17. desember: Flukten til London

I år skal jeg feire jul uten mine barn. Mange synes kanskje det er meget trist, men jeg tenker at det er det faktisk ikke. De har det utmerket der de er og jeg klarer helt fint å ha det bra uten dem. Vi har feiret jul på mange måter. På et tidspunkt feiret vi sammen alle. Pappaene og ungene og jeg. Faktisk har jeg feiret jul i ganske mange ulike varianter og jeg kjenner det passer meg utmerket! I år er det en helt ny variant og det gleder jeg meg til. Det er nemlig en stund siden sist JEG laget til jul selv.

Selv om jeg synes det er greit å feire julen uten mine frøkner- kjenner jeg at nyttårsaften blir litt annerledes. Jeg KAN fint feire den uten mine barn, men i år flykter min eldste så langt avgårde at jeg kjenner det kan bli litt hjertevondt på kvelden. Første gangen hun sa hva hun skulle ble jeg nesten sint. "Hva i alle dager er DET for et påfunn? Reise til London HELT alene?"

Jeg ble vel i grunnen bare litt redd. Hva skulle hun der for seg selv? Jeg prøvde å snakke henne fra det. Jeg forsøkte å få henne til å reise en annen gang enn akkurat da, men stae barn har jeg skapt. Den skal jeg ha. Så London blir det. Etterhvert som tiden har hjulpet meg, så synes jeg det er ganske kult at hun skal reise. Helt for seg selv. Det har vist seg at jeg egentlig er ganske misunnelig på hele turen. London har jeg aldri vært i, men det er nå EN ting. Jeg har aldri våget å reise til en storby helt alene for meg selv heller. Så etter mye om og men har jeg kommet frem til at jeg er stolt av henne. Ikke så lite stolt heller! 

Så sånn blir det. Ene datteren på Gol og andre i London. Mor har søkt asyl hos sin broder og har fått plass i herberget. Neste år skal vi alle være sammen. Jeg gleder meg til det også!

Hva skjedde? Hvordan ble de så store SÅ fort?