om de kunne sitte der med oss. Det viste seg at en av dem hadde bursdag og gleden var stor da en flaske sprudlevann ble trukket opp av sekken. Jeg var ganske fornøyd da jeg også fikk delta i feiringen. Etter å ha pratet og spist en stund forlot vi fødselsdagsmenneskene og trasket videre. På resten av turen pratet vi som vi hadde kjent hverandre i årevis. Sannheten er at jeg ikke en gang vet hva hun heter.


Turen min en ganske annen enn det jeg hadde sett for meg. Jeg kjenner jeg skal huske på akkurat det. At ting veldig ofte ikke blir som man hadde tenkt og at det ikke er sånn at jeg er alene selv om jeg ofte føler det sånn. Det vrimler av mennesker rundt meg. Både kjente og ukjente.

Jeg hadde en ekstremt god følelse da jeg satt på bussen hjem igjen. Etter 16 km og fine menneskemøter følte jeg meg ytterst levende. Gulroten min denne dagen var pub til pub-runde med fine venner. Den gulroten klarte jeg helt fint å få tak i. Noen dager er meget bedre enn andre og nå kommer de heldigvis oftere og oftere!

Livet starter der komfortsonen slutter

I dag har jeg hatt en strålende dag. Den startet rimelig tidlig på en sommerferiemorgen, men det var virkelig verdt det. De store sommertemperaturene glimrer stadig med sitt fravær. Det spiller liten rolle når fjellturer skal vandres. Det er faktisk godt med litt nordavind på veien! 

                                        

Det var tidlig da klokken ringte. Jeg var raskt i gang med det jeg måtte ha klart før den lille røde kunne rulle avgårde. Med smurt matpakke og vann til dagen, treningsklærne på og skoene på beina fraktet den meg til møtestedet jeg skulle være klokken åtte. En kollega plukket meg opp og fem over åtte var miniferien et startet kapittel. Med glitrende selskap og solen på himmelen.

Miniferier inneholder gjerne ferge og denne ferien var ikke noe unntak. Inkludert obligatorisk kaffe på morgenkvisten. Det skulle vise seg at damen bak disken sikkert også hadde behøvd en helt egen kopp. Lengre nedovermunn er det lenge siden jeg har sett! På ferier tåler man slikt langt bedre enn til hverdags, heldigvis. Den sure fergedamen fikk seile i sin egen sjø mens praten og latteren satt løst hos oss andre. 

Vel over på andre siden ble vi møtt av enda en kollega som viste oss veien til gjestfriheten og turen vi skulle på. Turen til Hovlandsnuten 727 moh var en fantastisk tur. Vi har pratet og svettet om kapp. Noen steder var det så bratt at svimmelheten tok overhånd. Da var det godt med en dreven sjel som vet akkurat hva jeg trenger for å sette føttene dit de skal. Uten å miste helt hodet kom jeg meg opp på toppen.

 

På den luneste og mest fryktinngytende plassen rastet vi. Høydeskrekk er skumle saker! Jeg befant meg langt utenfor komfortsonen, men satt ganske langt ute på kanten likevel. Jeg leste en plass i dag at livet starter der komfortsonen slutter. Om det er riktig har jeg definitivt holdt på med litt gjenoppliving av meg selv i dag. 

En marihøne fant oss!

Da turen var ferdig var ferien langt fra det. Vi har blitt vist rundt på de vakreste plasser og vist de vakreste ting. Etter sightseeing rundt nesten hele Tysnes ble vi invitert på middag. I flere timer har vi pratet om løst og fast. Om gamledager og om nye tider. Gjestene fikk sitte med den beste utsikten og har sittet vendt ut mot havet. Jeg ble reint månebedotten. Spesielt ble jeg det da vi diskuterte sauehold. 

Vakkert på Haaheim gaard.

Visste dere at de kreative sauene som tenker utenfor boksen er de første som blir slaktet? Søyen som lister seg over feristen  med ungene på slep. De som gjentatte ganger stikker av. De som ikke oppfører seg. De som prøver å gjøre noe annet enn å følge flokken. De må rett og slett bøte med livet. Slikt vil man ikke ha noe av. Sånne gener vil man ikke føre videre i nye generasjoner. Er det derfor det heter dum som en sau? De som faktisk har litt intelligens blir luket ut?

Jeg er glad jeg er et menneske som verken følger bjøllesauen eller må bøte med livet om jeg har noen kreative utbrudd. At jeg tydeligvis har drevet HLR på meg selv i dag viser at jeg på vei i stikk motsatt retning. Takk for en fantastisk dag! 

En date med frykten

Denne karen er er den skumleste jeg vet om. Så langt jeg kan huske har han hengt i stuen på hytten. 

Hver gang jeg tenker på at jeg skulle sovet alene i hytten, dukker automagisk bildet av nissen opp i hodet mitt. Jeg slår det alltid fra meg. Dessuten er det ikke ofte i sommermånedene at her ikke er noen som overnatter når det er fint vær.

I går, derimot, var hytten tom. Den var tom og stille akkurat på den natten jeg behøvde litt liv i den. Jeg gikk flere runder med meg selv. Hver eneste gang fant jeg ut at jeg måtte kunne klare det. Å sove alene på hytten kan umulig ta knekken på meg. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for. 

At nissen skal hoppe ned fra veggen og snakke til meg? At det skal spøke? Øksemordere? 

Alt er uansett ganske absurd og lite trolig. Det jeg er aller mest redd for er tydeligvis mitt eget hode. 

Det er på hytten jeg klarer å skremme meg selv mest. Lyssensoren på utedoen utløses noen ganger av seg selv. Første gang jeg så det fikk jeg hjertet i halsen. Jeg gav klar beskjed til blæren om at den nok var nødt til å være litt tålmodig. Når morgenen og lyset til slutt kom frem - våget jeg meg bort. Latterlig? Helt klart. Det er bare det at frykt er vanskelig å styre. Er man redd så er man det.

Helt høy i hatten var jeg på ingen måte da jeg ble kjørt til hytten i natt etter et vellykket utdrikkingslag. Hjertet dunket fort og hardt. Jeg gikk ikke opp på lemmen for å finne sengetøy. Jeg klatret meg i stedet opp i sofaen og stirret nissen inn i øynene og sa høyt: - Ok! Nå er vi her! 

Den lammende frykten jeg ventet på - kom aldri. Jeg kan ikke si at jeg sov som en stein eller at jeg våknet lettet og lykkelig. Men jeg sovnet. Helt alene for meg selv og våknet helt alene for meg selv. Ingen nisser kom sprettende. Øksemorderne er visst på ferie og spøkelsene lot meg være i fred. 

Alt i alt er jeg faktisk strålende fornøyd og kan herved krysse soving alene på hytten av på den store listen. 

Tid for å legge ting bak seg

Nå har dagen vært her. Dagen da yngste i flokken ble ferdig med grunnskolen. Vi har ikke vært på vitnemålsutdeling eller kledd oss i bunad. Hun har ikke stolt mottatt arket med karakterene på. Hun valgte å la det være.

Det ble for vondt å se på alle de andre som hadde fått til noe hun ikke hadde fått til. Vi har snakket om at det ikke er hennes feil. At den skyldige er Styggen på ryggen. Styggen på hennes rygg har ikke vært til å leve med. Den fikk i alle fall ikke plass på skolen og har dessuten bundet henne til sengen i lange perioder. Jeg har hatet den. Hatt lyst til å rive den av. Problemet er bare at den hører til og må fikses innenfra. Det hjelper ikke om jeg røsker den av fra utsiden. Røttene sitter igjen og den vokser ut igjen på rekordfart.

Styggen på ryggen er mindre nå. Han har sluttet å skrike hele tiden. Nå når han har dempet seg klarer frøkenen min å høre sine egne tanker. Hun har funnet tilbake til seg selv og ser klarere og klarere hvordan ting har vært. I sted snakket vi om at hun egentlig har hatt det vanskelig hele skolegangen sin. Sånt er vondt. Når angsten har fått regjere så til de grader at hun aldri sa noe. Uansett hvor mange ganger jeg sa at jeg så at det var noe som var galt.

I dag er jeg stolt mor til en meget klok frøken som er klar for videregående. Hun har vært på skolen i formiddag og tatt farvel. Hun har fått blomster og is av mor. Hun har vært på ridetur og kommet tilbake med skinnende øyner. Hun har vært opplagt og oppmerksom. Hun er klar. Klar for å legge bak seg 10 år med skole. Klar for å legge fra seg ti år med angst.

Man kan si hva man vil. Hun har lært mye mer enn hva et vitnemål vitner om. 

Glemte kunster

På lørdag var jeg barnevakt for to knotter jeg er meget begeistret for. De skulle for første gang være her hos meg. En på 8 mnd og en på tre år. Stelleveske, vannflasker, smokker og mat til den yngste var klar. Mat til den eldste skulle vi fikse rett nede på senteret. Ikke noe problem. Det tar bare noen minutter.

Jeg avtalte lekedate på banen borti svingen og trodde jeg tok hardt i da jeg sa det passet med at vi kom om en time. Det kom da bare til å ta noen øyeblikk å gå bort dit? Vi skulle jo bare rett innom senteret på veien?

Jeg var svett allerede før foreldrene hadde gått. Treåringen spratt rundt om kring og den lille sovnet ikke oppi vognen sin. Jeg tok den ene i hånden og grep tak i vognen med den andre. Da foreldrene dro avgårde for å løpe konkurranse - startet jeg min egen. Den het: Hvordan komme oss bort på banen?

Det første som skjedde var at jeg oppdaget at de ikke har heis på toppen av senteret. Vi måtte gå rundt. Vi klarte det, altså. Da vi fant heisen skulle det vise seg at det var den tregeste på denne siden av byen. Da den til slutt kom - var den full. Så vi prøvde igjen. Denne gangen med hell. Vi durte inn i butikken. Da kom jeg plutselig på at treåringer ikke har så veldig lange bein og at de dessuten er meget nysgjerrige vesener.

Jeg fikk hanket ham inn. Jeg fikk den minste til å sove. Vi fikk handlet alt vi skulle, men da vi hadde kommet utenfor senteret hadde vi brukt ganske mange flere minutter enn de få jeg så for meg.

Veien til banen var ikke så altfor lang. Ikke er den så interessant heller. For meg.
Treåringen hadde store øyne mange ganger i løpet av turen. Vi så snurrebiler (betongbiler), gaffeltrucker og andre lastebiler. Faktisk finnes det mange maur også på steinene som må balanseres på. Den grå og kjedelige veien til banen var helt super i treåringens øyne.

Jeg sendte en melding til lekedaten og beklaget. Etter to og en halv time var jeg endelig på plass. Kun en og en halv time etter planen. Vi måtte le av det hele. Jeg er rett og slett helt utdatert på småbarn.
Helt ærlig trodde jeg at jeg hadde tatt hardt i med en time. Det ville jo bare ta noen minutter?

Dagen ble uansett fin og jeg tror de fikk mat og drikke nok. Yngste krapylet fikk til og med seg en ny bleie før skaperne dukket opp igjen. En hektisk, men deilig påminnelse om hva som har vært. Skjønner livet mitt er på en helt annen plass enn den gang da. Jeg låner dem gjerne igjen!

Faktisk har hele helgen vært helt strålende. Det er deilig når livet våkner igjen. For det er sånn det kjennes. Etter en dvale som har vart akkurat så lenge som den måtte er det godt å kjenne på ordentlig glede!

Det var en gang et menneske

Vibeke Flesland Havre satt i en bod under festpillene i 2014 og samlet inn historier fra ulike mennesker. De som ønsket kunne få bli vurdert for teaterprosjektet Folkets festspillscene. 

Jeg har fulgt med på prosessen en stund og var veldig spent. Ville det fungere? Alle mennesker har sine historier. På godt og vondt. Hvor sterkt kunne dette bli? Hva kom de til å fokusere på? 

Sjelden har jeg vært så spent før en forstilling. 

Jeg forstod det veldig raskt. Dette kom til å bli en heftig time. Og det ble det. Heldigvis var det helt riktig balanse mellom det triste,  mørke og det muntre, glade. Krydret med minner fra barndom og drømmer ble dette bare helt fantastisk. Hadde de trykket mer på de "vonde" knappene - hadde jeg grått absolutt hele tiden. Det slapp jeg heldigvis.

Jeg møtte meg selv. Hørte mine egne tanker og ord fra scenen. Gjenopplevde små glimt av smerte og glede som har dukket opp gjennom livet. Ensomhet. Sorg. Lengsel. Galskap og boblende glede. Jeg ville ikke at det skulle slutte. Samtidig som det var så intenst at det nesten ikke var til å holde ut. 

Bildet er fra en artikkel i BA

Det var en nerve gjennom hele stykket som traff meg midt i hjertet. Noe så brutalt ekte har jeg aldri sett før. Det var virkelighet og vi fikk det sammensydd på en helt unik måte. Modige historiefortellere og en modig regissør. Jeg bøyer meg i både støv og hatter. 

De gode teateropplevelsene  stod i kø på denne dagen. Fri i Nygårdsparken var også et glitrende stykke. Publikum betraktet stykket i fugleperspektiv med dinglende bein og regn-ponchoer over beina. Handlingen utspant seg i en park og vi fikk følge ulike mennesker på ulike steder i livet - her også. Kul scene og kult konsept. 

To teaterstykker på en dag og begge var langt over gjennomsnittet tilfredsstillende teater. Jeg var nærmest euforisk. Resten av kvelden sprudlet vi og boblet i takt med cavaen. 

Sterke farger

I går hadde dagen sterke farger. Dagen var sånn da jeg våknet. Jeg stod opp og vekket det eneste frøet som fremdeles bor hjemme. Hun våknet og jeg hørte det med en gang. Denne dagen var en god en. Til 17. mai hadde jeg ryddet og fikset så masse at det eneste jeg behøvde å gjøre var å sette på en maskin med klær og ta oppvasken. Oppvasken bestod bare av noen få ting. Det var gjort i en fei.

Frøet spratt etterhvert opp og dro avgårde med bussen. Hun skulle på seiltur og var munter og lett i stemmen da jeg snakket med henne. Jeg gjorde meg klar og dro selv avgårde med en litt senere buss.
Det er rart med sånne dager. De kjennes så myke ut. Myke og ekte og mer virkelige. Som du har kommet på en eller annen bane som fører deg gjennom dagen med en letthet som hos oss ikke for tiden er vanlig.

Jeg gikk av bussen og rakk selvsagt bybanen med en gang. Ingen ventetid. Ingen ventetid hos legen heller. Bare flyt. Alt gikk som det skulle. Rundt meg var alt klart. Konturene av alt var skarpere. Ansiktene var tydelige. De smilte. En utrolig befriende følelse. Som om noen hadde tatt bort hånden de bruker for å holde meg nede. Denne noen som er ingen, men som føles veldig. Denne noen som er ingen som har verdens største og tyngste hender som ligger rundt hodet mitt på andre dager som ikke er like klare.

Jeg var på jobb. Fargene var fremdeles klare. Flyten bare fortsatte. Jeg så vennligheten. Følte meg med i et fellesskap. Som en av dem. Som en av oss. Konsentrasjonen holdt lenger enn jeg hadde forventet. Fargene fløt ikke utover.

Etter jobb løp jeg. Lenge og langt. Mestringen var stor. Fargene ble enda sterkere. Den lysegrønne våren skrek mot meg. Ikke i sjokk eller kaos, men i håp. Det traff meg rett i hjertet.

Frøet møtte meg i døren hjemme. Hun strålte. Snakket på inn- og utpust. Ville spille spill. Fant frem varme klær til sin frosne, stolte og gjennomvåte mor. Varmet meg mer enn hun noen gang vil forstå.

Helt frem til jeg faktisk måtte be om å legge meg lyste fargene på denne helt spesielle måten. Mer virkelig enn jeg har opplevd på lenge. Da jeg spurte frøet om hun forstod hva jeg mente med det, svarte hun ja.

Det kjennes ut som at vi begge er på rett vei.