Vi henger alle i en tynn, tynn tråd

Skrevet fredag 29.04.16

løpet av livet har jeg opparbeidet meg en del sannheter om ulike ting. Noen mer virkelig enn andre. Jeg har blant annet noen erfaringer og minner knyttet opp mot mennesker jeg sårt savner. Som min mor. I alle år etter hun døde har jeg båret et spesielt nag mot en som såret henne i hennes tøffeste tid. Hun ble forlatt da hun behøvde støtte mest.

Det er min store frykt og har vel mer eller mindre ført til at jeg skyver mennesker fra meg for å slippe å komme i den situasjonen.  Det er vel muligens også derfor jeg har båret denne store steinen av sinne rundt i alle disse årene. Mine greier. Min sorg. Mamma bryr seg i alle fall ikke. Hun har gitt slipp på alt.

Skuffelsen over at han ikke kom i begravelsen. Sorgen over at han aldri fortalte oss at han var lei seg for at vi mistet henne. Følelsen av å ikke være verdifull. Sår som sitter dypt og svir når plasteret blir røsket av.

I løpet av de siste 17 årene har jeg kun truffet han tilfeldig noen få ganger. Jeg har fått de vonde minnene opp som troll i eske og blitt fysisk kvalm.

I dag traff jeg ham tilfeldigvis igjen. Er rekke uforutsette hendelser førte til at reaksjonen ble en annen.

Den stygge helikopterulykken på Sotra i dag skaket meg veldig opp. Den minnet meg igjen på at vi alle henger i en tynn, tynn tråd og ikke aner en dritt om morgendagen.

Jeg var dessuten på vei til toget som skulle ta meg på en reise som også handler om akkurat det. At livet er skjørt og at man må leve når man gjør det. Kombinasjonen av disse følelsene og tankene avgjorde nok øyeblikket som oppstod.

Med et godt grep om kofferten og hodet høyt hevet, traff jeg plutselig øynene hans. De bare var der foran meg og så rett på meg. Den vanlige avskyen som har dundret frem var ikke der. Til min store overraskelse smilte jeg til ham.  Jeg tilgav ham.

Merkelig lett i hjertet gikk jeg videre. Det forandret noe i meg. Jeg håper det forandret noe i ham også. Det er på høy tid å la det fare. Store svarte tunge steiner kan være lure å legge fra seg.

Jeg hører fjellene rope!

Jeg hører dem! De roper høyt:
- "Chriiistttiiinnnaaaaaa, hvor eeeerrr duuuu?"

De kan ikke vite at jeg plutselig befinner meg under dynen igjen.  At et eller annet teit virus igjen skulle felle meg og holde meg unna alt jeg har lyst til.

Treningsmålet på 220 økter blir det spennede å se om jeg rekker. Tre uker med sykdom pluss en planlagt sykemeldingsperiode på tre uker senere i sommer kan bli utfordrende. 

Det er ikke det at jeg tror noen skyter meg om jeg ikke får det til. 
Men jeg kjenner det sitter langt inne å ikke skulle oppnå et mål jeg har satt meg.

Så nå håper jeg at jeg snart er på beina igjen sånn at jeg kan se om det fremdeles lar seg gjennomføre.

Jeg har ikke tenkt å gi opp.

Så gi meg litt tid, fjell. Jeg kommer snart!

Frosk på eventyr

Forrige helg dro jeg og mitt eldste krapyl til København for å spille Ingress. Enkelt forklart kjemper de grønne mot de blå og selvsagt omvendt. De blå kalles smurfer og de grønne padder eller frosker og er et spill som spilles over hele verden. Jeg liker det så godt og har hatt det så gøy med det at å reise utenlands for å konkurrere ble så fristende at jeg bare måtte gjøre det. Jeg visste ikke helt hva som ville møte meg, men hadde på følelsen av at det kom til å være en blanding mellom sommerleir for voksne, festival og afterski. Og sånn ble det. Jeg har ikke hatt det så gøy på veldig lenge og gleder meg allerede til neste tur!

I anledning København hadde jeg gravd frem en gammel frosk som har lagt årevis på dypet av en svart søppelsekk på loftet. Han glødet av forventning da jeg spurte om han ville være med til Køben. Han la seg villig ned i kofferten og spratt glad og fornøyd ut da vi kom på hotellrommet. På selve konkurransedagen puttet vi ham i en sekk og lot han være med på gøyen.

Vi konkurrerte og vandret rundt halve København i samme slengen. Frosken dinglet glad på ryggen min og holdt seg så godt fast som han kunne. Problemet var at han holdt ikke godt nok. Det ble plutselig oppdaget at hele frosken var vekke. Helt uten å ha sagt et eneste kvekk! Vi la raskt ut et bilde på fellesgruppen på G+.

Det kom ingen umiddelbar respons. Noen likte til og med at den stakkars frosken var forsvunnet. I løpet av kvelden ble historiene om hva som hadde hendt ham verre og verre. Han måtte ha blitt kidnappet av smurfer og torturert. Kanskje de hadde hugget av ham hodet? Kanskje han var voldtatt og drept? Historiene vokste seg større og større og innen jeg var i seng var jeg overbevist om at jeg aldri ville se ham igjen. 

Dagen etter startet rimelig sent. Vi spiste god frokost og la ut på missions. Det var under dette vi plutselig kjente igjen et garasjeanlegg der jeg hadde lett etter et toalett dagen før. Det var midt mellom to turneringer og tiden var knapp. Vi løp ned og så opp igjen, Toalettet var låst og tiden knappere samtidig som vi måtte mer på do. Dette var det eneste stedet jeg kunne sett for meg at frosken kunne ha rømt på, helt selv. Han var ikke akkurat godt behandlet i årene før denne reisen. Kunne han stukket av på egne eventyr? Jeg måtte ned og sjekke. 

Der satt han jammen! Innelåst bak en glassvegg, men helt i live og med hodet sitt der det skulle være!
Pulsen min økte og jeg kjente hjertet mitt hamre vilt i brystet. Jeg lovet ham at jeg skulle få ham med meg hjem igjen. Det skulle vise seg å bli litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. Alt var låst og ingen tok telefonen på nummeret som var opplyst. Jeg gav nesten helt opp til en ekte froskeredder sa han kunne hente den før han skulle ta flyet dagen etter.  Jeg jublet! Jeg er rimelig sikker på at det ikke er helt normalt å bli så glad for noe sånt, men det ble jeg. Vi hadde vært i Bergen mange timer da meldingen tikket inn om at frosken var reddet.

På torsdag fikk jeg den endelig i armene mine. Redningsmannen hadde nesten hatt dårlig samvittighet for at han fraktet ham i en plastpose. Frosken Freddy så ikke ut som at han hadde reagert noe videre på det. Mannen nedi garasjeanlegget hadde blitt kjempeglad for å kunne hjelpe. Jeg er mest glad for at Freddy skal få være med på flere Ingress-turer. I mellomtiden skal han ikke ligge nedi noen søppelsekk. Behandler jeg ham fint er det mulig han ikke prøver å rømme fra meg igjen.

Litt flaks skal man ha

På mandag var jeg tvunget til å ringe banken min. Tvunget er rette ordet. Jeg hadde nemlig ikke noe valg. Regningen på badet hadde vokst seg over hodet mitt og funnet veien langt ned i halsen. Jeg klarte knapt puste og skuldrene var heist langt over ørene. Det var ikke noe jeg kunne gjøre. Jeg hadde ikke mer å gå på. Den månedlige utgiften kunne ikke økes noe mer. I full influensa og selvfølelse og selvtillit lik null ringte jeg og forklarte utfordringene jeg stod i.

Boligutgiftene holdt nesten på og drukne meg. Jeg har blitt en ekspert på å få pengene til å strekke lengst mulig. Hodet mitt er konstant fullt av regnestykker og dårlig samvittighet. Men det har gått. Alt går.

På mandag kjente jeg at begeret var fullt. Det ble for mange penger. Eller for lite. Det gikk ikke. Alt handlet om det. Hva har vi råd til? Kanskje enda mer hva vi ikke hadde råd til. Kjeven min har nærmest vært låst i all jobbingen med å bite sammen tennene. Da telefonen ble besvart la jeg frem saken så saklig som jeg klarte.

Jeg er ikke sikker på om det finnes så mange situasjoner man føler seg så bitteliten i. Klumpen jeg hadde i magen før jeg ringte var av en enorm størrelse og gjorde meg kvalm. Klumpen forsvant mer og mer etter hvert som samtalen ble til. Mennesket som satt i andre enden skjønte ikke bare situasjonen jeg var i, men skjønte også at hun virkelig kunne hjelpe meg.

I løpet av ti minutter drepte hun mine økonomiske bekymringer. - "Dette er din dag. Nå er det på tide at du får deg en bedre hverdag." Jeg ble sittende nærmest lamslått med telefonen i hånden. Litt usikker på hva som egentlig skjedde. Den natten sov jeg ikke. Ikke natten etter heller. Tankene svirret og laget så mye bråk at jeg ikke fikk roet meg ned.

I dag har jeg skrevet under på papirene. I dag, på dagen 17 år etter mamma døde, kan jeg endelig senke skuldrene og puste. Jeg gikk ut fra banken med en selvfølelse og en trygghet jeg ikke tror jeg har kjent før. Jeg var rød i kinnene og varm i hjertet. I dag tok livet mitt en ny retning. Jeg gleder meg til å finne ut av den.

 

Gratulerer med dagen, mamma

I dag er det på dagen 17 år siden jeg så deg. Den aller siste gangen jeg skulle få se deg ble av alle dager på morsdag.  Det var ikke noe voldsom feiring. Voldsom feiring var aldri viktig for deg. Men vi samlet hele familien og markerte dagen. Helt uten at vi visste det var den aller siste morsdagen vi hadde sammen.

Jeg var helt utafor og kranglet og gråt det meste av tiden den ettermiddagen. Jeg tror noe i meg sanset at det var noe fryktelig galt. Noe i meg forstod at mamma var på vei til å dra. Kanskje underbevisstheten min ville vise henne hvor mye jeg trengte henne? Jeg har verken før eller siden opplevd noe lignende. Raseriet i meg var helt nytt og ukjent. Nesten som om jeg allerede visste hvor mye sorg som var i vente.

Det ble en fin forsoning over telefonen. Den ukjente siden i meg fikk roet seg ned og vi fikk begge satt ord på hvor mye vi betydde for hverandre. Den aller siste samtalen med deg ble nok en av våre aller vakreste og viktigste samtaler.

Det har gått så mange år. Jeg tror at siden du forsvant så fort for meg så vil du alltid være voldsomt borte. Du er savnet på så mange plan. Av oss alle.

Gratulerer med dagen.

 

Kaos! Pusser jeg opp eller ned?

Etter at badet mitt sa veldig klart i fra om at det ville bli nytt har jeg lært mye. Jeg har lært at man kan føle seg bitteliten og ganske utilpass i en bank, men at det likevel kan gå bra. Foruten det har jeg lært at det er mange avgjørelser som må taes i en oppussing. Hvilke farger skal man ha? Skal man ha fliser eller belegg? Hvor skal vasken stå? Hvilken type toalett skal man ha? Jeg har bestemt meg for dusjgarnityr, som jeg før ikke visste het akkurat det. Jeg har også brukt lang tid på å finne ut hvilket blandebatteri rørleggeren ville bli noenlunde fornøyd med at jeg valgte. Ikke at jeg egentlig vet om han bryr seg, men jeg ville i det minste at det skulle være skikkelig. Bruker man 200 000 kroner - bør det jammen se fint ut når de er ferdig. Virke bør det også gjøre.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg. Det jeg vet er at det ikke var dette. Leiligheten er ubeboelig. Uten vann og toalett kommer man ikke så langt. Stuen er fylt med alt som var på badet. Alt som var på kjøkkenet også for den saks skyld. Jeg tenkte nemlig at kjøkkenet var lurt å ta i samme slengen. Akkurat nå er jeg litt usikker. Det nye kjøkkenet ligger i stuen og gråter litt siden det ikke kommer seg på plass. På plass kommer det ikke før baderomsveggene er borte fra kjøkkengulvet og malingen må jeg rett og slett vente med til jeg kan få vann så jeg kan få vekk alt støvet som ligger rundt. Det er nemlig over alt og bør sikkert ikke blandes i malingen. Eller kan den det? Kan jeg vaske med Jif? Holder det? Jeg blir sprø av tusen ting jeg ikke kan noe om!

Heldigvis er jeg så heldig at jeg får bo hos min tante som har rømt til varmere strøk for en ganske lang stund. Så badet får ta den tiden det tar. Så veldig lenge kan det uansett ikke være til jeg kan flytte hjem igjen. Nå begynner det å ligne på et bad. Dessuten har det blitt meg fortalt at jeg kommer til å få alt til å gå rundt til slutt!

Nå mangler jeg bare maling til kjøkkenet, dusjdører, tålmodighet og motivasjon. Forhåpentligvis våkner jeg opp i morgen med noe av det på plass. 

God natt!

Vi hiver det gamle året bak oss og ønsker et helt nytt velkommen!

Den siste dagen før det nye året er ikke en spesielt god dag hjemme hos oss. Vi forsøker virkelig, men denne dagen har satt noen merker i oss alle som blir tydelige hvert eneste år. Vi har alle lyst å rømme, men det klarer man ikke. Man har seg selv med uansett hvor man befinner seg og hvem man befinner seg sammen med.  Sånn er det med dette merkelige livet. Noe er som det er. Noen følelser kan man ikke endre. Vi er ikke flinke på å late som i den store lille familien vår. Heldigvis. Det ville vært uendelig tungt om man ikke kunne være ærlig med dem man er mest glad i.

Vi har blitt bedre på er å finne løsninger på hvordan vi kan tilføre denne dagen og kvelden gode ting som gjør at summen av dagen blir på plussiden. Jeg har dessuten også måtte lære meg at ting går greit selv om de ikke blir sånn som jeg har sett for meg. Jeg synes det går bedre og bedre. I år gikk det over all forventning. Muligens fordi forventningene var forsiktige og ganske romslige. Det kan være lettere å innfri slike litt myke og ikke så kantete forventninger.

Kvelden ble fantastisk! Gjestene som kom skled rett inn i familien og trivselen var høy hos oss alle. Selv tenåringen viste at hun koste seg og mette og fornøyde gikk vi alle sammen inn i 2016 med et smil. Det ble den beste feiringen noen av oss kunne huske. Takknemlig la jeg meg med glede og håp i hjertet. Jeg ønsker så inderlig at 2016 er snille med oss! Jeg lover jeg skal gjøre mitt beste for å legge til rette for det.

Min helt egne måte å gjøre det på er å holde meg selv i sving. Derfor må nok treningsmålet mitt i år bli 210 økter. Jeg håper også jeg skal få til et halvmaraton inni der. Mestringsfølelsen av å nå mitt forrige mål på 200 økter var nemlig med på å holde ryggraden i 2015 oppe og 2016 trenger akkurat det samme. Har du noe mål for året?

Bring it on, 2016! Jeg er klar!